stedet mitt

Lille Nuuka er snart seks måneder og på vei ut av babystadiet. Fremdeles en boblende energibunt, og fremdeles a hairy ball of attitude, men nå hender det hun finner av-knappen. Særlig i helgene hvor det blir mindre tid i buret og oftest en god tur på formiddagen, har vi en markert roligere valp i huset. Da ser vi konturene av den flotte hunden hun utvilsomt kommer til å utvikle seg til! Og det er virkelig et nydelig framtidssyn! Lille lappetrollet!


Hun har fra starten vært bra sosialisert til andre hunder og til turer i terrenget. Det gikk likevel opp for meg at vi har slurvet med sosialisering i forhold til trafikk, menneskemylder og ellers det som måtte dukke opp i et noenlunde urbant miljø. Mormor er jo like urban som en grevling, og kan ikke huske sist hun beveget seg ned til sentrum en lørdag formiddag, så da er det ikke så rart at det har skortet på byturer i lillelappens liv. Men etter at Nuuka fikk være med på jobb i sentrum, - noe hun taklet aldeles strålende - og nødvendigvis måtte ta tisseturene i mer folksomme omgivelser enn vanlig, så innførte vi mer systematiske byturer.

Å spasere langs Karmsundsgata i regn og kuling er også nyttig. Med lillelappen ytterst slik at hun får hele vannskyllen fra pyttene når bilene suser forbi. Noe fortørnet, men her er mormor kjempestreng; ikke tale om å få snike seg innerst! Venne seg til! Nuuka slipper heller ikke unna veltede skilt, flagrende presenninger eller andre potensielt skumle saker. Tvert i mot, den minste lille avventende nøling fører til at mormor haler den motstrebende lappen forbi faenskapet en gang til. Og en gang til. Og enda en. Helt til lillelappen snøfter oppgitt og tasser pent forbi uten å protestere.

Julemarkedet ble en utfordring, men heller ikke her blir lille duracell vippet av pinnen. Så lenge det kastes reinsdyrpølse og hjorteburger fra bodene er det bare å nyte! Og inne i et telt fullt av strikkevarer blir man kost med av verdens beste strikkekone med myk og lappevennlig røst. Julemarkedet ble erstattet av et slags bondemarked. Med gris. Diger gris. Den syntes mormor selvsagt det var viktig at lillelappen ble sosialisert til. Man vet jo aldri når man risikerer å treffe på snøftende svin under en bytur. Men selv mormor var litt forsiktig med å la Nuuka komme for nær grisetrynet. Mormor, som ramlet over en fødende purke da hun var lite, ulydig barn, har respekt for griser.

Skumlegrisen

Best å sniiike seg fram her...

Vi går inn og ut av butikker, spør først om det er greit og de fleste sier ja. Så skal vi kjøpe garn, men butikken har ikke rette garnet. Neste garnbutikk vil ikke ha besøk av Nuuka lillelapp. What to do? Ok, da må lappetrollet vente utenfor. Tre knuter rundt en parkbenk, og mormor forsvinner inn i butikken. For etter tre sekunder gløtte ut gjennom vinduet for å forsikre seg at ingen stjeler verdisakene. Var forberedt på noen protestlyder, men flinke, trygge lillelappen har lagt seg ned ved siden av benken og viser ikke snev av separasjonsangst. Eller noe som helst ubehag. Dette eksperimentet gjentas i tidenes postkø på Gardsenteret en sein ettermiddag. Med 10-12 stykker foran seg i køen var ikke mormor helt komfortabel med å la Nuuka bli igjen utenfor uten tilsyn, men man er da løsningsorientert. Og forklarer mannen bak seg i køen at man foretrekker å bedrive køståinga si et annet sted i lokalet. Litt nærmere vinduet. Og igjen imponerer lille lappefanten! Legger seg pent ned ved stolpen hvor hun er bundet og logrer appellerende til travle førjulsmennesker som går forbi. Jeg får lyst å dra med meg hele postkøen bort til vinduet og vise: SE! SE HVOR fLINK LILLELAPPEN ER! Men slik gjør man jo ikke. Jeg logrer masse inni meg istedet.



The never ending story, gå-pent-i-bånd, fortsetter. Små, men markerte framskritt som ikke merkes fra dag til dag, men fra uke til uke, kanskje? Utfordingen er andre hunder, da eksploderer ofte energien og lappetrollet blir nærmest utilgjengelig for korrigering. Dette er likevel ikke likt fra gang til gang, og er vi i sentrum blir hun betraktelig mindre gira enn hvis vi går i Djupadalen. Kanskje fordi det er så mye stimuli i sentrum at hun ikke klarer å gi den andre hunden full oppmerksomhet? Hunder på andre siden av gata er som regel heller ikke noe problem. Det er nesten slutt på heftige utfall mot grøftekanter og lappesnuten holdes for det meste godt over gatenivå. For lillelappen som elsker å plukke opp pinner åpenbarte det seg imidlertid et pinneparadis etter stormen; overalt lå det deilige pinner i alle størrelser, selv på gatene nedover mot sentrum lå de nærmest oppå hverandre, og stakkars Nuuka ble helt tussete av denne overfloden på godsaker!

Status er at vi er inne i en ganske fredelig periode med en tøff, trygg og til de grader sjarmerende valp som vi bare finner mer og mer glede i. Flotte lillelappen vår!

Ha en fortsatt fin førjulstid, og en spesiell hilsen til Lappehiet og alle lappevennene! Setter stor pris på dere!

...

...

.
Jeg elsker kål. Jeg kan spise et helt blomkål som tilbehør til middag, - nydelig med litt olivenolje og havsalt - mengder med rosenkål og jeg bruker ofte strimlet hodekål i stedet for ris eller pasta. Det er så nydelig crispy! Men en av vårens virkelig gode matopplevelser er sommerkålen. Yummy! Jeg spiser den ofte rå, gjerne med et svin eller to kravlende på fanget, og så deler vi godene mer eller mindre uselvisk.

En av mine yndlingslunsjer er lettkokt sommerkål med olivenolje over, pluss pinjekjerner, parmesan og havsalt. Ofte lager jeg bare dette, men i dag hadde vi såpass mange ingedienser at jeg tok den litt mer ut:

Sommerkål i båter - kokt al dente
Rødløk i strimler
Oliven - jeg valgte med hvitløkpaste i dag
Cherrytomater
Ristede Pinjekjerner - hakkede cashews er også godt
Parmesan i tynne flak - kan godt rives også
Brune bønner
Basilikum - fersk åff kårs
Olivenolje
Flytende honning - bare bittelitt
havsalt og pepper

Kok kål, rist pinjekjerner og jobb litt med basilikumen i morteren. Bland den med olje og litt honning. Legg nykokt kål på tallerken, hell basilikum- og oljeblanding over, så parmesan, så pinjekjerner. Dander resten rundt på tallerken, og gi en liten dæsj med havsalt og pepper. Det kan absolutt gjør på en mer attraktiv måte enn jeg har gjort, men mine evner på kjøkkenet beklageligvis begrensede. Enjoy!







..

.

A bald little thing with an attitude. Ok, rett skal være rett, helt skallet er hun ikke, men rasen heter nå en gang kinesisk nakenhund. Og det rettferdiggjør en stilig, rosa onepice til frøkna. Det er nesten så jeg vurderer å bli moteblogger!



Punky er den nye valpen til Anja, dermed går jeg rett inn i mormormodus og begynner fluksens planlegginga av nye og valpete strikkeprosjekter. Mariusgenser, kanskje? Jaaa!




.

Neida, jeg er slett ikke enig, men jeg har en stor svakhet for mennesker som vet å fatte seg i korthet. Og apropos vinter; minus 6 i dag! Det lover godt for onsdagens skitur, da har vi avtalt tur i lysløypa igjen og holder temperaturen seg under klisterføre, - jeg nekter å forholde meg til klister, prøvde å påføre i går, men makan til til griseri har jeg knapt vært borti - da er dagen redda for min del. Nydelig tur i går, forresten, gikk litt trått til å begynne med fordi smøringa ikke var helt optimal, jadda jeg fjernet det vemmelige klisteret og smurte med rødt i stedet. Etterhvert fikk jeg mer gli på skia og kunne bare nyte i vei!

En fin arbeidsuke til alle!



.

Endelig begynner jeg å tolerere denne nydelige kombinasjonen av sol og snø etter øyeoperasjonen! Jeg håper bare snøen blir liggende lenge, lenge så jeg kan komme meg ut på enda flere turer i det hvite. Og kanskje klare én tur uten å ramle. Ja, for jeg er ikke en skiløper du vil ha bak deg i løypa. Ikke kan jeg svinge, ikke kan jeg bremse og når jeg attpå til suger i smøring - skiene er alltid så frrryktelig glatte! - så sier det seg selv at jeg har tilnærmet null kontroll. Og kjører på folk. Eller jeg ramler like foran dem på flat mark sånn at de må bråstoppe for ikke å få meg i beina. Men vi gir oss ikke, bare snøen ligger et par uker til så skal jeg få dreisen på dette her. Jadda.

Det som er litt synd er at jeg ikke kan ta med meg kameraet på skitur. Jeg tar ikke sekk med en gang, jeg som ellers er et ihuga sekkemenneske. Mobilen blir også hjemme. Og vannflaska. Jeg tar ikke sjansen på å ødelegge kamera og andre ting så lenge jeg har såpass problemer med å holde meg på beina. Meeen, jeg kan jo ta bilde før jeg drar ut. Litt dårlig kvalitet siden jeg måtte ta uten blitz, men her er i hvert fall et bilde:


Jeg gikk rundt i heiene sammen med Lillian. Som hadde sekk og som er betraktelig mye bedre enn meg til å holde seg på beina. Det er så utrolig deilig å swosje rundt i løypene, og så denne verdensmesterfølelsen når jeg klarer å suse ned en bakke uten å ramle omkull. Måtte snøen ligge fram til mai!

Vel hjemme var det bollebaking og pisking av krem som sto på programmet, pluss litt borddekking og varming av det vi kaller "grapsepai"; en dessert med bær i bunn, så vaniljekrem og så smuldret paideig på toppen. Deilig med vaniljeis til! Seinere på dagen kom Anja og Alf med tulipaner, Nina med Ferrero Rocher og Julia med en topp hun hadde sett sitt snitt til å tjuvlåne for en GOD stund siden. Ok, hun hadde med to digre sjokolader også.

Alt i alt en veldig hyggelig dag!









c

Lincoln Hall set off for Everest in early May 2006. Five weeks after reaching Base Camp in Tibet, he began his push for the summit. After three days of climbing higher into the oxygenless air, he was blessed with a perfect summit day. For a few minutes, Hall was the highest man on the planet. His Sherpa companions arrived, photos were taken, and the climbers commenced their long descent. Then things began to go horribly wrong. Hall was struck by cerebral oedema - high-altitude sickness - in the aptly named 'death zone'. Drowsiness quickly became overpowering lethargy, and he collapsed in the snow. Two Sherpas spent hours trying to revive him, but as darkness fell he was pronounced dead. The expedition's leader ordered the Sherpas to descend to save themselves. The news of Hall's death travelled rapidly from mountaineering websites to news media around the world, and by satellite phone to Hall's family in Australia. Early the next day, Dan Mazur, an American mountaineering guide with two clients and a Sherpa, was startled to find Hall sitting cross-legged on the knife-edged crest of the summit ridge.

Hall's first words, "I imagine you are surprised to see me here,"- were a massive understatement. Much was reported in the press about Hall's resurrection, but only he has real insight into what happened, and how he survived that longest night. Dead Lucky is Lincoln Hall's own account of climbing Everest during a deadly season in which eleven people perished on the world's highest mountain. Awarded special jury mention at the BANFF Mountain Film and Book Festival 2007.

Jeg gleder meg så det kribler til å lese den boka, måtte bare øyet mitt få fart på tilhelelsen! Everest er så vanvittig fascinerende, ikke bare fjellet i seg selv, men hele atmosfæren rundt ekspedisjonene. De ulike rutene, alle hindringene, partiene med magiske navn som the Khumbu Icefall, the Balcony og det skrekkelig skumle Second Step på nordsida. Akklimatiseringsrutinene som tar uker, det første lille avansementet fra Base Camp til ABC Camp (Advanced Base Camp) og slitet videre til Camp 1, 2, 3 og 4. Climb high, sleep low. Mantraet som reduserer risikoen for akutt høydesyke. Reduserer, ikke nødvendigvis hindrer. For det er ganske tricky dette med høydesyke, mens man kan trekke den logiske slutningen at jo mer trent du er jo større sjanse har du for å klare den fysiske påkjenninga, så kan man ikke forutse noe som helst når det gjelder høydesyke. Den rammer tilsynelatende tilfeldig, helt uavhengig av fysisk form. Jeg har fulgt Discoverys serie Everest - Beyond the Limit i fjor høst, (og ser fremdeles en og annen reprise) og bildet av en inder med hjerneødem sitter som klistra på netthinna. Virkelig et skremmende syn, øynene blir bokstavelig talt presset ut av øyenhulene av all væsken inne i hjernen og de buler ut som på dypvannsfisk i fiskedisken. Skrekkelig. Inderen overlevde, da. Sånn for the record.



En annen serie som omhandler kampen mot toppen av Everest er BBCs Man vs. Mountain, hvor en gruppe britiske soldater gjør et forsøk på å nå toppen via den meget vanskelige ruta fra vest; The West Ridge:



Jeg skal selvsagt bestille seriene fra Discovery og BBC. Og boka Dark Summit av Nick Heil er allerede på vei. Om 2006 sesongen da så mye gikk helt galt på Everest. Det blir sikkert flere bøker og filmer også, men der stopper det. Til tross for at jeg har et visst asketisk element i meg, lyst og evne til å pushe litt grenser og en bra porsjon eventyrlyst, så har aldri Everest og 8000-toppene vært en del av mine drømmer. Til det er ubehaget for ufattelig stort, risikoen for høy og lommeboka for tynn. Da nytter det ikke å lokke utsikten. Så jeg fortsetter å fascineres fra godstolen.





.

Nydelig, blå, tidlig vintermorgen på Vestlandet! Og det skal vare. I mange, mange dager. Sånt blir man lykkelig av.

 Torsdag var dagen da Julia og jeg hadde bestemt oss for den tradisjonelle adventsturen vår. Den turen hvor vi handler inn godteri til alle adventsøndagene, kjøper lys, servietter, av og til innpakningspapir og gaveesker, og så går vi på kafé. En bestemt kafé. Nemlig gamle gode Tesalongen som har eksistert siden tidenes morgen og dinosaurenes opprinnelse. I hvert fall var det der jeg som fire-åring ble kjeftet huden full av tante og farmor, mens min mor var gråten nær grunnet fresende beskyldninger fra sistnevnte om min mors totale mangel på vilje til å oppdra den villstyrlige ungen. Ok, jeg skal fortelle:

[digresjon] Som sagt, dette var i gamle dager, langt, langt tilbake på 50-tallet hvor barn fremdeles bukket og neide, hvor guttene tok av seg lua når de hilste på voksne og hvor kvinner ble målt etter kvaliteten på deres huslige sysler og avkommets manerer. I samme rekkefølge. Jeg satt ved et kafébord sammen med mor, tante, farmor og kusine. Tipper jeg satt pent på stolen min så lenge jeg fikk mat, men så har blikket løftet seg. Et par bord bortefor satt et pelskledd damemenneske og spiste bløtkake. Hun hadde ikke tatt av seg pelskåpa, bare kneppet den helt opp og så hadde hun løftet den over ryggen på stolen bak seg. Der dannet den en pelsvegg som sopte golvet nederst.

Jeg vet ikke hvordan jeg fikk innskytelsen, men det må ha vært noe uimotståelig og magnetisk tiltrekkende ved dette scenarioet som fikk meg til å reise meg fra bordet og sikte meg inn på pelsdamen noen meter lenger borte. Vel framme stilte jeg meg bak veggen av mørk pels, tok et godt tak i kanten nederst, løftet den opp så langt jeg kunne og kastet den over damens velfriserte hode. Og halvveis over bordet. Og bløtkaka. Jeg rakk å registrere litt hes kalkungrurgling fra pelsdypet før helvete brøt løs.

Etterpå sa min far: Den ungen. Den ungen er mangfoldig. Og flirte. [digresjon slutt]

 Vi stakk innom den nye butikken til Amundsen, en annen institusjon som har overlevd dinosaurene, og plukket fram den ene lekre snaddersjokoladen etter den andre. Snuste litt i ostedisken, tok for oss av smaksprøvene og myste rundt på alle kaffesortene. Neste stopp var en liten godteributikk lenger borti gata, her kjøpte vi inn marsipangris, julenisser, hjerter og annet passende julesnop. Så skummet vi Nille for lys og servietter, etterpå bokhandelen, men vi fant ikke akkurat det. Lys og servietter ble utsatt til Trendhuset seinere på dagen og vi satte kurt mot barndommens fornøyelsespark nummer én; Tesalongen.

Det var stengt. Klokka var akkurat 17 og de hadde nettopp stengt. Vi bare så på hverandre. Huh? Hva er dette? STENGT?! Årelang tradisjon var brutt og vi ruslet målløse og usikre bortover gata. Etter litt diskusjon om hva nå og hva med neste år og sånt fattet vi følgende vedtak:

1. Vi lar den nye, franske kaféen være adventsturkafé i år.
2. Neste år går vi på Tesalongen i god tid før kl. 17.00.

Jordbærtartaletter med kremdott på store, hvite tallerker hvor konditoren hadde laget en elegang G-nøkkel av sjokoladesaus var ikke så verst alternativ til Tesalongens kakemenn. Heller ikke at vi fikk kakaoen servert i meterhøye glass med nydelig dandert kremtopp øverst. Det var sykt godt. Hadde impulskontrollen vært like ikke-eksisterende som da jeg var fire og lekte med pelskåper hadde jeg slikket i meg den G-nøkkelen.
(illustrasjonsbildet hentet online)
Etter en runde på Trendhuset svippet jeg Julia oppom en venninne og så var adventsturen 2009 vel overstått.

Wheee! Strikkeduppeditter i posten i går! Strikkepinnegensere som holder styr på løpske pinner og låsbare markeringsringer fra Magdas nettbutikk. Jadda, du vet du er strikkefreak når slike dingser gir deg intens og dyp lykke.

Lørdag laget jeg en helt ny type digg, nemlig lomper - ok, de var utsolgt for lomper på meny så jeg kjøpte tortillalefser i stedet - med to forskjellige typer fyll:

1. Smør lompa med ravigottisaus, legg på skiver av røkelaks, rull sammen, kutt i seks
2. Smør lompa med valgfri philadelphia, legg på spekeskinke, rull sammen, kutt i seks

Variasjonsmulighetene er selvsagt endeløse. Dette er virkelig nydelig godt!

I dag skal vi i bursdag til Nina, men samtidig skal også Anja få sin gave bittelitt forsinka. Og jeg skal vissnok få min fra Julia, litt mer forsinka. Også Piero skal få forsinkede pakker, var det fra Anja og Julia, tro? Alf derimot, heldiggrisen, fikk sin gave på forskudd.

Framleis forvirra? Følg med i neste episode av familien Surrehues bursdagsfeiringer!

Gjett hvem!

Hint: Se forrige post *peke ned*

Gratulerer masse med klubbmesterskapet, Mari Lene! Imponerende dyktig gjennomført! Og en stor gratulasjonsklapp til Starlight også! Flinke hesten!

Mange klasser og vanvittig mange påmeldte! Anja gjorde comeback etter sånn ca. hundreogørten år og hoppet 40cm, en runde hun gjennomførte feilfritt og, om ikke elegant, så i hvert fall entusiastisk. Og fikk enda mer entusiastisk applaus! Grattis med clear round og sløyfe!

Mari Lene hopper høyere klasser og skulle ikke starte før om ettermiddagen. Etter at den forrige hesten hennes, Stina, fikk en sykdom i beina som utelukker mer enn veldig rolig ridning, har hun fått låne Starlet fra venner på østlandet. Hun har imidlertid bare trent med Starlet i noen uker, og har aldri startet henne i konkurranse.

Mens regnet hadde holdt seg borte tidligere på dagen, brakte ettermiddagen med seg liten kuling og sideregn. Altså ingen fornøyelse for ekvipasjene som varmet opp utafor ridehallen. Område begynte å se ut som et gjørmehull. Mellom 20 og 30 sto på startlista i Mari Lenes klasse, flere tilreisende hadde seget inn etterhvert som tida nærmet seg de høyere klassene og alle gjesteboksene så ut til å være fylt opp.



Klassen startet, og vi hang over rekkverket oppe på tribunene og fulgte med. Red rytteren feilfritt bar det rett til omhopping, men det var overraskende mange riv.

Mari Lene red som hun alltid gjør; rolig og sikkert med full kontroll. Nydelig gjennomført bane helt uten feil! Og med dagens raskeste omhopping tok hun like godt ledelsen! JUHU! Den ledelsen hadde hun lenge, men den røyk mot slutten, gitt. Det gjorde ingenting, en 2. plass var så likevel langt over det man kunne forvente! Grattis Mari Lene!

I dag ble middagen til mens jeg slentret rundt blant alle reolene på Meny. Det begynte med kyllingkarbonader på tilbud. Jeg er ikke overbegeistret for farsemat, men kylling er godt kjøtt så ok, opp i handlevogna med seg. I brødavdelinga var det heldigvis tomt for høvdingens surdeigsbrød, dere vet sånne mursteiner som fucker opp brødskjæremaskinen og får den til å brumme dype, farlige grizzlybrummer mens den hakker i vei på tomgang. Heldige meg som slapp unna den skjærsilden! Et focacciabrød lå imidlertid og ropte på meg, så det fikk selvsagt komme oppi vogna til kyllinggreiene. Tomater, løk, romano, philadelphia med vårløk og pepper. Dette var en middag som skulle gå kjapt, derfor brukte jeg ferdig dressing. Skal man først bruke ferdigdressinger så er Sandsø cæsardressing av de bedre. Helt grei, faktisk.

Så var det tid for dokumentasjon: