stedet mitt

Det er en kort etappe vi legger ut på i dag, snaue 15 km. Føst en lang stigning langs Tongue Gill opp til Grisdale Tarn, så relativt slakt - ok, det er noen tricky partier også langs denne stien - nedover Grisedale Valley til Glenridding hvor neste overnatting er. Vi kommer nå inn i en periode hvor lavtrykkene for alvor preger England, hvor regnbøyene slutter å være regnbøyer og hvor til og med Allan gets his waterproofs on. Av den grunn får jeg ikke tatt noe særlig med bilder på denne etappen, (kameraet mitt er bare et vanlig kompaktkamera uten finesser som værtetning og annen beskyttelse mot regn) bare noen få i nærheten av Grasmere før selve stigningen begynner. Derfor kommer jeg til å benytte meg av Brians anseelige fotosamling og bruke hans bilder til å illustrere det meste av etappen til Glenridding.


I dag mister vi Kate. Hun startet sammen med oss ut fra Grasmere, men etter 10-15 minutter fant hun øyensynlig ut at nok er nok og returnerte til Red Lion. Synd, jeg hadde ikke inntrykk av at hun slet mer enn enkelte andre, men kanskje hun rett og slett ikke syntes dette var særlig gøy? Joda, jeg vet; det høres helt usannsynlig ut at noen ikke blir overstadig lykkelige av å gå tvers over et land hvor gjørme, regn, svette og gnagsår preger dagene, men så var vel Kate et av disse snodige menneskene som ikke ble merkbart lykkeligere av denne tråkkinga. Sånn kan det gå.

Igjen er jeg på tur sammen med Sam, Allan og Ian. Vi er begynt på stigningen og den er ganske snill til å begynne med. Stien er steinete og regnet gjør steinene temmelig sleipe på mange partier. Vi legger resten av gruppa stadig lengre bak oss, igjen er det trolig ikke marsjfarten som sinker dem, men kombinasjonen av terreng og vær. Jo høyere opp vi kommer desto mer blåser det, og jo tettere snører jeg båndene rundt hetta. Etterhvert transformerer jakka seg til reneste burkaen, en litt kort burka i gore tex. Jeg undrer på om det finnes? Burkaer i gore tex, altså?
Siste del av oppstigninga går over et parti som nærmest er en ur. Det blåser noe helt for jævlig her oppe og regnet føles som iskaldte nålestikk. Dette er norsk vestlandsregn i mars, dette råkalde, horisontale regnet som finner veien helt inn i blodårene dine og gjør deg så kald at du må tines opp i flere timer. Du valgte virkelig riktig dag å bryte på, Kate! Det er ikke snakk om å svette lenger, vi fryser seriøst mens vi kaver oss opp de siste metrene til toppen. Det beste middelet mot kulde er å øke farten sånn at man blir varm, men det er ikke mulig her i denne steinhaugen. Vi har nok med å sette én fot foran den andre, og plassere den riktig.

På toppen øker vindstyrken dramatisk, og vi speider desperat etter ly. Men det finnes ikke en gang noe som minner om busker her oppe, langt mindre trær. Den lave steingarden er det eneste som kan bremse vinden bittelitt, og vi huker oss ned mens vi forsøker å dekke kroppen med enda et lag ull. Av med jakka, den smeller i vinden og jeg er livredd for å miste den, tviholder på den med ene hånda mens jeg roter rundt i sekken med den andre. På jakt etter ull, ull, ull! Med frosne og vablete fingre er det mye vanskeligere enn det høres ut, og jeg forbanner de ubrukelige - og klissvåte! - hanskene mine i softshell. Vi får omsider på oss alle reservelagene, og kliner oss inntil stengarden mens vi venter på de andre. Begynner tenna å klapre kommer vi oss på beina og slår floke. Jeg har til og med tatt i bruk de ekstra sokkene jeg alltid har i sekken, de blir brukt som votter. Det hjelper ikke stort.

Den glade vandrer kalles jeg....Falleri...FALLERA!

Føkk.

Uendeligheten er over og flere klissvåte walkers velter seg over steingården. Vi hopper utålmodig opp og ned mens de endevender sekkene for å finne tørt, varmt tøy. Etterhvert som vi går nedover dalen løyer vinden, og regnet stabiliserer seg på et jevnt men pågående nivå. Jeg småløper i front sammen med Sam og vi synger Singin' in the Rain og Have you ever seen the Rain. Gene Kelly/AHA og Creedence, litt av en bredde. Denne sangaktiviteten som er så nært knyttet opp til vårt eget her-og-nå gjør oss barnslig fjollete. Jeg er igjen en tilnærmet lykkelig wandrer.



Vi venter som avtalt på de andre i et skoghold like ved hovedveien og klarer å holde det verste regnet ute. Siste halvtimen av etappen går langs veien til Glenridding og Beech House B&B. Lynn er verdens mest omsorgsfulle landlady og skrur på alt som finnes av radiatorer i huset. Her skal det tørkes. Anybody who doesn't have wet boots? Scott tittet spørrende rundt seg. Jeg rekker hånda i været og gliser. Støvlene er virkelig varme og tørre innvendig, og det kommer de utrolig nok til å være helt til jeg fyler dem med halve Nordsjoen på siste etappe.

Tørre støvler til tross, det føles fordømt bra å ha lagt turens kaldeste opplevelse bak seg.