stedet mitt

Ekstemværet fortsetter å forkludre turen. I dag skulle vi egentlig gått opp til Nine Standards Rigg på litt over 600 m.o.h., en topp hvor det fra gammelt av er plassert ni store varder. Ingen vet hvorfor de er der, men de er ikke av nyere dato, det kan man se av gamle kart fra 1800-tallet hvor disse vardene er tegnet inn. Men altså, været. Problemet med dagens rute er at den vanskelig lar seg kombinere med et månedslangt regnvær som bare har eskalert i intensitet og vannmengde. I dag er det igjen flomvarsel på morgensendinga fra BBC, og folk blir faktisk rådet til å holde seg i heimen. Juhu, vi skal på tur!

Det kommer ikke på tale å gå til Nine Standards Rigg. Dette område er så vanvittig gjørmete at selv en tørr, fin sommerdag setter vandreres balanse- og byksekapasitet på en hard prøve. I itiniary'n vår er dette området omtalt på denne måten:





Vi skal ikke gå opp til Nine Standards (se bilde over). Hele området fra Kirkby Stephen til Keld er transformert til et eneste stort gjørmehull, og vi blir nødt til å velge den letteste ruta til Keld; landeveien.

Jeg skal ikke dvele ved den opplevelsen. Det plasket ned hele veien og regnet var så kraftig at vi måtte skjerme ansiktet så godt vi kunne ved å snøre oss inn i hetta og se i bakken. Det var derfor meget begrenset hvor mye vi fikk med oss av the "scenery".



Keld er grønn og grå. Intenst grønne marker etter den lange regnperioden og gamle, grå steinhus. Keld Lodge er et av disse gamle steinhusene og vi ankommer ganske tidlig på dagen, rundt 12.30. Stedet reklamerer med en vennlig atmosfære, og det stemmer til fulle! Utrolig hyggelig personale. I den ene lille stua ut mot veien er et par kvinner i full sving med å plassere bøtter, plastskåler og håndklær i vinduskarmen. Ho ho, det regner virkelig rett inn i vinduskarmen, ikke bare noen tilfeldige drypp, men regn! Jeg spør om dette er et problem som oppstår hver gang det regner, men nei, det har faktisk aldri skjedd før. De virker ganske sjokkskadde begge to.


Og hvem skulle tro at det var i Keld - in the middle of no where - hvor jeg får den første positive responsen på standardspørsmålet mitt: Do you have wifi? Og jadda, visst hadde Keld Lodge wifi til meg! Verten skriver ned et passord og jeg rigger meg til ved langbordet i den ene stua. Flere i gruppa ytrer ønske om å få sjekke epost i løpet av dagen, så når rommet er klart lar jeg pc'n stå igjen i stua til fri benyttelse. Jeg vil i følge verten neppe få noen kontakt med verdensveven der oppe under taket hvor rommet mitt befinner seg. Altfor tykke vegger.

I Keld Lodge har jeg det minste rommet på hele turen, det er ikke en gang plass til nattbord der og brettet med tekoker og et utvalg med drikker står plassert i vinduskarmen. Det er et lite hjørne med do og vask der, men ingen dør. Rommet inneholder likevel alt jeg trenger.




Status:
Fremdeles ikke antydning til gangsår
Tørre klær, tørre støvler
Formen er bra
Kneet blir stadig verre og gjør nå vondt også når jeg ligger

Det hadde gjort seg med litt solskinn i morgen, gitt.

Nå følger et par usannsynlig våte etapper. De er så våte, og lager så mye krøll langs Coast to Coast trailen - og overalt ellers - at vi ikke kan gå den opprinnelige løypa, men må finne alternativer. Alternativer som reduserer
faren for å bokstavelig talt drukne i gjørme. Da sola igjen begynner å vise seg og vi skal gå fra Keld til Reeth etter at disse to dagene med ekstremvær er over, ser vi oversvømte marker og skummende, skittenbrune elver hvor veltede trær jevnlig er dandert langs elvebredden. Vi tror først markene er små sjøer, vi har jo ikke vært her før og vet ikke bedre. Men nå har jeg hoppet litt fram i tid, og hopper herved tilbake til Shap. Og regnet.

5th to 8th: A deep area of low pressure moved north-eastwards across south-west England later on the 5th, to become slow moving across the Midlands and eastern England on the 6th and 7th, before finally moving out into the North Sea on the 8th. This brought periods of heavy and thundery rain during the period to all parts. Flooding reported in south-west England on the 5th and in north-east England on the 6th. High 48-hour rainfall totals in Northumberland on the 5th/6th, with Chillingham Barns recording 158.3 mm and Morpeth Cockle Park recording 151.5 mm, both having return periods over 200 years. (metoffice.gov.uk)

Etter å ha sett værmeldinga kvelden før, og etter å ha tatt en titt ut vinduet, (ha ha, som om det var nødvendig hvis hørselen var noenlunde intakt) vurderte jeg ikke en gang å ta med kameraet på dagens etappe. Til tross for at sekken var beskyttet av regntrekk. "Very heavy rain" uten stopp i 32 km kan umulig være bra for et gammelt kamera uten værtetning. Benytter meg igjen av Brians solskinnsdager i 2005 for å illustere litt.

Jeg kommer ikke til å skrive utførlig om disse to etappene. Lite skjedde, og vi gikk mest på autopilot godt pakket inn i gore tex burkaene våre og med bøyde hoder for å beskytte ansiktene mot griseværet Landskapet var rolling, men besto ikke bare av beitemarker. Det var likevel ikke variert nok til å vekke oss opp fra autofokusens sløve dvaletilstand. Det høljet.

Litt limestoneplatå, litt lyng, litt beitemarker, litt vei. Vi går samlet i dag, og med den jevne, men målbevisste marsj-farten som kjennetegner et modus hvor automatikken har tatt over. Vi passerer Robin Hoods grav, men vi tar oss ikke tid til å gå den ekstra lille omveien i uværet. Vi bare går og går, ser fram og ned, og håper å rekke fram til Kirkby Stephen før butikkene stenger. Det finnes en liten outdoor shop der, og et par stykker har behov for å oppgradere utstyret. Selv er jeg på jakt etter et apotek, kneet blir bare verre og nå gjør det vondt også på flater, og ikke bare i nedstigninger. Nå gjelder det å bremse litt opp i utviklingen, litt gel og en støttebandasje bør gjøre susen. Ikke at det kommer til å bli bedre, tvert imot dette kommer til å bli mer og mer plagsomt for hver dag, men kanskje minst mulig verre?


Vi rekker såvidt den lille byen Kirkby Stephen mens butikkene fremdeles er åpne, og etter å ha slengt sekkene fra oss i de koselige rommene i Jolly Farmers, sprer vi oss utover hele "main street" for å sikre at uoppfylte behov blir oppfylt. På min liste står apotek, (gel og støtte til kneet) minibank, som forøvrig er en sjelden innretning på mindre steder, bokhandel (ny Peter Robinson bok) og en vanlig grocery store for påfyll av energy bars, frukt og nøtter. Pluss litt treats etter dagens våte eventyr: Gulrotkake, vannbakkels og et par ekstra sandwiches.

Det er med intense sukk av velvære jeg slenger min slitne, men nydusjete kropp på det myke sengeteppet i et av Jolly Farmer's koselige loftsrom. Med kakao, kaker og fjernkonrollen innen behagelig rekkevidde. Life's gooood!

Vi forlater hyggelige Beech House i 8-tida om morgenen. Jeg hadde glemt å legge inn bestilling på lunsjpakke dagen før, men landlady Lynn bare vifter bort beklagelsen min. No problem what so ever, love! Og jeg trenger virkelig en massiv lunsjpakke, dagens etappe er ikke all verdens lang, ca. 25 km, men den vil ifølge Scott føles mye lenger. Fram til nå har etappene vært preget av mye opp og ned, og det vil også i aller høyeste grad kjennetegne første del av dagens etappe. I dag vil vi nemlig passere coast to coast turens høyeste punkt, Kidsty Pike på 780 moh. Etter å ha klatret noen mindre topper først; Boredale Hause på 400m og the Knott på 739. Fra Kidsty Pike blir det så en ganske tricky og lang nedstigning til Hawesater på 250 moh. Men, sier Scott, når vi har gått i timevis oppover diverse fjellsider, scramblet oss nedover til vannet og endelig er nede på flata igjen, da er vi bare kommet halvveis. Vi har igjen et par timers marsj langs vannet, og så skal vi krysse det som på papiret vekselsvis kalles undulating og rolling farmland. You'll find the longest mile is the last mile in to Shap. It's endless. Sier Scott.

Været er sånn bob bob, uforutsigbart som vanlig, men ikke så aller verst da vi begynner stigningen oppover mot dagens topper. Det går lett og fint oppover, men jeg har merket at venstre kne begynner å være litt påtrengende tilstede under nedstigninger. Den tid, den sorg, nå skal vi oppover. Juhu! Etterhvert utvikler det seg til å bli en jakke av - jakke på - jakke av-tur. Never Rains in Southern California. Heldige dem.




Vi går langs fjellsida, på venstre siden går det bratt oppover og en halvmeter til høyre ligger det et hvitt, mykt boullsteppe et par meter under meg. Jeg vet at jeg stuper rett i døden om jeg faller utfor kanten på høyre side, men bomullsteppet gir meg likevel nok falsk trygghet til at beina ikke skjelver. Jeg ser antagelig ut som et vandrene Pisatårn der jeg griser meg inntil fjellsien til venstre for meg, og tenker store, skumle tanker om dødsstatistikker i fjellene i Lake District. Fytti faen, jeg er særdeles lite høy i hatten når det kommer til høyder. Høyder uten gjerder og god avstand til kanten.






Vi når etterhvert både the Knott og Kidsty Pike, men tåka gjør at utsikten er temmelig begrenset. Jeg benytter meg derfor av Brians bilder for å vise akkurat denne delen av etappa. Så begynner en ganske lang nedstigning til Haweswater, og jeg kjenner kneet mitt igjen, Vanligvis legger man jo ikke særlig merke til de enkelte kroppsdeler, men nå blir jeg altså gjort oppmerksom på at en liten del av kroppen ikke fungerer optimalt. Det lureste hadde da sikkert vært å sakke farten litt, roe ned og finne alternative måter å komme seg ned på. Ake seg på rompa i stedet for å hoppe og sånne ting. Det hadde nok vært det lureste. I stedet setter jeg opp farten og tenker at jo raskere jeg kommer meg ned jo kortere vil ubehaget vare. Og nå er det ikke lenger bare kneet som fucker opp, nå er himmelen gråsvart av tunge, feite regnskyer og det begynner å dryppe store, våte dråper. Etter litt innledende drypping blir regnhelvetet sluppet fri, det høljer ned så vannet smeller mot klærne og vi vekselsvis løper, hopper og aker oss nedover skrentene. Jeg er påtrengende pissetrengt, og da vi når bunnen roper jeg til Sam at hun bare skal fortsette, og så stuper jeg inn under et par grantrær. Et minutt seinere er jeg kliss klass våt fra livet til knærne. Urk.



Sam roper fra et skogholt som jeg skulle ønske jeg hadde sett et øyeblikk før. Der inne er det relativt tørt, og etter å ha pakket oss inn i det siste tilgjengelige ull/fleece-laget slafser vi i oss et par sandwich fra lunsjpakkene. Allan og Ian kommer etter en stund, men så tar det evigheter før resten dukker opp. Vi fryser til tross for ørten lag med ull, med en gang vi slutter å bevege oss kjenner vi kulda. En heller pjusket gjeng med walkers dukker omsider opp, og etter enda litt mer pause bærer det videre langs vannet. Og regnet stopper! Sola kommer fram! Vi kan pakke jakka ned i sekken! HURRA!

Den to timer lange turen langs vannet var riktig hyggelig, og ved enden stopper vi som vanlig opp og venter på de andre. Og spiser litt. The rolling farmland ligger nå foran oss, og vi tråkker i vei over den ene grønne bølgen av gress etter den andre. Jeg oppdager ganske kjapt at dette slett ikke er terreng som tiltaler meg, det er ganske kjedelig og alt regnet har gjort bakken så bløt at det føles som å gå i en endeløs myr. Bare steingardene og gjørmehullene gir oss litt avveksling, særlig gjørma ser ut til å være litt av en utfordring for the aussies. Stavene til tross, de virker temmelig hjelpeløse og lost når de skal krysse boggieland, og Sam og jeg står på andre sida og ler oss fillete samtidig som vi slenger over oppmuntrende tilrop.

En avveksling av en ikke fullt så hyggelig art er oksene. Jeg holder virkelig på å pisse meg ut hver gang vi krysser rolling farmlands med rasende okser. De står der på de kraftige oksebeina sine, og med de digre hodene lett senka følger de hver eneste lille bevegelse du gjør. Et lite snøft eller en løftet framfot og jeg kjenner hysteriet boble i meg. Boble seg på vei ut og opp og trigge alle tiders Fright, Fight or Flight-respons et sted langt inni en hjerne uten en eneste realistisk tanke igjen. Sa jeg Fight? Ha ha! Særlig! Jeg kliner meg skamløst tett inntil Allan mens vi passerer faenskapet, passer på å holde Allan som buffer mellom meg og det, og er brennsikker på at det svarte udyret der borte lukter frykten min. Til tross for at Allan forsikrer meg gang på gang at det kan udyret IKKE.




Rolling farmland, undulating farmland, vi trasker i vei og mister tellinga på hvor mange beitemarker vi har lagt bak oss. Vi startet en halv time før skjema i dag tidlig, likevel er det helt klart at vi ikke vil nå fram til Shap innen kl. 17.00. Trolig er det klatringen opp til Kidsty Pike og - kanskje i enda større grad - nedstigningen til Hawewswater som er skyld i dette. Vi når the River Lowther og passerer etterhvert også klosterruinene av Shak Abbey. Fra nå av går vi på asfalt fram til vertshuset The Greyhound. The longest mile. Joda, vi er rimelig trøtte nå, timene over myrete beitamark har sugd en god del energi ut av beina og vi er bare SÅ klare for dusj, mat og den ultimate myke-ullsokker-i-slippers-opplevelsen.

Vi peiser på i front, Sam og jeg. Ikke noe synging nå, vi har satt inn autopiloten og går med sjumilsstøvler bortover hovedgata i Shap. Greyhound ligger på andre siden av byen. Rart med denne autopiloten, når du slutter å kjenne etter om du er trøtt, har vondt eller er sulten, så får du følelsen av at du kan gå i dagevis uten stopp. Bare du ruller ned og stenger alt negativt ute. Sam og jeg trenger ikke stenge ting ute så altfor lenge, vi myser og skimter såvidt Greyhoundskiltet hundre meter borte i gata. Det siste stykket løper vi, og strekker armene i været som olympiske vinnere da vi når vertshuset temmelig nøyaktig kl. 18. Lykkelige slenger vi beina opp på picknikbenkene utenfor og snører av oss noen usannsynlig møkkete støvler før vi tasser inn til resepsjonen med støvlene i hånda. Vi blir vist til tørkerommet til og med før vi får tildelt rom. Greyhound er et vertshus for walkers.

Vi har gått i 10 timer. Samtidig har vi lagt Lake District og de høyeste fjellene bak oss. Vi er fremdeles i Cumbria, men nå kommer terrenget til å flate noe ut og bli mer "countryside" med bakker, skog, elver og etterhvert også den verste gjørma jeg noengang har opplevd. Det regner i England.

Det er en kort etappe vi legger ut på i dag, snaue 15 km. Føst en lang stigning langs Tongue Gill opp til Grisdale Tarn, så relativt slakt - ok, det er noen tricky partier også langs denne stien - nedover Grisedale Valley til Glenridding hvor neste overnatting er. Vi kommer nå inn i en periode hvor lavtrykkene for alvor preger England, hvor regnbøyene slutter å være regnbøyer og hvor til og med Allan gets his waterproofs on. Av den grunn får jeg ikke tatt noe særlig med bilder på denne etappen, (kameraet mitt er bare et vanlig kompaktkamera uten finesser som værtetning og annen beskyttelse mot regn) bare noen få i nærheten av Grasmere før selve stigningen begynner. Derfor kommer jeg til å benytte meg av Brians anseelige fotosamling og bruke hans bilder til å illustrere det meste av etappen til Glenridding.


I dag mister vi Kate. Hun startet sammen med oss ut fra Grasmere, men etter 10-15 minutter fant hun øyensynlig ut at nok er nok og returnerte til Red Lion. Synd, jeg hadde ikke inntrykk av at hun slet mer enn enkelte andre, men kanskje hun rett og slett ikke syntes dette var særlig gøy? Joda, jeg vet; det høres helt usannsynlig ut at noen ikke blir overstadig lykkelige av å gå tvers over et land hvor gjørme, regn, svette og gnagsår preger dagene, men så var vel Kate et av disse snodige menneskene som ikke ble merkbart lykkeligere av denne tråkkinga. Sånn kan det gå.

Igjen er jeg på tur sammen med Sam, Allan og Ian. Vi er begynt på stigningen og den er ganske snill til å begynne med. Stien er steinete og regnet gjør steinene temmelig sleipe på mange partier. Vi legger resten av gruppa stadig lengre bak oss, igjen er det trolig ikke marsjfarten som sinker dem, men kombinasjonen av terreng og vær. Jo høyere opp vi kommer desto mer blåser det, og jo tettere snører jeg båndene rundt hetta. Etterhvert transformerer jakka seg til reneste burkaen, en litt kort burka i gore tex. Jeg undrer på om det finnes? Burkaer i gore tex, altså?
Siste del av oppstigninga går over et parti som nærmest er en ur. Det blåser noe helt for jævlig her oppe og regnet føles som iskaldte nålestikk. Dette er norsk vestlandsregn i mars, dette råkalde, horisontale regnet som finner veien helt inn i blodårene dine og gjør deg så kald at du må tines opp i flere timer. Du valgte virkelig riktig dag å bryte på, Kate! Det er ikke snakk om å svette lenger, vi fryser seriøst mens vi kaver oss opp de siste metrene til toppen. Det beste middelet mot kulde er å øke farten sånn at man blir varm, men det er ikke mulig her i denne steinhaugen. Vi har nok med å sette én fot foran den andre, og plassere den riktig.

På toppen øker vindstyrken dramatisk, og vi speider desperat etter ly. Men det finnes ikke en gang noe som minner om busker her oppe, langt mindre trær. Den lave steingarden er det eneste som kan bremse vinden bittelitt, og vi huker oss ned mens vi forsøker å dekke kroppen med enda et lag ull. Av med jakka, den smeller i vinden og jeg er livredd for å miste den, tviholder på den med ene hånda mens jeg roter rundt i sekken med den andre. På jakt etter ull, ull, ull! Med frosne og vablete fingre er det mye vanskeligere enn det høres ut, og jeg forbanner de ubrukelige - og klissvåte! - hanskene mine i softshell. Vi får omsider på oss alle reservelagene, og kliner oss inntil stengarden mens vi venter på de andre. Begynner tenna å klapre kommer vi oss på beina og slår floke. Jeg har til og med tatt i bruk de ekstra sokkene jeg alltid har i sekken, de blir brukt som votter. Det hjelper ikke stort.

Den glade vandrer kalles jeg....Falleri...FALLERA!

Føkk.

Uendeligheten er over og flere klissvåte walkers velter seg over steingården. Vi hopper utålmodig opp og ned mens de endevender sekkene for å finne tørt, varmt tøy. Etterhvert som vi går nedover dalen løyer vinden, og regnet stabiliserer seg på et jevnt men pågående nivå. Jeg småløper i front sammen med Sam og vi synger Singin' in the Rain og Have you ever seen the Rain. Gene Kelly/AHA og Creedence, litt av en bredde. Denne sangaktiviteten som er så nært knyttet opp til vårt eget her-og-nå gjør oss barnslig fjollete. Jeg er igjen en tilnærmet lykkelig wandrer.



Vi venter som avtalt på de andre i et skoghold like ved hovedveien og klarer å holde det verste regnet ute. Siste halvtimen av etappen går langs veien til Glenridding og Beech House B&B. Lynn er verdens mest omsorgsfulle landlady og skrur på alt som finnes av radiatorer i huset. Her skal det tørkes. Anybody who doesn't have wet boots? Scott tittet spørrende rundt seg. Jeg rekker hånda i været og gliser. Støvlene er virkelig varme og tørre innvendig, og det kommer de utrolig nok til å være helt til jeg fyler dem med halve Nordsjoen på siste etappe.

Tørre støvler til tross, det føles fordømt bra å ha lagt turens kaldeste opplevelse bak seg.

Allerede på infomøtet i St. Bees advarte Scott eventuelle slankere om at dette ikke var tidspunktet å verken begynne eller holde fast ved en slankekur. At etapper på 6-10 timer i bra marsjfart er noen riktige kalorislukere, selv uten innslag av fjell og stigninger.

No matter how much you stuff yourself, you will probably loose weight. Sa Scott.

Hva er det så vi spiser på en sånn tur? Hvilken mat og hvor mye? Bare sunne saker eller kjører vi på med søtsaker og fett? Jeg våger å påstå at å opprettholde et sunt kosthold i Nord England er en umulighet. Altså, uten å regelrett sulte. Jeg har ikke kontroll på hva de andre slafset i seg, men mitt personlige etegilde så omtrent sånn ut:

Frokost
Special K m/banan, melk/yougurt
To halvgrove toast m/smør
Eggerøre eller to kokte egg
Stekte tomater
Bacon
Eple eller banan. Av og til fikk vi fruktsalat.

Etter 1-2 timers vandring
Energibar - mine hadde gjerne et energiinnhold på ca. 400 cal.
Som regel sandwich fra lunspakka

Lunsj
Et par sandwich, oftest bestående av grated cheese & ham eller pickles, tuna & mayo, turkey & salad. B & B vertskapet var rause med den revne osten, den lå i et 1,5 cm's lag mellom brødskivene. Nesten litt ekkelt.
Frukt; som regel banan eller nektarin (nektarinene kjøpte jeg selv)
Nøtteblanding

Litt ut på dagen
Sandwich
Energibar
Nøtter
På noen få etapper - særlig på slutten av turen - passerte vi små landsbyer med pubs og tehus på ettermiddagen. Da ga vi selvsagt en stor F i det vi måtte ha igjen av nødproviant og bestilte mengder av pannekaker m/iskrem, scones m/pisket krem, eplekaker osv. Disse opplevelsene var alltid en høydare!

Ettermiddag
Energibar
Nøtter
Det jeg måtte finne i lommene

Etter ankomst B & B
En kopp varm sjokolade - kaffe, te, sjokolade og kjeks sto på brettet med vannkokeren
Alle kjeksene på brettet
Ev. en energibar

Ved eventuell rusletur på stedet
Da endte vi som regel opp på et tehus som kunne fóre oss med kremkaker!

Kveldsmåltid Som regel inntatt på pub
Oftest en espresso m/Amaretto i baren først
Salte nøtter
Middag - det gikk mye i lasagne, lam, curries, fiskeformer. Man kan si mye om pubmaten, men porsjonene var upåklagelig enorme.
Dessert - Ah, whatever we could get with custard! Altså eplekake eller andre kaker servert med custard og iskrem.

Av drikke gikk det med 2-3 liter vann. Pluss et par kaffe og en kopp sjokolade.

Jeg tro ikke jeg gikk ned et eneste lusent kilo.

Øyet fortsetter å oppføre seg fredelig, og jeg er fremdeles euforisk etter gårsdagens flotte etappe.

Status og erfaringer:

1. Ingen gnagsår
2. Ingen støle muskler
3. Klær og utstyr holder tett
4. Jeg er i god form! Hurra!
   
5. Jeg må ha mye mer mat med meg

I Rachels koselige frokostsal avanserer jeg til en anelse cooked breakfast, ikke full English, men i hvert fall mørk toast og eggerøre i tillegg til frokostblandingen. Jeg forhandler meg også fram til dobbel lunsjpakke - minus den evinnelige chipsen & drikke - mot å betale en del ekstra. Fra pub-besøket kvelden før har jeg noen små poser med diverse nøtter og med et par bananer fra frokostbordet er jeg klar for ny tur.

Kate, Allan og jeg møter resten av gruppa ved en rød telefonboks noen minutter fra Rachels B & B. Et idyllisk møtested i tre farger; grått, rødt og grønt. Representert av henholdsvis gamle steinhus, postkasse og telefonboks pluss trær, eføy og gress. Det går med fem minutter til å utveksle gnagsårplager og kroppslig status forøvrig, og joda, folket har allerede begynt å merke hvor utfordrende denne turen er. Det sagt, plagene skyldes i stor utstrekning feil utstyr. Som at Lynns jakke ikke holder regnet ute sånn at Lynn fryser og blir forkjøla. Og at David vandrer rundt med splitter nye fjellstøvler som ikke er mer inngått enn prøverunden i butikken i Manchester. Stakkars David hadde ikke noe valg ettersom bagasjen med støvlene hans kom på avveie et sted mellom Australia og England. Altså, Lynn er forkjøla og David har gnagsår. Kate mumler noe om at farten er for høy. Jeg håper ingen hører det. Dagens etappe er ganske kort, men igjen er det en kupert tur, vi skal fra Rosthwaite på 100 moh til Greenup Edge på 620 moh. Etter Greenup Edge blir det nedstigning til neste overnattingssted som er den lille byen Grasmere.

Vi legger i vei over noen innledende beitemarker og fortsetter videre oppover langs Stonethwaite Beck. Stigningen er lang, men ganske sympatisk og været veksler mellom sol og regnbøyer. Av og på og av og på med gore tex'n. Av og på. Det er varmt, klamt og ubehagelig å gå oppover i gore tex, og det skal ikke være store kikkhullet i skylaget før jeg vrenger av meg jakka. Og bretter buksa opp til over knærne. Jeg er en riktig fargeklatt der jeg jobber meg oppover fjellsida: Knallgrønn ulltrøye, svart bukse fra midjen til midt på låret, rosa og svart ullongs ned til sokkekanten, himmelblå sokker og bad ass-buffen min i blått og gult. Dette kommer til å bli antrekket under hele turen; ull underst, gore tex ytterst. Ikke én eneste dag er tørr nok til at noen av oss tar sjansen på å la waterproofen bli med Packhorse.


Sam, Ian og jeg er temmelig bra synkronisert når det gjelder tempo og går og småprater oppover. Stien er fin, landskapet fascinerende bølget og av og til ser vi små hauger av gress poppe opp i terrenget, såkalte dumlins. Jeg tar ca. hundre bilder dem. Klikk klikk klikk. Vi venter alltid ved stiskiller. Og på topper. Og ellers hvor det er naturlig å samles. På denne måten får vi kortere eller lengre pauser og får gjort unna nødvendigheter som tissing, eventuell omkledning, gravd fram mat fra sekken og lekt med kameraet. Klikklikklikklikk!




Etterhvert blir det brattere. Det jevne og raske tempoet vi holder i mer flatt terreng er behagelig lite anstrengende, jeg kan gå og gå i timevis uten å bli trøtt eller føle noe som helst ubehag. Men det er stigninger som gjør meg regelrett lykkelig, nesten rusa. Jo brattere, jo bedre. Til tross for en moderat høydeskrekk som egentlig aldri har blitt seriøst utfordret. Når det blir så bratt og ulendt at det ikke er nok å plassere føttene noenlunde klokt, men at armene også må tas i bruk for enten å dra seg oppover eller rett og slett holde seg fast, da fyller adrenalinen og endorfinene hodet mitt opp med fjær. Denne fluffy følelsen er ubeskrivelig deilig, det er først når man har opplevd den at man fullt ut forstår hva det vil si å miste bakkekontakten. Bokstavelig talt, altså. Med et hode som en heliumballong og Lake Distrcts breieste glis scrambler jeg meg opp de siste metrene til Greenup Edge. Juhu!


Vi tråkker videre i ganske kupert terreng og Scott advarer oss om boggielandet vi skal krysse om en stund. Dette er myr- og gjørmeområde selv ved normaltilstander i klimaet, og vi kan forvente oss en del utfordringer etter en drøy måned med regn. Nuvel, boggielandet kommer kanskje innunder betegnelsen uendelig, - en time? to timer? husker ikke helt - men det er ikke særlig problematisk å komme seg tørrskodd over. Ikke når støvlene holder mål. Selv når jeg etter en stund forventer å bli våt, å synke ned i brunsvart gjørme til knes så har jeg flaksen på min side. Jeg bykser rundt i gjørma sammen med Sam og vi gjør til slutt en avtale med Scott om å møte resten av gruppa i på hotellet i Grasmere. Ja, for vi skal bo på hotell denne natta! Red Lion Hotel i en skikkelig by med pubs, butikker, restauranter. Og selve premiekua for walkers; En Outdoor-butikk.


Sam og jeg stikker avgårde over gjørmelandet og omgjør dagens tidsskjema til et som er betraktelig mer tight. Vi vil gjerne nå Grasmere i god tid før butikkene stenger, - vi har begge planer om å fylle opp lagrene med energi bars - og da vi synes svetting er helt toppers småløper vi gjennom boggieterrenget mens vi ler og synger Yes Sir, I can Boggie og andre slagere hvor teksten passer til, eller lett kan omformuleres til, vårt eget vandringseventyr.


Vi velter inn døra på Red Lion og etter å ha oppgitt navn og selskap i resepsjonen, spør vi etter tørkerommet. Overnattingsstedene kan mangle tv, ha bad på gangen eller mangle skapplass, men har de ikke tørkerom eller er villige til å skru på radiatorene på rommet, da er det over og ut. Vi rapporterer alle sånne uhyrligheter til Scott som i sin tur overbringer manglene til Dean i NWW. Red Lion har selvsagt tørkerom og i tillegg det største rommet på hele turen. Etter en kjapp dusj og klesskift møter jeg Sam i resepsjonen og vi legger ut på den store energibar-jakten. Og joda, butikkene i Grasmere har tydeligvis satt seg inn i vandrernes behov, her finner vi et strålende utvalg i bars: Havre, musli, frukt, bær. Jeg gjør et kjapt overslag over hvor mange jeg trenger, gjennomsnittlig fire per dag, og bærer med meg et par kilo ut fra butikken. Cotswold neste, Grasmeres Outdoor Shop som ligger like ved
hotellet. Jeg er på jakt etter en fjellue i gore tex, med skygge og øreklaffer, litt Oluf-lignende. A sexy little thing that makes me irresistable. Men først innom hotellet for å lesse av børen min. Da vi nærmer oss Red Lion ser vi resten av gruppa ankomme fra motsatt side, fytti grisen, de er møkkete! En halvtime etter er Cotswold invadert av walkers som finner det nødvendig å oppgradere utstyret. Jeg finner lua mi, en Lowe Alpine Pro Cap GTX, og klarer å prute den ned noen pund etter å ha pratet lenge med daglig leder om deres teambuilding i de norske Lyngsalpene. Jeg vet knapt hvor Lyngsalpene er, men i denne situasjonen holder det plenty med et lyttende og interessert ansikt. Cotswoldmannen blir fjern i blikket og entusiastisk i stemmen når han gestikulerende - og høyst uengelsk - beskriver de vakre, norske fjellene.

Jeg går ut og spiser middag med Lynn om kvelden. Allerede nå er jeg seriøst lei av pubmiddager og nyter intenst den fargesterke linseretten som jeg får servet sammen med rykende naanbrød. En himmelsk tiramisu pluss svart espresso til dessert, og jeg er tilfreds langt ut i fingertuppene.

Jeg skal på tuur! Jeg skal på lang, lang tuuuur!

Dette er dagen da jeg kommer til å flyte på en lykkesky av adrenalin. Jeg skal gå min første etappe av Wainwright's Cost to Coast, og jeg er hyper som terrier. Vi drar avgårde like etter frokost, et måltid som for min del består av frokostblanding, banan og kaffe. Etterhvert kommer jeg til å supplere med stadig mer proteiner og fett, men foreløpig finner jeg feite pølser, tomatbønner, steikt sopp og egg i diverse utgaver noe frastøtende så tidlig på dagen. Ikke hver for seg, men sammen.

Det regner. Det har høljet ned siden starten på august og Nord England er vakkert og irrgrønt. I dag skal vi først gå langs Ennerdale Water på en sti Scott beskriver som "rocky". Videre over noen marker til vi tar inn på skogsveien som går over til sti etterhvert som vi nærmer oss Black Sail Hut, Englands mest øde ungdomsherberge eller hostel. Etter lunsj i BSH er det bare å trekke pusten dypt og forberede seg på en bratt oppstigning til Loft Beck på 600 moh. Vi passerer Honister Pass og den utfordrende nedstigningen til Honister Slate Mine Museum og kafé. Resten av turen ned til Rosthwaite går vi på asfalt.

Stien langs Ennerdale Water er fin og slett ikke særlig rocky, men så er dette dagen da alt er så ubeskrivelig lett og deilig. Jeg ligger i front sammen med Sam, vi har noenlunde samme pace og synes begge det er greit å holde litt god fart. Lunsjpakken er allerede sprettet, og jeg noterer meg at jeg må huske å hamstre diverse energibars ved første anledning. Lunsjpakker bestående av to sandwich, en frukt, en liten sjokolade og en pakke chips(!) er ikke på langt nær nok for dagsetapper på åtte timer. Etter en time eller halvannen når vi enden av vannet og som avtalt med Scott venter vi på resten av følget før vi går videre. Allan og Ian dukker opp ganske kjapt, det tar ikke lang tid før vi er samlet.

Det er lettere for de fleste å gå på skogsveien oppover mot Black Sail Hut, folk sliter ikke så mye med marsjfarten som ved ujevnt underlag. Selv Lynn med sine 158 cm holder et bra tempo oppover, og vi ankommer BSH ganske samlet. Jeg går litt amok med kameraet ved BSH, det er så utrolig grønt der! Og sauene! Sauene er virkelig nydelige med sin svarte og hvite ull, og de gir et sterkt inntrykk av tilhørighet til stedet. Det er bedrøvelig lite igjen av lunsjpakken min og jeg gløtter håpefullt inn i det bittelille kjøkkenet i BSH. Åh! Det står et kakefat på kjøkkenbenken, og det ligger ett enslig lite kakestykke igjen under dekslet. Prislista henger på veggen, og jeg graver meg til bunns av sekken for å få tak i plastposen med den lille reisepungen min. Sjokoladekake. Fytti, den er god! Jeg lurer på hvem som har bakt den, for stedet bærer ikke preg av noen "fastboende". Eller overnattingsgjester. Men eventuelle overnattingsgjester ville uansett dratt avgårde lenge før vi ankom. Kanskje en av dem hadde fått et anfall av akutt bakelyst? Det regner fremdeles og vi spiser lunsjen vår innendørs, dvs. de andre spiser lunsjpakkene sine og jeg spiser kake.

Etter en pause i gresset, var alle ivrige etter å ta fatt på den siste delen av dagens etappe. Jeg er generelt ikke noe pausemenneske, selv på jobben synes jeg ofte det er greiere å ikke ta pause enn å gjøre det, og jeg har ingen problemer med å multitaske spising med andre ting. Å ta pauser når man er ute på tur er forsåvidt greit, men jeg blir lett utålmodig hvis det blir for mange av dem. Og hvis de varer lenger enn det jeg synes er nødvendig. På c2c-turen ble selvsagt pausene ekstra lang fordi vi var spredd, og det er helt greit. Jeg mener, det er jo bare å legge seg sist hvis man vil ha kortest mulig pause. Litt paradoksalt det der; De som ligger sist er som regel de som har mest behov for pause, mens de som har ventet en halvtime hadde hatt plenty nok med 5 minutter. Det var som min eldste datter sa da hun beskrev skiturene de gikk under en grusom klassetur i vinter-Telemark: Da vi endelig kom fram til pausen så var den slutt!

Etter en stund i høyden begynte vi på en ganske kronglete nedstigning. Hadde noen beskrevet den som rocky, så hadde jeg nikket enig. Enkelte steder var det nødvendig å ta i bruk både armer og bein, det engelskmennene kaller scrambling, noe jeg oppfattet å være lett klatring uten tau.



Trøtt kafégjest
Vi når Honister Slate Mine visiting senter, og sammen med Sam og Kate løper jeg det siste stykket. Jeg har ingenting informativt og historisk å si om Honister Slate Mine, jeg vet ikke en gang hva de minet etter der. Etter at jeg kjente lukten av mat, mer konkret bakemat, fra bygningen, viderekoblet jeg hjernen til magen og all energi gikk med til å snuse seg fram til vidunderligheter som pannekaker med iskrem og sjokoladesaus. Jeg bestilte like godt to stykker. Definitivt det mest slafsbare den dagen!

Vi nærmer oss sivilisasjonen igjen, og siste del av etappa går på en smal asfaltvei nedover mot Rosthwaite. Der skal vi innlosjeres på ulike B & B's, og Kate, Allan og jeg skal bo i Gillercombe hos Rachel. Rachel har te og scones stående klart på bordet da vi ankommer, og vi møter Cath og Philip som også har booket hos North West Walks, men de benytter seg ikke av guiding, kun booking av overnatting og bagasjeservice. Rachel er noe helt for seg selv; 70 år gammel og innbarka walker. Hun går morgenturer på tre timer og er dritsur på søstera som spanderer cruise på henne til vinteren. Rachel vil heller til Kilimanjaro. Mye heller. Hun har allerede sett verden fra toppen av Mt. Kenya og hun har besøkt base camp ved Everest. What am I suppose to do on a bloody cruise?! Rachel vasker over støvlene våre før hun setter dem på tørkerommet. Joda, Rachel er en walker herself. Ingen tvil.