stedet mitt



Fiskeplassen

Det ble ny fisketur på meg i dag, kombinert med litt turgåing. Etter å ha fått starten i sykkel-VM med meg, dro jeg nok en gang opp til Krokavatnet med fiskestanga. Utallige kast med lilleauren ga ikke uttelling denne gangen, så da var det på sin plass med et slukbytte; Sølvkroken Aura 7 gram ble den utvalgte fra det rikholdige slukskrinet mitt som rommer hele tre sluker. Og blått og sølv falt i smak! Det nappet og sprellet på tredje, fjerde kastet og jeg kunne hale i land en fin liten fisk til steikepanna!

Fin aure!

Jeg gjør ikke en gang et forsøk på sløying med denne rustne kniven

Niste og kaffe

 
Det ble med den ene, men jeg var likevel godt fornøyd. Så langt er fiskestatistikken min særdeles god; fisk hver gang! Var en tur i Suldal sist helg, da ble det også en liten aure på meg da vi fisket oss rundt Lauvastølvatnet i kulingen.

En nødvendig stopp på Statoil for å hamstre rømme på hjemveien, og fisken kunne slenges i panna! Ingen dum trøst når Cav går hen og vinner VM-spurten. (Ok da, akkurat det var en gedigen nedtur!)

.
Da var helga her. Med helt greit fiskevær, overskya og vind av skiftende styrke. Jeg er ikke vant til å oppholde meg utendørs uten å bevege meg, så klesvalget var ikke helt opplagt. Men med en GTX-bukse og ditto jakke var jeg i hvert fall rusta mot regnet som truet denne lørdagen. Ulltrøye under, fjellstøvler på beina. Sekken full av brødskiver, termos med kaffe, kopp, epler, fleecejakke og selvsagt fiskeutstyret. Au, holdt nesten på å glemme kniv, i siste liten plukket jeg med meg en gammel speiderlignende sak fra den delen av garasjen hvor det bor flest edderkopper.  Og la i vei.

At noe så vakkert kan være så farlig

 Ankom Krokavatnet fra Kattanak, og gikk oppover mot demningen. Tok så til høyre opp på berget og fulgte stien ned til stidele hvor jeg tok av mot vestsida av vatnet. Måtte lete litt før jeg fant et sted som var såpass åpent at jeg kunne legge det lille jeg har av kraft i kastet, men fant et veldig bra sted etter kort tid. Av med sekken, opp med slukboksen og så var det den store avgjørelsen: Hvilken sluk? Jeg hadde hele tre stykker å velge mellom. Valget falt på en 12 grams lilleauren, jeg tenkte jo tyngre sluk desto lengre kast, og da de to andre slukene var på 10 og 7 gram ga avgjørelsen seg selv. 


Kaste ut, sveive inn. Kaste ut, sveive inn. Etterhvert begynte jeg å eksperimentere litt under innsveivinga, rask nykking med stanga avløst av sveiving i variert tempo. Det var ganske fredelig hele greia. Få mennesker legger turen til denne sida av vatnet, det er andre sida som er populær med Presten og Jøtnaheim. Vestsida der jeg sto er blaut og tung å gå i, jeg har bare gått der én gang, - altså fra en ende av vatnet til den andre - og verken jeg eller turfølget Lillian fant denne ruta særlig festlig. Men nå var det perfekt! Kaste ut, sveive inn, nykke litt og tenke store tanker. Ro.

Kaste ut - sveive inn - kaste ut - sveive inn....

OG DER NAPPA DET SOM BARE POKKER!


Mitt aller, aller første napp av en ferskvannfisk! Først antok jeg at det var en feil, at jeg ble lurt av min egen nykking med stanga eller at jeg hadde fått bånnfall på kroken. Særlig da det plutselig ikke skjedde noe mer var jeg sikker på at jeg hadde vært nedi bunnen en tur. Men så begynte det å sprelle ganske så livlig, og jeg ble plutselig livredd for at denne livlige, umistelig skapningen skulle sprelle seg av kroken igjen og forsvinne for meg. Jeg ante heller ikke om det var noen spesielle tricks man burde kunne for å få fisken velberga opp på land, eller om man bare slengte den opp på samme måte som ved sjøfiske. Tenkte det uansett var lurt å sveive den forsiktig inn, ikke for fort. Og så var den plutselig bare en meter fra meg, rett nedenfor gresskanten der jeg sto. En nydelig liten fisk som jeg antok - nei, jeg var faktisk ikke helt sikker, flaut, men sant  - var aure. En siste klønete sving med stanga og den aller fineste auren noen noensinne hadde sett lå og sprellet i gresset. Åh, så fin fisk, da! Nydelig er du! Herregud, jeg snakket til den. Til en fisk! Som om den var en hundevalp. Eller et av marsvina. 

Næmen så fin liten fisk, da!

Men dikkedikkpratet til tross, jeg hadde ingen skrupler med å dra fram kniven og slå den ihjel med baksida av kvivbladet. Men så ble jeg litt usikker på prosedyren, what now? Sløye? Jeg gjorde et forsøk, men kniven var usannsynlig rusten og sløv, og jeg har omtrent like mye kraft i hendene som en treåring. Hoden kom nesten av til slutt, og så prøvde jeg å skvise ut innvollene ved å melke den bakfra og framover på en måte. Noe magelignene greier tøyt ut pluss litt annet snacks, og jeg bestemte at det fikk holde. Hosj oppi bæreposen med seg!  Jeg var mektig stolt over meg selv.

Sleip fisk og sløv kniv. Pluss meg. Det var selvsagt totalt dødfødt.

  Og sulten. Fire brødskiver med ost, kaviar og blåbærsyltetøy og et par kopper kaffe seinere var jeg i gang igjen. Kast, sveive inn, nykke. Omatt og omatt. NAPP! Men denne gangen kom han seg unna, gitt. Jeg hadde såvidt begynt å nykke litt på neste kastet da han beit på igjen, og denne gangen hang han godt fast på kroken, all sprellinga var til ingen nytte og nok en gang kunne jeg lande en finfin aure rett foran føttene mine. Jeg har ikke så mye greie på hva som er ok størrelse på disse aurene, men de så da ganske fine ut, syntes jeg. Ikke slikt småplukk som man kaster uti igjen. Ha ha, særlig at jeg hadde kastet uti den første fangsten min ever! Om de hadde veid tre gram og vært på størrelse med en fyrstikk hadde jeg dratt dem med meg hjem. Og steikt dem. Men de riktig  fine ut, aurene mine. Denne gangen tenkte jeg ikke en gang på å ta i bruk den gamle rustne til annen enn myrderier. Kakk, kakk! Aure nr. 2 ble hengt opp i ei grein for photo shoot, før han havnet i kiwiposen.

Aure nr. 2

Etter et par timer pakket jeg sammen. Drakk opp kaffen, tok et eple i hånda og dro tilbake samme vei jeg kom. Butikken neste, handlelista var ikke særlig lang: Meierismør og rømme. 


Og slik gikk det til da jeg fanget min aller først ferskvannsfisk! :)




  

..
 Det har jeg kjøpt meg. Og denne gang til ferskvannsfiske, noe jeg forøvrig bare har dårlige erfaringer med. Så dårlige at jeg ikke har dratt i land en eneste, liten føkkings ferskvannfisk i hele mitt liv. Neida, jeg har ikke lidd meg gjennom ørten vassdrag, elver og bekker, men har faktisk prøvd noen ganger. Sånn ca. mellom 5 og 10, tenker jeg.  Sjøfiske derimot, det har jeg gjort masse av.

I sommer har jeg fått mer og mer lyst til å prøve dette ferskvannsmysteriet igjen. Jeg ser jo så mange innbydende små og store vann når jeg rusler rundt i fjellet, og etterhvert begynte jeg å få disse påtrengende indre bildene av sprellende aure på stanga, bålfyring, ikke fullt så sprellende aure fresende i ei velbrukt steikepanne, alt i en innbydende og myggfri  camp. 

Og da jeg hadde behov for heftig trøsteshopping i forkant av en rotfylling dro jeg opp til XXL og fant denne supre pakken:

Stang, snelle, sen, sluker.

   Dessuten fulgte det med sånn lang hylse pluss tøypose. Ja, også tre spinnere. Så nå er resten opp til meg. Og fisken.

Skitt fiske! 
..

 ,
Utover sommeren var jeg blitt sulten på en Suldalstur igjen, og denne fredagen ble jeg med Gunhild og Steeven til den flotte hytta deres i Suldalsfjella. Værmeldinga var fæl, så jeg tenkte mer på turen som hyttetur enn fjelltur, en av disse inne-helgene på hytta hvor man gumler seg gjennom dagene mens man løser kryssord, strikker, leser, spiller kort osv.Og slike helger kan også være deilige! 

Vi kjørte innover retning Ropeid for å ta ferja over til Sand.  Knapphus bensinstasjon har alltid vært, er er i høyeste grad fremdeles, en junkfood-magnet av de store, og vi måtte selvsagt stoppe. Og bunkre opp skrottene våre. Litt mer handling til hytta, sånn i tilfelle det ikke er nok snop, og litt til å knaske på i bilen.

Da bilen var parkert snublet vi oss oppover med sekker og bæreposer, alt mens fire glade bikkjer brøytet seg vei mellom beina våre. Været var slett ikke verst, og vi øynet et lite håp om en morgendag uten særlig regn. Både Gunhild og jeg hadde veldig lyst til å dra oppover i fjellet på tur neste dag.  Det hadde muligens Steeven også, men han hadde lovet seg vekk på dugnad og hyttebygging. 

Ruta vår denne gang

Og været var supert det da jeg sto opp! Varmt og sommer da jeg slapp ut bikkjene om morgenen, ungdommene Frodo og Chili løp rundt og herjet utafor hytta, mens gamlingene Tuva og Klumpen så langt fra var ferdige med natta og bare gløttet opp med et halvt øye. Frokostene i Suldal er nesten det beste ved hele oppholdet, og det er Steeven som er frokostsjef. Vi planla turen mens vi nøt eggene, osten, kaviaren, salamien og syltetøyet, utallige brødskiver gled ned og vi smurte en del til niste. 

Ikke akkurat overflod av blåbær, men vi finner da noen

Innover mot Dyrskar

Bikkjene og jeg

 

Krekebæra smakte ypperlig!

Drøyet ikke lenge før vi dro innover Kvilldalsdalen mot noen støler som ligger innerst i dalen. Derfra går det oppover, men i dag går det i rusletempo siden vi plukker blåbær på veien. Ritzj, ratzj med bærplukkerne, og etterhvert blir det en liten haug med blåbær oppi dem mens vi tusler oppover. i bedagelig tempo.  Bæra blir imidlertid mindre og mindre og til slutt gidder vi ikke mer. I stedet tar vi sikte på et lite pausested ved bekken hvor de firbeinte kan få drikke. De har usannsynlig tjukk pels, og blir lett varme. Gunhild og jeg brukte krekebær (krekling) som drivstoff denne dagen. Det var massse av dem, de var store og smakfulle og det er lett å røske med seg neve eller to på én gang fordi de slipper busken så lett.

Det går enda litt oppover

Suldalsfjella

Det bærer opp i ura

Jeg i hula sammen med Klumpen

Dyrskar

Litt av blåbærfangsten

Været ble litt opp og ned etterhvert, men regnet holdt seg i det minste borte. Vi koste oss virkelig i det stadig vekslende terrenget, fra lyng og brake til myr, sva og ur. Og så kom vi til Dyrskar, den heftige ura med sprekker, huler og digre kampesteiner! Hadde en liten drikkepause i en bekk like ved, og så dro vi tilbake for å gå langs høydedraget helt tilbake til hytta. Litt opp og litt ned, men mest bortover. Vi planla en telthelg i dette området før vinteren og snøen setter stopp for campingliv, og så en sti som gikk vinkelrett på den retninga vi beveget oss i. Der skulle vi! Første helga ingen av oss hadde noe fastspikra program, 16-18 september. (at værmeldinga per i dag mildest talt ser nedslående ut er en annen sak) 

Drikkepause ved Dyrskar

Landskapet åpner seg etter Dyrskar

Det er alltid et eventyr når vi skal ned fra fjellet når vi legger returen her. Det finnes ingen sti og når svaberga tar slutt og vegetasjonen tar over blir det ofte til at vi brøyter oss vei nedover buskaset, og også aker oss nedover på rompa når det er for sleipt til å gå. Siste del er faktisk verst, inne i skogen hvor bånnen er dekka av mosegrodde steiner som er glattere enn såpe her hvor sola ikke trenger inn og kan tørke opp litt. 


Vel ute på veien møter vi på en lubben saueflokk, og de viste såpass nysgjerrighet at de begynte å følge etter oss. Tipper det var bikkjene som trigget interessen, den ene sauen våget seg helt bort til Frodo og snuste på ham! Stakkars Frodo som ennå ikke er fylt året og er babyen i gruppa, han ble helt perpleks av denne frekke ulldotten og så ingenting morsomt i denne situasjonen. 

Saueflokken

 Etter 5-6 timer på tur var det godt å slenge seg ned i liggestoler på terrassen, nyte sola som var kommet fram igjen og vifte med tærne. Gunhild laget biff med verdens beste hjemmedyrka grønnsaker, og livet var usannsynlig godt å leve. Jeg fikk også tid til å pløye meg gjennom en Lars Monsen bok med villmarkstips og strikke noen omganger om morgenen. 

Da er det bare å håpe at telthelga vår ikke blir ramma av regn, orkan eller snø. Hadde vært så vanvittig moro å telte der oppe på de nydelige stedene! 


..

.
-
 

Angående foto: Både Fredrik og jeg har bidratt med bilder på denne turen, men da vi brukte det samme kameraet vet jeg ikke alltid hvem som tok hvilke bilder.Minner om at det er mulig å klikke på bildene for å få den større.

Det er noe eget ved nasjonstopper. De kan være så enkle, lettgåtte og tilgjengelige som bare det, men det er likevel noe som lokker ved dem. "Det høyeste fjellet i ...". Jeg var på toppen av Mt. Toubkal i fjor, og da er det jo nesten litt flaut å ikke ha vært på den mer hjemlige Piggen. Derfor håpet jeg å komme meg opp på norges tak en gang i løpet av sommeren.

Etter noen løse, og noen langt mindre løse planer med diverse mennesker hvor alt rant ut i sanden, ble det til at jeg dro sammen med kollega Fredrik og hans sønn Samuel. Fredrik er fra Sverige og har familien sin der, men jobber i Haugesund og pendler en del Norge - Sverige. Samuel ville komme fra Stockholm for helga, så han skulle vi plukke opp på Flesland fredag formiddag. Fikk lånt en liten lavvo av Gunhild og Steeven, og da vi satset på å kun spise medbrakt mat på turen ble det en kasse full av brenner, kokekar, gass etc. pluss maten. Det ble en del omorganiseringer før vi fikk dytta alt inn i Atosen, og da var ikke Samuel kommet en gang!

Pause på Voss - Fredrik og Samuel

Over Vikafjellet

Over Vikafjellet - Samuel

Sognefjorden - vi tok ferja fra Vangsnes til Hella

Vi dro fredags morgen og hentet Samuel på Flesland fra et noe forsinka Stockholm-fly. Bortsett fra en god pause på Voss hadde vi ikke særlig med pauser der vi rullet avgårde i vårt mer eller mindre uvillige framkomstmiddel. Sognefjellet virket endeløst, men det var virkelig flott der oppe med lave skyer under oss og tidvis gløtt av sol. Det tar likevel sin tid å komme fra A til B med Atosen. Den er gammel og sliten og forlanger å bli tatt hensyn til på alle sine særheter, noe som ikke merkes så mye de få minutten han er drift hver dag, men som blir påtrengende tilstede når man tilbringer 10-12 timer sammen med ham.

Og det tok nesten 12 timer før vi rullet inn på parkeringsplassen ved Raubergstulen, 10 km fra Juvasshytta lenger oppe i fjellet. Vi bestilte brefører til neste dag og teltplass til lavvoen, men da vi kom ut i bilen igjen ymtet Fredrik frampå at det egentlig var ganske billig med sengeplass her. Slitne som vi var etter all kjøringa tok vi kjapt avgjørelsen om å sove innomhus. I seng. Og med et firemannsrom for oss selv med stort oppvarmet bad vegg i vegg, rigget vi oss til med soveposer, mat, termos og gudene vet hva ellers vi hadde fylt opp Atosen med.

Tilløp til campingliv på rommet på Raubergstulen

Fredrik på kveldstur - bildet viser Raubergstulen

Breføreren

Jeg er morgenfugl og traff dagens første ikke-sovende vesen like utafor huset der rommet vårt var. En hare hoppet rett forbi trappa, og virket verken redd eller overrasket da jeg kom ut med gassbrenneren og kaffekjelen. Et vilt dyr! Kult! Kaffe, frokost, rydde ut av rommet, pakke i bil, pakke i sekk og vi var klare til å få litt info av breføreren oppe ved hovedhuset. Der fikk vi også utdelt hver vår sele til bruk over Styggebreen. Så bar det i egen bil rett inn i tåkeheimen og oppover de 10 km til Juvasshytta som var startpunktet for turen inn til piggen. Det var max 5-6 meter sikt, virkelig tett, tett tåke og jeg sleit seriøst med å se hvor veien gikk. Hårnålssving til høyre sa Fredrik. Legg litt over til venstre. Slak sving til høyre. Hårnål til venstre. Snakk om teamwork. Det klarnet litt da vi var nesten oppe, og etter at vi hadde parkert og fått de siste instruksene dro vi innover mot breen.

Tåke oppover mot Juvass

Innover mot Styggebreen

Galdhøpiggen Sommerskisenter - ikke særlig innbydene

Ved breen

Vi gikk i stein, kunne minne litt om ruta til Gaustatoppen, men det var omtrent ikke noe stigning. Passerte et heller dystert sommeskisenter på høyre side, breføreren kunne fortelle at det hadde vært stengt i 6 uker, men jeg fikk ikke med meg årsaken. Tipper pga alt regnet. Det ble en ganske lang pause ved brekanten, så vi gravde ned i sekken etter brødskiver og sjokolade. Og dro fram vottene. Breføreren la ut tauet i en pen slange på breen, knyttet 32 knuter og inspiserte/korrigerte til slutt selene våre. Relativt stramt tau, følg med på personen foran - og personen bak ved forsering av sprekker - og hyl ut hvis det er nødvendig med et stopp. Bortsett fra noen små sprekker på slutten av breen var den jevn og fin og gå på. Grått vær og dårlig sikt i starten, men etter en stund lettet skydekke og sjølvaste Piggen reiste seg foran oss. Fjellet har en tendens til å lure deg når det gjelder distanser og stigningsprosent. Fra midt på breen så det ut til å være maks 20 minutter opp til toppen, og slett ikke videre bratt. Men de 20 minuttene gikk faktisk med til å krysse resten av breen, og da vi nådde ura måtte vi ganske kjapt revurdere estimeringa av bratthet. Og skulle vi tvile på sansene var regnestykket latterlig enkelt: Startstedet ved Juvasshytta lå på 1850 moh, Galdhøpiggen når 2469 moh, og da vi ikke hadde lagt bak oss noen høydemetre av betydning sa det seg selv at vi hadde mesteparten av de 619 vertikale metrene foran oss i ura.

Tauet legges ut

Pause ved breen

Taulaget begynner å bli klart

På breen - det første glimtet av Piggen

På breen - oppe til høyre skimtes taulagene som starter kl 10 fra Juvashytta

Vi begynner oppstigningen i piggura

Vel ute av tauet begynte vi å gå oppover. Ikke gå til høyre ropte bredføreren, der går det rett ned i bratte stup! Hele rekka av folk la seg over til venstre som en motorsykkel i en hårnålssving. Ikke gå for langt til venstre, under der er det bre med endeløse, dype sprekker! Vi la godt over til høyre igjen. Mot midten. Men ura var morsom å kravle seg oppover, den! Været var helt greit, lite vind, ganske grått og vi fikk sågar fem små minutter med spredte snøfiller. Bratt var det, og ingen sti. Bare ur. Man fryser ikke når man griser seg opp Piggura, det skal være sikkert. Men det var ingen luftige partier, ingen steder hvor høydeskrekken boblet til overflaten, sånn sett passer Piggen for folk flest.

Toppen av Norge og bånnski på Balder!

Fredrik på toppen

Fredrik og Samuel

Mat og kakao

Skydekket letter innimellom og vi ser et glimt inn i Jotunheien

Jotunheimen

Svette kropper blir som nye med med tørr ull

Shit happens...

Etter 45 minutter kunne jeg dra fram Balderflaska og feire med en toppdrink! En liten miniflaske bare, jeg skulle jo helst være kjørbar seinere på dagen. Fredrik fikk den andre miniflaska, Samuel takket nei. Vi hang rundt på toppen i nesten en time, tok noen bilder, spiste, drakk og så på folk. Sola kom og gikk, og livet var helt ålreit!

Jotunheimen

Til og med bønneflaggene finnes på toppen

Nedover gikk det lett, vi fant tauet vårt nederst i ura, og klikket oss inn på hver vår knute. Vel over breen ble det fotopauser for flere i taulaget, været var klart og mange ville ha gruppebilder med piggen i bakgrunnen. Og så åt vi igjen. Det blir gjerne til at man går og mumser hele dagen på slike turer, aldri dumt å sørge for fulle energilagre.

Nedover ura

Snart klar for returen på breen

Det obligatoriske bildet med piggen i bakgrunnen

Og enda et

Mot Juvasshytta

Vi gikk i en steinørken

Tilbake ved Juvasshytta var det av med selene, og etter å ha funnet bilen på parkeringa bar det nedover de ti km til Raubergstulen hvor vi skulle ha en kort organiseringsstopp før vi dro videre. Den mila ble en pinefull affære for Atosen! Han skramlet og hylte i de bratte fjellskråningene, og til slutt ga jeg opp å holde ham i andre gir og fortsatte nedover i tredje. Mens jeg vekselvis bremset og slapp. I det som føltes som en evighet. Det var med en viss lettelse jeg kjørte inn på Raubergstulen og parkerte, men da vi gikk ut av bilen kjente vi straks den umiskjennelige lukta av svidde bremser. Den lå som en eim over hele parkeringsplassen. Med Atosen som episenter. To avgjørelser ga seg selv. 1. Vi tar en halvtimes pause 2. Vi utsetter ikke Atosen for nedtsigninga fra Sognefjell, men kjører tilbake via Valdres og Hardangervidda.

Vi så en liten flokk reinsdyr på vei ned fra Juvass til Raubergstulen

Fredrik og Samuel fikser lavvo på campinga på Fagernes

Fredrik virker fornøyd med egen innsats

Et par kopper kaffe seinere luktet det fremdeles svidd på parkeringaplassen, om enn noe mer dempet. Vi starta i hvert fall og kjørte ned til Fagernes camping for å tilbringe natta der. Slo opp lavvoen og heiv inn underlag og soveposer. Flott campingplass, særlig det nye kjøkken- og sanitærbygget var veldig reint og innbydende. Vi spiste frokost og dusjet før vi dro videre på søndagen, og med en søndagsåpen Jokerbutikk på Utstaoset fikk vi handla mat så vi hadde resten av dagen. Været hadde slått om ganske dramatisk, fra sol og blikkstille vann ved Fagernes, kunne vidda nå skilte med regn og vind. Da Fredrik og Samuel ymtet frampå at de kunne tenke seg en liten tur med utgangspunkt i Dyranut Turisthytte, var jeg ikke særlig lysten på å slå følge, men tok med meg ei bok inn på kaféen og hadde en god times fredelig pause i vanvittig koselige omgivelser. Og kjempehyggelig personale. Dyranut anbefales herved!

Tidlig morgen på Fagernes

Nedstigninga til Eidfjord gikk noenlunde greit, men jeg var ganske letta da vi var ned ved fjorden og fremdeles hadde en bil som funket. På sitt vis. Vi skulle jo sette av Samuel på Flesland igjen, så vi satte kursen mot Brimnes hvor ferja går over til Bruravik. Det striregnet og den smale veien som følger fjorden fra Bruravik og videre utover krevde en del konsentrasjon. Jeg trodde vi var ferdige med fjelloverganger, men jammen dukka det ikke opp en til helt på tampen; Kvamskogen, gitt.

Vi fikk avlevert Samuel på flyet, og var hjemme i Haugesund i 22-tida. Da hadde vi lagt bak oss 1165 km. Over en fjerdedel av Atosens årlige kjørelengde. Er det rart han protesterer?!

Somewhere under the rainbow....lurer på om det ikke er Valdresflya eller Golsfjellet?