stedet mitt

.

 Sist lørdag bar det til fjells igjen, denne gangen med turistforeninga og kollega Fredrik. Vi skulle gå fra Øyno via Blomstølen til Sandvasshytta, ligge over til søndag og så dra ned igjen samme ruta. Værmeldinga var nesten for god til å være sann, det lå an til at lørdagen denne første dagen i oktober skulle blir sommerens flotteste dag. Vi kjørte fra Haugesund i 08-tida, og plukket opp en av turlederne, Øystein i Skjold. Veldig hyggelig gjensyn da Øystein var med på fjellturen i Italia i fjor sommer!

Første stopp: Ved elva

Oppover lia

Pirkko Lisa og Fredrik vel oppe på Bjødnå

Blomstolen i sikte

Vi gikk oppover fra Øyno i nydelig solskinn, og etterhvert skiftet bakken farge fra grønt til rødlig. Det var høst i fjellet til tross for 18-20 grader og den varme, gule skiva som strålte ned på oss. Det ble en god del fotopauser oppover, det finnes knapt noe som er så fotogent som høstfjellet! Ved Blomstølen tok vi en lang pause, det ble tid til bading, avslapning og selvsagt til å spise nistepakka. Steikje, så flott det er der oppe! Ruta videre inn til Sandvass er ikke mindre vakker, denne dagen lå vannene blikkstille i sola og rommet hele speilbildet av Etnefjalla i seg. Etter en siste stigning opp ura bar det et lite stykke nedover igjen før vi kunne skimte Sandvasshytta innerst ved Sandvatnet.

På Blomstølen

Fredrik og Ronja

Pause ved Tvitjørnene

Pust i bakken

Siste stigning før Sandvass

Snart helt oppe

Sandvatnet

Det går opp og det går ned

Sandvasshytta

Øystein krysser den siste elva

 Og det var virkelig tidenes utfart til Sandvass denne helga! Sikringshytta var stappfull av studenter, og i den flotte ny-hytta var det riktig livlig da 50-60 mennesker hadde valgt akkurat Sandvasshytta som overnattingssted denne lørdagen. Vi slo oss til ute på terrassen, og Øystein sjenket i "kåmadram" til alle som ville ha. Balder of course. Jeg innlosjerte meg sammen med fire andre turdamer, bl.a. Olga som også var med på Italiaturen året før. Kjøkkenet summet av aktivitet da det led ut på ettermiddagen, og det var temmelig kaotisk der til tider. Vi gjode det lettvint og åpnet noen poser Pasta di Napoli, mens andre grupper steikte biff, kantareller, laget saus fra bånn av og til og med pisket dessertkrem for hånd.

I solveggen

Her piskes det krem

Kaos på kjøkkenet

I kveldinga begynte jegerne å trekke innover igjen, de hadde vært ute fra tidlig morgen og vandret rundt på toppene på jakt etter fugl og småvilt. Og litt fangst ble det, da: to ryper og en hare. Da de skulle bearbeide byttet sitt fikk de imidlertid et problem for ingen av dem hadde husket å ta med tau til å binde opp viltet med. Jeg avså gjerne et par reservelisser til fjellstøvlene og hjalp dem ut av den lille knipa.

Et lite stykke jakthistorie

Søndag morgen lå skodda tjukk over Sandvatnet. Det regnet jevnt og stille og været viste i det hele tatt ingen tegn til å bedre seg ut over morgenen slik yr.no hadde lovet. For å slippe nedstigninga i ura valgte turlederne å ta en alternativ vei første delen av ruta til Blomstølen, dermed slo vi følge med jegerne et stykke oppover på stien til Markhus før vi svingte av til venstre et sted i lyngen og tåka. Vi så virkelig ingenting, men tempoet var det ingenting å si på for vi gjorde unna turen på godt under to timer. Alternativ rute til tross. Olga og damene dro videre umiddelbart, mens resten av oss tok en spisepause på Blomstølen. Innomhus denne gangen. Fikk også skifta ut den våte ullen i tørr, så da var vi klar for siste etappa ned til Øyno. Det var riktig sleipt og glatt hele veien, men så lenge man ser seg for og er noenlunde fokusert så går det oftest bra.

Sandvasshytta søndag morgen

I bilen lå det tørr joggebukse, tørr ullgenser, tørre sokker og tørre sandaler og venta på meg. Pluss en pose med en ikke uanseelig mengde fudge-karameller som jeg delte med resten av følget.

Jeg tenker vi gir denne turen terningkast 6.

.

Praktisk løsning

Og det tok sin tid å få den ferdig! Leddgikten i hendene gir ikke slipp, men det blir da noen omganger nå og da. Oppskrifta er fra Sandnes, og mønsteret er Selbu. Oppskrifra er noe modifisert slik at det passer til garnet jeg valgte, nemlig Drops tynn alpakka. Pinner 2,5 på hele genseren. Jeg liker ikke den klippinga og beleggstyret, derfor strikket jeg rygg og forstykke hver for seg og sydde ermene rett i.

Laget også ermene litt lange slik at jeg kan dra dem nedover hendene og laget hull til tomlene. 

Fargene er petrol og naturhvit. 

 



Fiskeplassen

Det ble ny fisketur på meg i dag, kombinert med litt turgåing. Etter å ha fått starten i sykkel-VM med meg, dro jeg nok en gang opp til Krokavatnet med fiskestanga. Utallige kast med lilleauren ga ikke uttelling denne gangen, så da var det på sin plass med et slukbytte; Sølvkroken Aura 7 gram ble den utvalgte fra det rikholdige slukskrinet mitt som rommer hele tre sluker. Og blått og sølv falt i smak! Det nappet og sprellet på tredje, fjerde kastet og jeg kunne hale i land en fin liten fisk til steikepanna!

Fin aure!

Jeg gjør ikke en gang et forsøk på sløying med denne rustne kniven

Niste og kaffe

 
Det ble med den ene, men jeg var likevel godt fornøyd. Så langt er fiskestatistikken min særdeles god; fisk hver gang! Var en tur i Suldal sist helg, da ble det også en liten aure på meg da vi fisket oss rundt Lauvastølvatnet i kulingen.

En nødvendig stopp på Statoil for å hamstre rømme på hjemveien, og fisken kunne slenges i panna! Ingen dum trøst når Cav går hen og vinner VM-spurten. (Ok da, akkurat det var en gedigen nedtur!)

.
Da var helga her. Med helt greit fiskevær, overskya og vind av skiftende styrke. Jeg er ikke vant til å oppholde meg utendørs uten å bevege meg, så klesvalget var ikke helt opplagt. Men med en GTX-bukse og ditto jakke var jeg i hvert fall rusta mot regnet som truet denne lørdagen. Ulltrøye under, fjellstøvler på beina. Sekken full av brødskiver, termos med kaffe, kopp, epler, fleecejakke og selvsagt fiskeutstyret. Au, holdt nesten på å glemme kniv, i siste liten plukket jeg med meg en gammel speiderlignende sak fra den delen av garasjen hvor det bor flest edderkopper.  Og la i vei.

At noe så vakkert kan være så farlig

 Ankom Krokavatnet fra Kattanak, og gikk oppover mot demningen. Tok så til høyre opp på berget og fulgte stien ned til stidele hvor jeg tok av mot vestsida av vatnet. Måtte lete litt før jeg fant et sted som var såpass åpent at jeg kunne legge det lille jeg har av kraft i kastet, men fant et veldig bra sted etter kort tid. Av med sekken, opp med slukboksen og så var det den store avgjørelsen: Hvilken sluk? Jeg hadde hele tre stykker å velge mellom. Valget falt på en 12 grams lilleauren, jeg tenkte jo tyngre sluk desto lengre kast, og da de to andre slukene var på 10 og 7 gram ga avgjørelsen seg selv. 


Kaste ut, sveive inn. Kaste ut, sveive inn. Etterhvert begynte jeg å eksperimentere litt under innsveivinga, rask nykking med stanga avløst av sveiving i variert tempo. Det var ganske fredelig hele greia. Få mennesker legger turen til denne sida av vatnet, det er andre sida som er populær med Presten og Jøtnaheim. Vestsida der jeg sto er blaut og tung å gå i, jeg har bare gått der én gang, - altså fra en ende av vatnet til den andre - og verken jeg eller turfølget Lillian fant denne ruta særlig festlig. Men nå var det perfekt! Kaste ut, sveive inn, nykke litt og tenke store tanker. Ro.

Kaste ut - sveive inn - kaste ut - sveive inn....

OG DER NAPPA DET SOM BARE POKKER!


Mitt aller, aller første napp av en ferskvannfisk! Først antok jeg at det var en feil, at jeg ble lurt av min egen nykking med stanga eller at jeg hadde fått bånnfall på kroken. Særlig da det plutselig ikke skjedde noe mer var jeg sikker på at jeg hadde vært nedi bunnen en tur. Men så begynte det å sprelle ganske så livlig, og jeg ble plutselig livredd for at denne livlige, umistelig skapningen skulle sprelle seg av kroken igjen og forsvinne for meg. Jeg ante heller ikke om det var noen spesielle tricks man burde kunne for å få fisken velberga opp på land, eller om man bare slengte den opp på samme måte som ved sjøfiske. Tenkte det uansett var lurt å sveive den forsiktig inn, ikke for fort. Og så var den plutselig bare en meter fra meg, rett nedenfor gresskanten der jeg sto. En nydelig liten fisk som jeg antok - nei, jeg var faktisk ikke helt sikker, flaut, men sant  - var aure. En siste klønete sving med stanga og den aller fineste auren noen noensinne hadde sett lå og sprellet i gresset. Åh, så fin fisk, da! Nydelig er du! Herregud, jeg snakket til den. Til en fisk! Som om den var en hundevalp. Eller et av marsvina. 

Næmen så fin liten fisk, da!

Men dikkedikkpratet til tross, jeg hadde ingen skrupler med å dra fram kniven og slå den ihjel med baksida av kvivbladet. Men så ble jeg litt usikker på prosedyren, what now? Sløye? Jeg gjorde et forsøk, men kniven var usannsynlig rusten og sløv, og jeg har omtrent like mye kraft i hendene som en treåring. Hoden kom nesten av til slutt, og så prøvde jeg å skvise ut innvollene ved å melke den bakfra og framover på en måte. Noe magelignene greier tøyt ut pluss litt annet snacks, og jeg bestemte at det fikk holde. Hosj oppi bæreposen med seg!  Jeg var mektig stolt over meg selv.

Sleip fisk og sløv kniv. Pluss meg. Det var selvsagt totalt dødfødt.

  Og sulten. Fire brødskiver med ost, kaviar og blåbærsyltetøy og et par kopper kaffe seinere var jeg i gang igjen. Kast, sveive inn, nykke. Omatt og omatt. NAPP! Men denne gangen kom han seg unna, gitt. Jeg hadde såvidt begynt å nykke litt på neste kastet da han beit på igjen, og denne gangen hang han godt fast på kroken, all sprellinga var til ingen nytte og nok en gang kunne jeg lande en finfin aure rett foran føttene mine. Jeg har ikke så mye greie på hva som er ok størrelse på disse aurene, men de så da ganske fine ut, syntes jeg. Ikke slikt småplukk som man kaster uti igjen. Ha ha, særlig at jeg hadde kastet uti den første fangsten min ever! Om de hadde veid tre gram og vært på størrelse med en fyrstikk hadde jeg dratt dem med meg hjem. Og steikt dem. Men de riktig  fine ut, aurene mine. Denne gangen tenkte jeg ikke en gang på å ta i bruk den gamle rustne til annen enn myrderier. Kakk, kakk! Aure nr. 2 ble hengt opp i ei grein for photo shoot, før han havnet i kiwiposen.

Aure nr. 2

Etter et par timer pakket jeg sammen. Drakk opp kaffen, tok et eple i hånda og dro tilbake samme vei jeg kom. Butikken neste, handlelista var ikke særlig lang: Meierismør og rømme. 


Og slik gikk det til da jeg fanget min aller først ferskvannsfisk! :)




  

..
 Det har jeg kjøpt meg. Og denne gang til ferskvannsfiske, noe jeg forøvrig bare har dårlige erfaringer med. Så dårlige at jeg ikke har dratt i land en eneste, liten føkkings ferskvannfisk i hele mitt liv. Neida, jeg har ikke lidd meg gjennom ørten vassdrag, elver og bekker, men har faktisk prøvd noen ganger. Sånn ca. mellom 5 og 10, tenker jeg.  Sjøfiske derimot, det har jeg gjort masse av.

I sommer har jeg fått mer og mer lyst til å prøve dette ferskvannsmysteriet igjen. Jeg ser jo så mange innbydende små og store vann når jeg rusler rundt i fjellet, og etterhvert begynte jeg å få disse påtrengende indre bildene av sprellende aure på stanga, bålfyring, ikke fullt så sprellende aure fresende i ei velbrukt steikepanne, alt i en innbydende og myggfri  camp. 

Og da jeg hadde behov for heftig trøsteshopping i forkant av en rotfylling dro jeg opp til XXL og fant denne supre pakken:

Stang, snelle, sen, sluker.

   Dessuten fulgte det med sånn lang hylse pluss tøypose. Ja, også tre spinnere. Så nå er resten opp til meg. Og fisken.

Skitt fiske! 
..

 ,
Utover sommeren var jeg blitt sulten på en Suldalstur igjen, og denne fredagen ble jeg med Gunhild og Steeven til den flotte hytta deres i Suldalsfjella. Værmeldinga var fæl, så jeg tenkte mer på turen som hyttetur enn fjelltur, en av disse inne-helgene på hytta hvor man gumler seg gjennom dagene mens man løser kryssord, strikker, leser, spiller kort osv.Og slike helger kan også være deilige! 

Vi kjørte innover retning Ropeid for å ta ferja over til Sand.  Knapphus bensinstasjon har alltid vært, er er i høyeste grad fremdeles, en junkfood-magnet av de store, og vi måtte selvsagt stoppe. Og bunkre opp skrottene våre. Litt mer handling til hytta, sånn i tilfelle det ikke er nok snop, og litt til å knaske på i bilen.

Da bilen var parkert snublet vi oss oppover med sekker og bæreposer, alt mens fire glade bikkjer brøytet seg vei mellom beina våre. Været var slett ikke verst, og vi øynet et lite håp om en morgendag uten særlig regn. Både Gunhild og jeg hadde veldig lyst til å dra oppover i fjellet på tur neste dag.  Det hadde muligens Steeven også, men han hadde lovet seg vekk på dugnad og hyttebygging. 

Ruta vår denne gang

Og været var supert det da jeg sto opp! Varmt og sommer da jeg slapp ut bikkjene om morgenen, ungdommene Frodo og Chili løp rundt og herjet utafor hytta, mens gamlingene Tuva og Klumpen så langt fra var ferdige med natta og bare gløttet opp med et halvt øye. Frokostene i Suldal er nesten det beste ved hele oppholdet, og det er Steeven som er frokostsjef. Vi planla turen mens vi nøt eggene, osten, kaviaren, salamien og syltetøyet, utallige brødskiver gled ned og vi smurte en del til niste. 

Ikke akkurat overflod av blåbær, men vi finner da noen

Innover mot Dyrskar

Bikkjene og jeg

 

Krekebæra smakte ypperlig!

Drøyet ikke lenge før vi dro innover Kvilldalsdalen mot noen støler som ligger innerst i dalen. Derfra går det oppover, men i dag går det i rusletempo siden vi plukker blåbær på veien. Ritzj, ratzj med bærplukkerne, og etterhvert blir det en liten haug med blåbær oppi dem mens vi tusler oppover. i bedagelig tempo.  Bæra blir imidlertid mindre og mindre og til slutt gidder vi ikke mer. I stedet tar vi sikte på et lite pausested ved bekken hvor de firbeinte kan få drikke. De har usannsynlig tjukk pels, og blir lett varme. Gunhild og jeg brukte krekebær (krekling) som drivstoff denne dagen. Det var massse av dem, de var store og smakfulle og det er lett å røske med seg neve eller to på én gang fordi de slipper busken så lett.

Det går enda litt oppover

Suldalsfjella

Det bærer opp i ura

Jeg i hula sammen med Klumpen

Dyrskar

Litt av blåbærfangsten

Været ble litt opp og ned etterhvert, men regnet holdt seg i det minste borte. Vi koste oss virkelig i det stadig vekslende terrenget, fra lyng og brake til myr, sva og ur. Og så kom vi til Dyrskar, den heftige ura med sprekker, huler og digre kampesteiner! Hadde en liten drikkepause i en bekk like ved, og så dro vi tilbake for å gå langs høydedraget helt tilbake til hytta. Litt opp og litt ned, men mest bortover. Vi planla en telthelg i dette området før vinteren og snøen setter stopp for campingliv, og så en sti som gikk vinkelrett på den retninga vi beveget oss i. Der skulle vi! Første helga ingen av oss hadde noe fastspikra program, 16-18 september. (at værmeldinga per i dag mildest talt ser nedslående ut er en annen sak) 

Drikkepause ved Dyrskar

Landskapet åpner seg etter Dyrskar

Det er alltid et eventyr når vi skal ned fra fjellet når vi legger returen her. Det finnes ingen sti og når svaberga tar slutt og vegetasjonen tar over blir det ofte til at vi brøyter oss vei nedover buskaset, og også aker oss nedover på rompa når det er for sleipt til å gå. Siste del er faktisk verst, inne i skogen hvor bånnen er dekka av mosegrodde steiner som er glattere enn såpe her hvor sola ikke trenger inn og kan tørke opp litt. 


Vel ute på veien møter vi på en lubben saueflokk, og de viste såpass nysgjerrighet at de begynte å følge etter oss. Tipper det var bikkjene som trigget interessen, den ene sauen våget seg helt bort til Frodo og snuste på ham! Stakkars Frodo som ennå ikke er fylt året og er babyen i gruppa, han ble helt perpleks av denne frekke ulldotten og så ingenting morsomt i denne situasjonen. 

Saueflokken

 Etter 5-6 timer på tur var det godt å slenge seg ned i liggestoler på terrassen, nyte sola som var kommet fram igjen og vifte med tærne. Gunhild laget biff med verdens beste hjemmedyrka grønnsaker, og livet var usannsynlig godt å leve. Jeg fikk også tid til å pløye meg gjennom en Lars Monsen bok med villmarkstips og strikke noen omganger om morgenen. 

Da er det bare å håpe at telthelga vår ikke blir ramma av regn, orkan eller snø. Hadde vært så vanvittig moro å telte der oppe på de nydelige stedene! 


..