mandag, januar 27, 2014

She's Like A Rainbow

... 
Disse pulsvantene strikket jeg til min gode venninne og turkompis Inger. Relativt tynt garn, men lunt og loddent så det skal nok varme likevel.

Garn: Mini Mochi Rainbow fra Crystal Palace
Pinner: No. 3 Forbruk: Mindre enn et 50 grams nøste. Glemte å veie.



...
søndag, januar 26, 2014

Du e mangfoldige du, Nuuka!

... 

 Lillelappen har rukket å bli hele sju måneder, og følgelig er seks måneders kontroll hos veterinær vel gjennomført. Resultat? En nydelig, tillitsfull og perfekt liten - eller ikke fullt så liten lenger - valp! Ikke fra seg av entusiasme over å vise fram tennene riktignok, men hun finner seg i hvert fall i det uten å bykse inn i en serie av diverse hurtigvekslende yogastillinger.

Snølapp
 Etter jul har Nuuka av og til fått være med på jobb. De dagene jeg jobber i poliklinikken på sykehuset må hun være hjemme, men i forskningsseksjonen som har kontorer i en annen bygning er lillelappen hjertelig velkommen. Forutsetningen for å ha henne på kontoret er imidlertid en viss grad av lydighet, og foreløpig har dette gått over all forventning. Hun må kunne forholde seg til åpen dør, det innebærer å forstå at åpen dør betyr åpen dør. Ikke noe mer. Ikke at det er fritt fram for å svinse rundt i korridorene. Eller foreta formiddagsvisitter og forstyrre forskerne som er travelt opptatt med å tenke Store Tanker. Litt vanskeligere er det å godta at mormor titt og ofte smetter ut den åpne døra. Og sier strengt "BLI" til lillelappen som ligger i sin mest sjarmerende stilling, med bakbeina pekende rett bakover, mens hun ser inntrengende og bedende på mormor. Det mest utfordrende er likevel å holde seg på plass når menneskene stopper opp i korridoren og hever stemmeleiet lukt til himmels mens de bobler over av godord til lille pelsdott inne på kontoret. Der går foreløpig Nuukas grense for lydighet på jobb. Menneskene har riktignok fått klar beskjed om å enten ignorere den lille forskerassistenten når de passerer, eller komme inn på kontoret før de begynner å prate/hilse/fistle/whatever, men mormor er i ferd med å bli smertelig klar over at det er lettere å oppdra én lillelapp enn 10 frittgående høn ... eh, forskere.

Kontorlappen
En stor fordel med å ha Nuuka med på jobb er at hun da får dekket dagens turbehov. Pluss at vi legger inn litt trening på hjemveien. Sitt - dekk - stå - og den evinnelige fot. Ish. Vi drar gjerne hjemmefra like før kl. 6, nedlesset med refleksutstyr og lillelappen i tillegg lysende som et lite red light district med sitt lille, røde ledlys. Vel framme på jobb må hun vente på kontoret mens mormor skifter fra fullt fjellturutstyr - det kan være rent for jævlig kaldt på vestlandet når tempen såvidt er under streken og det blåser stiv kuling - til kontorantrekk. Et antrekk som neppe kan karakteriseres som elegant, chic, fresh eller noe som helst fra et damebladvokabular, men da mormor er en ihuge talskvinne for comfy before beauty funker slitne cordbukser og fleece fra Stormberg aldeles utmerket. Så går vi runden, da. Det er selvsagt ikke ei sjel som befinner seg i forskerlokalene på denne tida av natta. Bare mormor og lillelappen som tasser rundt og sjekker at alt er som det skal. Først fyller vi på vann i skåla, så trener vi litt på å gå en noe modifisert versjon av fot, og innimellom stikker mormor innom masse kontorer mens lillelappen må sitte pent og vente utenfor. Er så flink atte! Og så går dagen, Nuuka ligger stort sett og sover eller hun kikker ut i korridoren. Hver gang det går i ytterdøra, som hun ikke kan se fra plassen sin, begynner krøllhalen å bevege på seg. Masse. Men hvis vedkommende tar veien om "feil" korridor, og skrittene fjerner seg, da avtar logringa gradvis før den halen skuffet legger seg på sin vante plass igjen.

Komme da, mormor!
 Nuuka går ganske greit i bånd nå så lenge vi to går alene og ting ikke distraherer. Men så kom snøen. Og isete gangstier. Hjelpes! Snakk om å få oppgradert duracellbatteriene! Hun gjorde de merkeligste utfall mot og i alt det hvite, og nærmest stupte inn i snøfonner med bare lapperompa stikkende opp. Her var det ikke snakk om timing og rask korrigering, her var det snakk om å holde seg på mormorbeina så langt det lot seg gjøre. Et par mormorbein som hadde en tendens til å skliii etter en euforisk lillelapp slik at mormor havnet sprellende over lapperompa i snøfonna. Lillelappen ble selvsagt hysterisk tussete over dette nye leke-innfallet fra mormor, og snart var det en hel liten, virvlende snøstorm der ved veikanten. Meget lokal sådan, og med masse lyd. For et kav!

Ahh, all denne ventinga!
 Snølappen fortsatte å være et stabilt ustabilt troll på tur, og båndet ble festet rundt magen eller over skulderen. Mormors mage og skulder, that is. Håpløst å pushe på FOT når isen gjør det umulig å korrigere skikkelig. Så tinte det meste av isen, og ting roet seg. Roet seg i den grad at mormor ble bekymret for at lilleappen var syk. Hun var så rar. Og hun gjorde merkelige ting. Men det mest skremmende var at hun ble så lydig! Wtf?! Var hun så dårlig at hun ikke hadde krefter til å protestere? Regelrett avkreftet? Veldig syk? Valpesyke, kennelhoste, rabies, ebola, hva faen ER dette?! Og halen senket seg, lille go'lappen så rett og slett lei seg ut! Uuuææææhh! Det var mer enn mormorhjertet kunne tåle! Alltid like jordnære oppdretter Eva måtte til for å dempe engstelsen. Mulig løpetid snart, kanskje? Se etter blodflekker! Puh! *lettet*

 For lillelappen finnes det ikke dårlig vær, hun er like lykkelig hver gang vi drar ut på tur og ser ut til å storkose seg i kulingen! Vi drar mye opp i byheiene, og hun får springe løs det meste av tida. Kommer nesten alltid på innkalling, men det krever gjerne noen ekstra forsøk hvis vi treffer på andre hunder. Investerte i en beinfløyte da det blåste som verst, den lyden bære bestraktelig lenger enn stemmen, og Nuuka reagerte umiddelbart på den. Av og til leker vi gjemsel, særlig hvis en overivrig turlapp er for langt framme benytter mormor sjansen til å dukke ned i noe buskas. Da tar det ikke mange sekundene før intens snusing kan høres i nærheten, og Nuuka blir like begeistret hver gang hun klarer å finne den håpløse mormora som alltid går seg bort! Jadda, lek er det nok, men også fint for lillelappen å lære at det er greit å holde seg noenlunde i nærheten. Noe av det fineste på turene er når vi tar pauser og deler niste. Nuuka vil helst dele kaffe også, i hvert fall svinser hun alltid nysgjerrig rundt koppen som det ryker av og lurer på hvorfor hun aldri får smake noe av dette rare. Men brødskiver får hun. Med leverpostei og brunost. Og gjerne en godbit eller to til dessert. Av og til må vi skynde oss å spise opp fordi regnet gjør brødskivene blaute, men når det bare er oss to på tur tar vi pause uansett vær. Tur, niste, kos, fellesskap. Bedre blir det ikke!


Sharing
 Troll den ene dagen, angstvekkende lydig den neste. Rar, kjærlig, utfordrende. Min kjære far, som døde da jeg var 13 år, kalte meg aldri frekk, rampete, slem etc. Enda jeg var et oppkomme av streker og mindre heldige aktiviter og oppfinnsomhet. Jeg fikk aldri kjeft av min far for strekene mine, han bare knegget fornøyd fra stolen sin, smattet på pipa og sa: Du e mangfoldige du, Me! (Me var kallenavnet jeg brukte om meg selv da jeg var småbarn.) Jeg tror jeg vil forholde meg til lillelappens mange sinnstilstander og innfall på samme måte. Ikke unngå å lede, vise og korrigere, men bli enda mer bevisst på å sette pris på valpetid, innfall, trollskap, særegenheter og alt det som utgjør akkurat henne. Og så knegge fornøyd og aldri så lite stolt: Du e mangfoldige du, lillelappen!

Simply the best: Lappehiets Herlige Nuuka Tareqsdatter