lørdag, november 25, 2006

Førjulsdill

Jeg strikker julegaver. 1-2-3-4-5-6 par sokker! Ok da, det ene paret var bursdagspresang. Og det er allerede gitt bort til Anja. Et par er også pakket inn uten at det ble foreviget. Nå må jeg være litt forsiktig med hva jeg røper av julegavehemmeligheter her inne, men da ingen av turvenninnene har fått blogadressa mi ennå, så kan jeg formidle at alle tre får sokker til jul. Pluss et skrapelodd fra Fadderbarnas Framtid. De fleste sokkeparene er strikket i Online tynt garn, og pinner nr. 2,5. Det blå/orange/rosa paret er strikker i litt tykkere Online-garn og pinner nr 3.



Mer oppdatering: Julia og jeg har vært på vår årlige adventstur, vi har lagt den første søndagen i advent bak oss, jeg har bakt honningkake og jeg har juleferie. Helt fram til 28. desember.

Jeg må skaffe meg noen av de gamle s/h-filmene. I dag gikk "What ever happended to Baby Jane?" med Bette Davies og Joan Crawford på svensk tv, og den var like frastøtende og ekkel som alltid. Og like fascinerende.

Blanche: "You wouldn't be able to do these awful things to me if I wasn't in this chair."

Jane: "But ya AAH Blanche, ya AAH in that chair!"


*grøss*
torsdag, november 16, 2006

Manipulert av et pervosvin

Lille Svin og Ikke Fullt Så Lille Svin sitter på fanget.
Ikke Fullt Så Lille Svin gnafser grådig i vei på en agurkbit, mens Lille Svin entusiastisk forsøker å voldta sin gnafsende kompis. Jokk, jokk, jokk.

Fy og fy, Lille Svin! Det er slemt å voldta! Fryktelig slemt!


Jeg løfter et sprellende Lille Svin bort fra et offer som ikke en gang ser ut til å være klar over at han er blitt utsatt for et overgrep.

Ouiii, ouiii, OUIIIIII! Lille Svin hyler som besatt over interveneringen, og prøver å kravle seg tilbake på små svineføtter. Jeg bruker armen som sperre. Lille Svin ser anklagende på meg med klinkekuleøynene sine.

Ouiii, ouiii, OUIIIII!

Jeg har virkelig svart samvittighet fordi jeg forbyr Lille Svin å fullbyrde voldtekten.

VM i Italia 2004 (6)





Endelig – Torricelle!
Søndag morgen pakka vi med oss mat, mineralvann og norsk flagg, og dro nedover til busstoppet i Lazise. Prata litt piss med noen tyskere som også skulle til ”mondialen”, temaet var hovedsakelig Lance og dop vs Lance ikke dop.
Vi hadde satt av god tid til å finne hotellet, men da dette var lokalisert midt på Porta Nuova så fant vi kjapt fram. Vi rakk til og med å stikke innom en kiosk for å hamstre sigaretter, - ok, jeg hamstra – og ta en kombinert tisse- og espressopause på en av barene. Med det norske flagget dandert på ryggen dro vi så nedover til Hotell Trieste igjen. Og gjengen var på plass i lobbyen: Geir, Stig Arild, Nina, Jørund, Ellen m.fl. Geir hadde en diger bag full av supporter-t-skjorter, og vi slengte noen euro til ham i bytte med t-skjorter før vi la i vei mot Torricelle.


Det var en opplevelse å suge inn stemninga fra alle de forventningsfulle menneskene som hadde rigga seg til langs veikanten. Parkene nede på flata var fulle av folk med medbrakte kjølebager, - kjølebagene tok forresten aldri slutt, de snodde seg som en slange oppover hele Torricelle – medbrakte campingbord, tv, radioer, musikkinstrumenter og selvsagt sykler. Vi passerte Didi Djevel og vogna hans før selve bakken starta, vi så supportere iført mer eller mindre kreative kreasjoner og jeg gikk nærmest amok med kameraet. Buon giorno, signore! Photo? Bonjour, madame! Hello, Mister! PHOTO? Ciao bello! Photo? PHOTO? Selvsagt fikk jeg mine photos. Folk var ufattelig blide og de fleste også en smule hypomane. For et liv!


Vi hadde en avtale om å møtes på et sted i bakken hvor noen Kurt Asle supportere hadde rigga opp et svært norsk flagg på en fjellvegg. Jada, vi fant stedet. No problem what so ever, flagget var synlig på hundre meters avstand. Vårt medbrakte flagg ble dandert over rekkverket. Stig Arild – som allerede hadde kverka et ikke ubetydelig antall pilsflasker – og Geir delte ut øl. Skål, sa Stig Arild. Skål, sa Geir, for norsk gull! Det var da Stig Arild kom med følgende gullkorn; Drit i syklinga, bare festen blir bra!


For oss som aldri hadde sett verdenseliten samla i et landeveisritt, var det en ubeskrivelig opplevelse å se feltet suse forbi på første runde. Den første av 18. Kurt Asle kjørte på motsatt side av oss de første par rundene, men holdt deretter godt ut til høyre og smilte lurt til oss hver gang han sykla forbi.

Arvesen – DUNK DUNK DUNK
Arvesen – DUNK DUNK DUNK
Norge – DUNK DUNK DUNK
Norge – DUNK DUNK DUNK
Eresfjord – DUNK DUNK DUNK
Eresfjord – DUNK DUNK DUNK


Temaet kunne varieres i det uendelige. Gutta i følgebilen ble selvsagt også heia på. Og politiet. Og vi la oss ekstra i selen når det gjaldt å heie på syklister som var blitt hekta av.


Liv dukka opp! Jeg har kjent Liv i årevis. På en måte. Liv er norges største Kurt Asle-fan og har trolig også Norges høyeste mobilregning under Tour de France. ”Og så har vi et spørsmål fra Liv på Fagernes….” Kommentator Kjell Erik Kristiansen kjenner også Liv. Foran VM hadde Liv fått laga et stort norsk flagg med bilde av Kurt Asle, og det ble behørig hengt opp over det enda større norske flagget som allerede hang på fjellveggen. Stilig!


Mellom rundene lekte Stig Arild gateselger. Han solgte t-skjorter og snus med en pågåenhet og entusiasme som ikke sto tilbake for tyrkiske basarselgere. T-shirts anybody? Norvegian supporter t-shirts! Special price for you! Only 30 euro! Den egentlige prisen var 20 euro. Salget gikk strålende, det var verre med gangen til Stig Arild. Siste halvdel av rittet måtte Geir følge ham over gata til tissegrøfta.


Kurt Asle lå fint til i feltet under det meste av rittet, men da en tredjedel gjenstod var det tydelig at gutten var gira på gull. Han passerte helt i front, og på et par runder hadde han også en luke på resten. Vi var ville!

Eresfjord – DUNK DUNK DUNK
Eresfjord – DUNK DUNK DUNK
Eresfjord – DUNK DUNK DUNK
Eresfjord – DUNK DUNK DUNK


Kurt Asle brukte imidlertid opp lageret av krefter, og falt tilbake i feltet på de to siste rundene. Da siste runde var passert oppe i Torricelle falt det er spent stillhet over hele menneskemengden. Hvem kommer til å ta spurten? For på dette tidspunktet var det klinkende klart at VM kom til å bli avgjort ved et spurtoppgjør. Zabel? Valverde? Yndlingen Cunego? Hvem? Vi pakka sammen og begynte å dra nedover igjen. Langs hele løypa begynte folk å samle seg i små grupper, eller de gjorde som oss; gikk et stykke, stoppa opp ved en av gruppene og gikk videre. Til neste gruppe. Gruppene samla seg rundt dem som hadde tilgang til radio eller tv, og det hele var ulidelig spennende.



VINNER: OSCAR FREIRE, SPANIA!

Oops, he did it again!


Helt nede ved foten av bakken traff vi på en utkjørt, men stadig smilende, Morten Hegreberg. Vi samla troppene og ga alt:

MORTEN – DUNK DUNK DUNK
MORTEN – DUNK DUNK DUNK
MORTEN – DUNK DUNK DUNK


Morten ble nr. 88, den siste av de som fullførte rittet. Og det var flere som ikke fullførte enn som fullførte, bl. a. vår gode og nære venn Ekimov. Tøffe Morten!


Vi var blitt invitert med til middagen som skulle gå av stabelen om kvelden, med hele supportergjengen pluss kongen av Eresfjord himself, Kurt Asle, men måtte dessverre takke nei. For det første hadde vi små muligheter til å hoste opp 50 euro for den fire retters middagen, og dessuten hadde vi fått problemer med å komme oss tilbake til Villa Susan i Lazise så seint på kvelden. For ikke å snakke om at vi var trøtte! All tråkkinga inne i selve Verona og stigninga opp til Torricelle hadde gått overraskende greit, og det å stå rett opp og ned i sju stive timer oppi bakken var heller ikke noe problem. Adrenalinet hadde effektivt kvitta seg med en hver antydning til trøtthet. Da vi gikk nedover igjen etter rittet, satte imidlertid følelsen av melkesyre, sårhet og utkjørthet inn for fullt. Vi vandra som noen roboter det siste stykket fram til busstasjonen og sank sammen på setet som slakt. For en dag det hadde vært! For en opplevelse!


Prøvelsene var likevel ikke slutt med dette. Trafikkaoset ut av Verona var ubeskrivelig, og bussen som skulle brukt 40 minutter var over en time forsinka. Stop & go, mest stop. Samtidig var det drepende varmt både ute og inni bussen, og full buss med svette mondiale-freaks gjorde av vi ikke en gang kunne se ut vinduene pga av dampen. Ellingen min, som ufornuftig nok ikke hadde spist hele dagen, ble forvandla til en zombie. Med et tomt blikk satt hun som en potetsekk ved siden av meg og stirra apatisk rett fram på ingenting. Jeg var aldri så lite bekymra over at hun skulle svime av, og sa ikke et pip i frykt for at hun skulle poppe ut av sin zombietilstand og oppdage hvor jævlig hun hadde det. Av og til er apati en velsignelse. Da vi nærma oss Lazise var det blitt beksvart ute.


Da displayet på bussen viste neste stopp Lazise pluss et eller annet, trakk jeg i snora, og vi sjanglet av bussen mens vi forsøkte å holde trykket i blæra i sjakk. Helvete! Vi hadde gått av på feil busstopp! Som om vi ikke hadde tilbakelagt nok antall kilometer den dagen, så måtte vi attpå til belage oss på to-tre kilometer fram til Villa Susan. Jeg tror aldri at jeg har vært så sliten i hele mitt liv, og Anja var om mulig enda mer utmatta. Gå, gå, gå, ikke tenke bare gå, ett-to-ett-to, du må ikke tisse, du må ikke tisse, ett-to-ett-to, se rett fram, ikke tenke, ikke tenke, ikke tenke på senga, ikke tenke på doen, IKKE TENKE PÅ DOEN FOR FAEN! Jeezeez, for en marsj.

Villa Susan: Varm pasta, do, myk sofa, myk seng. Et lite under.
søndag, november 12, 2006

VM i Italia 2004 (5)

Nytt overnattingstilbud
Torsdag var hviledag. Ikke for oss, da, men for syklistene. Temporittene var unnagjort, og nå flytta hele sirkuset inn til Verona hvor landeveisrittene skulle starte på fredag.

Jeg hadde forsøkt å ringe Gianni på mobilen, men de forsøka resulterte ikke i noe annet enn en trillende, italiensk ordstrøm fra en automatdame. (jeg hadde visstnok glemt den italienske prefixen) Gianni er min eksmann og han og familien hans bor i Lazise, vel tre km fra Cisano, men i motsatt retning av Bardolino. Der jobber han 12-timers nattskift på et av de mange hotellene, hver jævla dag gjennom hele turistsesongen, fra april til november. Planen nå var å legge igjen en beskjed til ham på hotellet om at vi kunne tenke oss å ta en kopp kaffe sammen dem en dag.

Etter å ha surra litt rundt i de trange gatene, bestemte vi oss for å finne hotellet der Gianni jobba, og la i vei oppover mot hovedveien. Vi var akkurat i ferd med å runde det siste gatehjørnet da vi kolliderte med en signora som runda det fra motsatt retning. Jøss! Det var jo Susan, jo! Susan er kona til Gianni. Long time no see, bla bla bla, og vi, dvs Anja, Susan og jeg, dro ned til sentrum igjen og fant oss en uterestaurat midt på piazza’n. Herregud som vi snadra. Vi fortalte at vi hadde booka oss inn på et hotell i Peschiera, enda en mil lenger sør, fra søndag av – da stengte nemlig Camping Cisano for sesongen – og at vi kanskje kunne finne på noe sammen på mandagen. Da var VM over. Susan fnyste. Vi skulle selvsagt flytte inn hos dem fra søndag av. Eller lørdag for den saks skyld. I samme åndedrag inviterte hun oss til middag samme kveld. Wheeee! Vi skulle få mat! Fytti grisen som vi åt den kvelden. Pasta, salami, parmesanstykker, oliven og hvitløktoast. Vin og noe gult, iskaldt og alkoholholdig. Paradise found.


På rekognosering i Verona
Fredag var den VM for junior damer i Verona. Det fenget ikke nok til at vi overveide å klatre opp Torricelle-bakken for å få best mulig overblikk, men vi ville gjerne skaffe oss litt oversikt over start/mål-området og snuse på stemninga i VM-byen.

Tobakkskiosken i Cisano solgte billetter til La Autolinea, Due biglietti per Verona, per favore! Vi bukserte oss inn på La Autolinea, og deisa ned i et par seter. Like foran Anja satt en UCI-mann. Han bladde konsentrert i VM-programmet sitt, og jeg skulte olmt på akkrediteringskortet som hang rundt mannehalsen. Dette var en helt annen versjon av UCI-personell enn den rasende Aldo. UCI-mannen på setet foran var meget pen i tøyet, holdt hårstråa samlet og dessuten lukta han godt. Altså, totalt ulik ekstremvarianten Aldo. Til tross for at jeg ikke hadde utsyn til rompa hans, - den satt han jo på – så visste jeg med 100 % sikkerhet at buksa satt som støpt rundt den. Rompa, mener jeg. Ingen sidrompa Aldo-utgave dette her, nei. Observant som jeg er, så la jeg merke til at mannen hadde en annen type VM-program enn det vi hadde. Det var både større og tjukkere, og åpenbart en ekslusiv utgave kun beregna på den akkrediterte adelen. Pampeutgave. Asshole.

Bussturen tok 40 minutter, og vi snubla oss ut på siste stoppested, busstasjonen i Verona. UCI-mannen gikk også av. Da vi ikke helt visste hvilken retning vi skulle velge for å komme oss ned til Corsa Porta Nuova, den breie gata midt i sentrum som danna oppløpet, valgte jeg å svelge min stadig økende motvilje mot alt med akkrediteringskort, og durte bort til UCI-mannen med Ellingen min på slep. Andare per il mondiale di ciclismo, signore? La Corsa Porta Nuova? Indeed he was. Vi hang oss på i beste iglestil og babla oss nedover mot sentrum. UCI-mannen sa med tydelig stolthet et eller annet om Silvio Fauner, og jeg fikk noen diffuse assosiasjoner til langrennssporten. Jeg klarte imidlertid ikke å erindre om Silvio gikk på ski med eller uten gevær, og det var jo ørlite grann flaut da jeg for øyeblikket åpenbart vandret side om side med denne berømtheten. Ah, tu e Silvio Fauner! sa jeg. Og sendte et beundrende blikk opp i UCI-ansiktet. Øhh..ikke det, nei. Nei, nei, alle kan jo ikke være Silvio Fauner, det sier seg selv. Eks-Silvio la i vei med en lang og komplisert utredning om sitt slektskap/vennskap/bekjentskap med den virkelige Signore Fauner, men da øynet jeg sirkuset et par hundre meter lenger framme og mistet øyeblikkelig all interesse for emnet. Vi tok imidlertid et hjertelig farvel, og jeg og Anja durte i vei mot målområdet for å ta fatt på den nærmest umulige oppgaven å sikre oss startlister.

Vi fikk med oss et par passeringer, og brukte ellers tida på å tusle litt rundt i Verona sentrum. En strek i regninga var at alt var sperra av på østsida av Porta Nova, dermed kunne vi plystre etter shoppingmuligheter. UCI-sjappa ble redninga. Da Gianni hadde bursdag 1. oktober var det på sin plass å sørge for gave.


Vi flytter
Lørdag – midt i Anita Valens bronseritt – var det tid for flytting. Ciao, ciao, plastikkhytte med dyr, vi skulle innta Villa Susan! Gianni henta oss om ettermiddagen og vi regga oss til i gjesterommet med utsikt til bambus- og oliventrær, lavendelbusker og en hel hekk av rosmarin. Vi fikk dyner! Slutt på klamme laken med edderkopper inni, slutt på enda klammere sovepose og slutt på BMX-baner. Vi var gråtkvalte av lykke. Da Anita spurtet inn til tredjeplassen sin på Porta Nuova hylte vi like høyt som grisen til Nordstoga. Livet var blitt enda bedre å leve. Noen kjappe sms til Geir, vår sms-kontakt i supporterklubben til Kurt Asle, og morgendagens planer var i boks. Vi skulle møte gjengen på Hotell Trieste kl. 9 neste morgen, for så å legge i vei ut av sentrum og oppover Torricelle. Vårt aller første VM! Jeezeez, som vi gleda oss!

lørdag, november 11, 2006

VM i Italia 2004 (4)

Buon giorno, signore! Bonjour, madame! Hello, Mister! PHOTO?

Jeg har lært, - etter å nærmest ha blitt mistenkt for industrispionasje av politiet i Essen i 1987 – at det kan lønne seg å spørre enkeltpersoner om det er greit at man tar bilder av dem. Fram til nå har jeg aldri fått et negativt svar.

Vi møter mennesker
På våre turer til og fra Bardolino treff vi alltid mange mennesker, især sykkelentusiaster som oss selv. Og syklister. En gang møtte vi Morten Hegreberg som øyensynlig var ute på treningstur. Jeg ble selvsagt helt vill, og veiva det jeg var god for med armer og bein mens jeg hylte Heia Norge! Da jeg snudde meg rundt for å se om Anja hadde fått med seg dette besnærende øyeblikket, var hun der ikke. Hun sto skeiv og skakk langt utafor veikanten som en vissen og begrederlig grøfteblomst. Og snurt. Meget snurt over å ha blitt veiva ut på sidelinja. Og jeg som ikke en gang merka at jeg traff.

Langs hovedveien inn til Bardolino passerte vi en parkeringsplass som med sine høye og skyggefulle trær gjorde dette til en perfekt samlingssted for bobilturister. Der holdt franskmenn, belgiere og hollendere til. Fra den andre sida av veien oppdaga jeg en fransk koloni. Bonjour, monsieur! Une photo, s'il vous plaît? Jeg hadde oppdaga en liten småtting i klovnedrakt, og serverte hennes far en variant av morsmålet hans som nærmest må betegnes som blasfemi rent uttalemessig. Une photo de moi?, smilte han og dro inn crossaint-magen. Non, non, d’elle! Votre fille! (din datter) Knips, knips. Merci, monsieur! Au revoir, á bientot! Jeg var inni granskauen stolt over det der bientotet på slutten.


Vi traff Djevelen. Alias Didi Senft fra Berlin. Han eier et sykkelmuseum i Berlin og har bygget verdens største sykkel. Han farter rundt på alle større sykkelritt og er en – ja, akkurat – djevel til å løpe ved siden av syklistene mens han vifter med høygaffelen sin. Didi Djevel er ikke alltid like populær hos produsentene, de er litt lei ham og byksinga og de siste årene har de neglisjert ham. Det sies at Didi bare har ett djevelkostyme. Det sies at Didi aldri vasker kostymet sitt under et ritt, selv ikke under de lange etapperittene som Tour de France og Giro d'Italia. Yuk. Ach, Herr Teufel! Ein Photo? Teufelen Didi stoppa opp og poserte som bare det for oss. Danke schön, Herr Teufel!



Møtet med Ekimov
En dag satt jeg og Anja og sløva på baren ”vår” i Cisano. I likhet med Valentinas bar i Bardolino var også Cisano-baren blitt et av våre stamsteder. Den hadde billige Panini Delicata; deilige, doble toasts med skinke, ost og soppsaus. Og den hadde tv. Med sportskanaler. I motsetning til
de mer turistprega restaurantene og barene som snobbet seg langs sjøsida, var denne mørke bula med sitt slitte inventar mer et tilholdssted for lokalbefolkninga. Den lå like ved hovedveien, og to medtatte bord var satt ut på fortauet. Det var som regel her vi inntok våre Delicati. En syklist i blå US Postal drakt triller inn fra veien, og parkerer sykkelen ved avisstativet. Jeg stirret. Ikke at det var noe oppsiktsvekkende å se en syklist i full USP-mundur, - de aller fleste av mosjonssyklistene freste rundt i lycra som var identisk med dem som profflagene brukte – men det var likevel noe gjennomført og seriøst med denne her. Hah! Ekimov, peip jeg til Anja. Det der var faen meg Ekimov! To ganger olympisk mester Viatcheslav Ekimov var inne i baren og kjøpte…røyk? Panini? Halspastiller? Han kom ut igjen, og jeg velta nesten vaklestolen i iveren etter å hykke tak i en intetanende ”Eki”. Oh, hello Mr Ekimov! How nice to see you! PHOTO?! Jeg skulle gjerne ha henvendt meg til ham på hans eget språk, men da mitt russiske ordforråd begrenser seg til Njet, Da og Vodka, fikk han nøye seg med engelsk. Han har tross alt holdt ut med cowboy-Lance i årevis, så noe engelsk må han ha plukka opp. Eki var ikke vanskelig, han stilte villig opp med både seg og sykkelen. Å dæver’n steikje som det ble fart i Anja! Et byks, og Ellingen min sto klint opp i Eki og framviste det mest fårete gliset jeg noen gang har sett. Mi tu, mi tu! Hvinte Ellingen. No way, protesterte jeg vilt, you will ruin the picture! Eki har åpenbart et varmt hjerte for denne verdens ellinger, han dro en skjelvende Anja inn til seg og smilte mot kameraet. KNIPS! Jeg takket selvsagt overstrømmende, og ropte et Gudd løkk! etter ham da han rulla ut på veien igjen.





Og vi møter dyr

Mamma! Du må våkne! SEEEE DÆÆÆÆR! En vrælende og panikkslagen Anja står og tripper i det hjørnet av senga som ligger nærmest ytterdøra. I min langt fra bevisste tilstand lurer jeg sløvt på om hun har fått myggstikk under føttene. Jeg mener, det ville jo vært en logisk forklaring på den merkelige trippe-atferden. Øhhrk, snøvler jeg grettent. Legg deg ned. Sov! Jeg hater intenst å bli vekka. MAMMMAAAA! Drep dææænn! Skrekkslagne, hikstende hulk får hele rekka av Bungalows Plastica til å vibrere på pålene sine. ”Dææænn” er en svart flekk på kortsida av den hvite kjøkkenhylla.

Mitt pingle-avkom hadde vrikket seg inn i soveposen igjen etter sin nattlige tissetur da hun ble oppmerksom på den svarte flekken på hylla. Etter å ha glodd nervøst på denne potensielt truende tingesten, vrikket hun seg ut av posen og slo på lyset. Joda, den var diger. Faktisk en av de største av arten ”hjemlige” arachnoider jeg har sett. Når vi ikke regner med disse svære pelskledde eksemplarene fra urskoger og sånn.


Mammaaa! Ta dææænn! UHUUUÆÆÆ!
Føttene, de som likevel ikke er fulle av myggstikk, til Anja tramper med trommehvirvelfart i madrassa. Jaggu bra for edderfanten at den ikke befant seg under dem. Hylene fortsatte, og jeg tok en lynkjapp vurdering om hvor stor sjansen var til å treffe dyret med ett velretta slag med en slippers. Omtrent lik null, da en tredjedel av fanten var skjult bak en sprekk i hylla. Og hva ville skje dersom jeg ikke traff, og den smatt tilbake i sprekka si? Jeg kjenner Ellingen min. Hun ville bringe hysteriet til nye og desperate høyder, og i verste fall tilte helt, av skrekk for hvor edderkoppen befant seg akkurat NU. Visshet, om aldri så grusom, er alltid bedre enn uvisshet. MAMMAAA! Få den booort! Jeg funderte på hvor mange klager camping-ledelsen ville få dagen etter, og om vi heretter ville bli forvist til en grøft eller no’. Den er for svær, sa jeg. jeg tør ikke drepe den. Av og til er det greit å bruke argumenter som folk kan relatere til. Du må! Den er ikke for svær, den er bare litt stor og det går helt fint å drepe den med slippersen for det har du gjort mange ganger og det går helt fint og…DREP DÆÆÆNN! Nok er nok. Hold kjeft og sov! Hva tror du vår gode og nære venn Eki hadde sagt hvis han så deg nå? Trippende og vrælende av hysteri over et lite umælende kryp? Som attpå til er helt ufarlig! Eki som sikkert har fått hundrevis av vepsestikk på tissen sin på én gang under ritt, og som likevel står på helt til mål! Hva tror du han hadde sagt til dette? HÆ?!

Det tok noen runder med kjefting, jatting, sarkasmer og direkte trusler – den gamle leksa om det å være helt alene i et fremmed land hvor det myldra av skumle Aldoer som bare snakka utenlandsk osv osv - før situasjonen var sånn noenlunde under kontroll. Og Anja innså at slaget var tapt. Under snufsing og furten mumling så forlangte hun å skifte side i senga. Greit, freste jeg, og rulla over til eddefantsida. Oh lykke! Den var tilnærma stangfri!

Morgen

Dette er den beste natta jeg har hatt på lenge! Null vondt, se, jeg kan rulle med hoftene! kvitra jeg lykkelig.

Grmfr, sa Anja.

fredag, november 10, 2006

VM i Italia 2004 (3)

I Bardolino
Den vesle landsbyen Bardolino hadde både start og mål for temporittene. Bardolino lå tre km fra campingplassen i Cisano, et foruroligende langt stykke vei for en som synes sofabordet er det eneste naturlige stedet å plassere et par føtter. Vi telte penger. Kanskje vi kunne leie sykler? Dersom vi sparte litt på maten? Jau, jau, vi var i hvert fall optimister. Det skal vi ha. Resultatet etter opptellinga var at vi definitivt måtte spare på maten. Selv uten sykler. Fra søndag til torsdag spiste vi ikke middag.

I Bardolino sto kvinner junior på programmet, og vi bestemte oss for å bivåne det hele fra målområdet. I tida før start vandret vi rundt langs løypas avsluttende kilometer og snuste på livet. Det var her det gikk opp for oss hvilken gigantisk betydning sykkelsporten har på kontinentet. Det var syklister overalt! Da mener jeg ikke elitesyklister som deltok i VM, men det mylderet av mangefarget lycra som strømmet inn til Bardolino på sine Cannondales, Bianchis, Looks, Colnagos osv. Vakkert!

Det myldret også av politi. Jeg hadde ikke sett et slikt oppbud av politi siden jeg befant meg på et bombetrua tog i Tyskland, og – i motsetning til de mer veldresserte tyskerne – nekta å gå av toget. Motorsykkel-politi i blanke støvler og ridebukser er drittstilig! Etter hvert skulle jeg oppdage at italiensk politi alltid tar mer hensyn til sine grunnleggende behov enn til en formell posititur på sykkelen. Hver syklist blir eskortert av minst én politimotorsykkel, og førerne av disse må være noe av det mest uhøytidelige jeg har sett. De slafsa i seg panini med mortadella, de røyka, de gjorde merkelige krumpspring på sykkelen og de prata, smilte og vinka til publikum. Og publikum elsket dem. Enkelte fikk mer applaus og tilrop enn syklistene selv. Det hendte likevel de ble litt vel ivrige i sitt publikumsfrieri. Da ”mistet” de syklisten de hadde fått i oppdrag å eskortere, og kjørte rett og slett fra vedkommende. Etter å ha oppdaga blunderen, kjørte de rødmende og beskjemmet inn til veikanten, mens de speida noe panisk etter reisefølget sitt. Og benytta pausen til å slafse mer mortadella. Og å røyke.

Etter at første mellomtid ble ropt ut over høytaleranlegget, durte vi ned til rekkverket som var satt opp i avslutninga av løypa og fant oss en plass 200 meter før mål. Som det meste annet i livet hadde denne plassen sine fordeler og ulemper. For to eksponeringskåte kjerringer var ståplassen vår in the middle of the blink; RAI (det italienske tv-selskapet) hadde heist krana si på motsatt side, og vi hadde sikra oss en rettmessig plass i italiensk fjernsynshistorie! Ulempen var at Ristorante La Luna hadde hengt opp menyen sin på et stativ like ved siden av oss. Vi gnafsa tørr focaccia og slurpa mineralvann mens vi prøvde å la være å glo på menyteksten.

Førstemann var på vei mot mål! Høyttalermannen snakket høyere og fortere og begynte å surre med den franske oversettelsen. Stemmesurret i målområdet dempet seg, og enkelte klatra på rekkverkene for å få bedre utsikt. De samme rekkverkene fikk liv da folk begynte å dælje løs på sponplate-reklamen som var festa på utsida av dem. For å unngå blåmerker oppover hele underarmen, lærte vi etter hvert å avgrense hamringa til selve håndflaten. DUNK! DUNK! DUNK! Vengaaa! Alleeez! Daiii! Satan, hvor fort det går når en temposyklist raser forbi! Vi sto pal til sistemann var i mål. Innimellom dunking, brøling og hopping prata vi – ja, ikke Anja da – med folk om Cunegos sjanser, om dop-Tyler, om kanskje-dop-Lance og om Ullrich som er så glad i mammas bratwurst at han sjelden kommer ned i matchvekt før sesongen er over.


Hos Valentina
På vår jakt etter Bardolinos billigste cappuccino, og helst også en dass som var en smule mer sofistikert enn bare et høl i golvet, fant vi Valentina og snackbaren hennes. Ikke bare var cappuccinoen rimelig og dassen innen rekkevidde, Valentinas snackbar lå også midt i tempoløypa, på et hjørne med tempo-utsikt til to sider. Vi ble stamgjester. Hver dag hadde vi tisse- og cappuccino-pause hos Valentina på hjørnet.




I veikanten
Etter å ha sett VMs første temporitt fra det overbefolka målområdet, bestemte vi oss for å se resten fra veikanten. Mellom campingplassen og sentrum av Cisano – hvis man da kan kalle en bar, en grønnsaksbutikk og et busstopp for sentrum – fant vi DET perfekte stedet: I midten av en lang, slak bakke med utsyn på ca. 100 meter i hver retning. Der traff vi også Lauritz og hans følge av tyske sykkelfreaks.



De holdt til i en bobil som sto parkert på ei mark like over gata, men under rittene så rusla de over til andre sida av veien for å se bedre. Kona til Lauritz hadde en sånn snedig duppeditt i tre som laget høye knitre-smelle-lyder når hun svingte den rundt, og det gjorde hun hver gang en ny syklist dukka opp i svingen langt oppi bakken. Jeg ble fluksens dritmisunnelig på den dingsen. Kameraten til Lauritz hadde en sønn på 16 år hjemme i Tyskland som visstnok var et megatalent på sykkelen. Bare vent!, sa kameraten til Lauritz, Om fire år stiller han i VM! Husk navnet; Sascha! Jeg og Anja noterte oss vidunderbarnet Sascha, og jeg lurte på om det var på sin plass å hoste opp et beundrende Heil!

Det var i denne veikanten at Anja overraska med å bryte gjennom sine sperrer mot å snakke utenlandsk. Det skjedde da hennes mor, som for øvrig aldri har behøvd å ty til flaska for å oppvise rus-atferd, ble tilbudt rødvin fra Lauritz. NO, NO, NO! hylte Ellingen desperat, Please don’t give her wine! PLEASE DON’T! mens hun panisk rykka meg i t-skjorte-ryggen. Overfallet kom så plutselig, og var av en sånn intensitet at jeg nesten tok overbalanse, og jeg hadde utvilsomt ramla over det hysteriske spetakkelet bak meg om jeg ikke hadde hatt vært så fokusert på rødvinsflaska foran meg. Bomben und granaten! Bitte nichts höhren auf die verüchte frauentimmer! Ich will aber gern ein bischen wein haben! SEHR GERN! Jeg vant, og fikk overrakt et digert melkeglass med mørk rødvin. Wheeee!



Dai, dai, Bruseghin! Venga, venga, José! Allez, allez, Finot!
Som sagt, jeg trenger ingen alkohol for å bli høyrøstet, vill og totalt ute av kontroll. Gi meg et sykkelritt, og jeg overgir meg villig til den deilige og berusende galskapen det er å stå å bykse frenetisk langs veien, og hyle ut mer eller mindre oppmuntrende tilrop til de lycrakledde. Innimellom byksinga kryssa vi av på startlista, og forberedte oss på nestemann som snart ville komme susende rundt svingen. Tilropene ble nøye utvalgt etter syklistenes nasjonalitet, men selv om vi la hele sykkelsjela vår i å komme med de riktige oppmuntrende ord, og på riktig språk, så hendte det vi bomma. Dette skjedde når en av syklistene nådde igjen konkurrenten som hadde starta foran, og dermed forkludra hele rekkefølgen i startlista. Det var nemlig ikke alltid tid til å studere draktene før brølinga, jeg mener, det blir litt for dumt å vente med å rope til syklistene har kjørt forbi. Da får det heller stå sin prøve at Vinokurov får et Allez! ropt etter seg, eller at Peron får et entusiastisk Venga!





Aldo
Vi traff Aldo. Gamle, rare Aldo som var hyra av UCI til å holde sin del av veistrekninga kjemisk fri for over-ivrige sykkelfans. Disse som har en tendens til å bykse ukontrollert ved siden av syklistene mens de vifter sine fem kvadtatmeter store flagg opp i ansiktene på dem. Aldri har noen UCI-mann utført jobben sin med en slik grundighet og entusiasme! Aldo utviste en usvikelig tro på å lære folk opp fra grunnen av. Og så var han jævlig flink til å skjelle ut folk. På den sjarmerende italienske måten som kjennetegnes ved lange serier av religiøse vulgariteter. Kom det noen ruslende på feil side av veien, eller – Gud forby – de trådte over den hvite stripa langs veikanten, så ilte Aldo til, i sin umiskjennelige bredbente og sidrumpa stil, og kjefta dem huden full. Og vel så det. Etter ti-minutters uavbrutt overhøvling, tok han så fatt på sin pedagogiske oppgave: Signore, qui DESTRA! Signora, di lí, SINISTRA! Aldo gestikulerte og fekta, mens han etter beste evne forsøkte å forklare basic høyre- og venstreregler for gående. Teorien ble gjerne fulgt av praktiske øvelser hvor Aldo halte med seg sine sjokkskadde elever over gata for å se om de besto eksamen. Alt under en kontinuerlig strøm av fekting og brøling. Først da disse skjelvende nervebuntene var i stand til å gjenta Aldos høyre-venstre-regle, - på italiensk, mind you, helt uavhengig av hvilken nasjonalitet ofrene tilhørte – lot han dem slippe unna. Etterpå spankulerte han tilbake til oss som var fastboende i veikanten for å forsikre seg om at vi hadde fått med oss hele seansen. Han var alltid umåtelig stolt over bragden sin, og gjenfortalte den gjerne i dramatiske vendinger. Anja syntes selvsagt at han var både ekkel og fryktelig skummel, men jeg og Aldo fant tonen. Til de grader at vi begynte å hilsesmaske. Søte Aldo.

torsdag, november 09, 2006

VM i Italia 2004 (2)

Tina und Gaby

De var snille naboer. Da vi ankom Camping Cisano den søndagskvelden fikk vi ikke gassen i hytta til å funke. Jeg ropte på Tina og Gaby i hytta ved siden. Ja, jeg visste jo ikke at de het Tina og Gaby på det tidspunktet, og spurte om de hadde teken på dette gass-styret, og om de kunne vise oss noen nyttige knep for å blåse liv i denne djevelens innretning. Tina og Gaby var tyske. De forsøkte etter beste evne å trylle fram noen flammer på de to blussene, mens jeg sto på sidelinja med et glass nescafe og messet om hvor viktig det var at jeg fikk kaffe fluksens og med én gang. Gassen var like forbanna død. Messinga mi hadde likevel hatt sin virkning; og jeg, Anja og neskafe-glasset ble invitert over til deres balkong. Til kaffe. Og Whisky. Og rødvin. Snille Tina og Gaby! Vi babla i vei på en blanding av tysk og engelsk, dvs alle unntatt Anja. Hun snakker ikke utenlandsk, må vite. I hvert fall ikke med fremmede. I hvert fall ikke etter mørkets frembrudd. Jeg passet på å nevne, bare sånn i forbifarten, at vi ikke hadde mat, og jeg lurer på om jeg ikke også sneik inn en bemerkning om at vi var litt..*host*..fattige. Mulig jeg har glemt å nevne det, men vi reiste altså på budget. Very, very budget. Budget som i bare-spise-middag-hver-tredje-dag. Anja rødmet, og akkurat da var jeg meget takknemlig for den greia hennes med ikke å snakke utenlandsk til utlendinger. Hun hadde sikkert forkludra hele frokostinvitasjonen fra snille Tina og snille Gaby. Og tilbudet om å kjøre oss til Lidl neste morgen. Der kan dere handle svært rimelige matvarer. Sa en medfølende Tina. For en gangs skyld, i samvær med tyskere, avsto jeg fra å komme med mine påstander rundt temaet Hvor Mye Visste Det Tyske Folk Om Hva Som Egentlig Foregikk Bak Portene I Krigens Konsentrasjonsleire? De Visste Nok mer Enn De Ville Vedstå Seg, Tenker Jeg! Jeg nevnte ikke krigen.Jeg sa ikke så mye som et eneste lite Heil! en gang.

Til frokost neste dag fikk vi ristet brød, kokte egg, tysk skinke, italiensk mortadella og en drøss med tyske oster. Melk, juice og kaffe. Nydelig! Tina kjørte oss til Lidl like etterpå, vi måtte rekke dit før hovedveien stengte kl 11 i forbindelse med VMs første temporitt. Før vi freste ut campingporten stakk jeg innom resepsjonen og ga beskjed om at den forbanna gassen ikke funka. Vi handla brød, melk, juice, skinke og egg, og sendte like godt varene hjem med Tina fordi vi ville gå videre til Bardolino og se rittet fra målområdet.

To dager seinere fikk Tina solstikk og havna på sykehus. Anja påstår fremdeles at stakkars Tina sikkert fikk det på grunn av oss. Solstrålene Anja og Mien. Makan. Mens Tina pleiet solstikken sin på sykehuset i Breschia, pakka en fortumlet Gaby alle sakene deres inn i bilen før hun plukka opp Tina i Breschia. De kjørte hjem til Das Reich samme kveld. Med alle ostene sine. Arrividerci snille Tina og snille Gaby!
onsdag, november 08, 2006

VM i Italia 2004 (1)

VM i sykling i Bardolino/Verona 2004 ble avviklet mellom 27. september og 3. oktober. Vi dro nedover den 26. september og returnerte tirsdag den 5. oktober. Temporittene – ritt på 30-60 km hvor rytterne starter enkeltvis, og kjører mot klokka - skulle avvikles ved sørøst-sida av Gardasjøen, med start og mål i Bardolino. Landeveisrittene, hvor feltet starter samlet, var lagt til Verona i siste del av VM-uka. Der skulle verdenseliten kjøre en løype på 18 runder, en løype som inkluderte bakken Torricelle på nordsida av Verona.

Min eldste datter Anja og jeg dro ned for å feriere og oppleve VM. Vår destinasjon var Cisano, et lite sted som ikke en gang fortjener betegnelsen landsby, ca. tre km fra Bardolino.





Reisen ned
Selve reisen ble relativt lang grunnet et stadig skifte av transportmidler: Svigersønn Alfebassen kjørte oss standmessig til Sola i sin rosa Audi, en tur som også inkluderte en ferjetur over Boknafjorden. Inne på flyplassen var KLM-skrankene foreløpig ubetjente, så jeg durte i vei bort til den lange remsa med bagasjetraller, og startet den første av mange operasjoner som resulterte i hektisk rødming kombinert med hviskende fresing fra en ille berørt Anja. Ingen av trallene funka. Ikke en eneste av de fuckings trallene funka. De ville rett og slett ikke rulle skikkelig, som om bremsene var på eller som om noe hadde satt seg fast i hjulene. Etter ca. tre minutter var den ryddige remsa history. I stedet befant jeg meg midt i et kaos av 10-12 traller ubrukelige traller, spredd over en fjerdedel av avgangshallen. Da et glattsleika mannedyr, typisk business class snobbefaen, lempa kofferten sin oppå en av mine traller og rulla avgårde som på skinner, fikk jeg nok. Fiks opp i dette, beordret jeg min rødflammede datter, Jeg stikker ut og tar meg en røyk. Det er som kjent umåtelig viktig å fylle opp det indre lageret av nikotin før man overgir seg til de klamme og deprimerende røykfrie sonene som etterhvert forpester flyplasser verden over. For ikke å snakke om flyene. Imens hadde en observant Anja smugtittet på bagasjetralle-gribber inne i hallen, og klart å knekke koden: Håndtaket må holdes inne for at tralla skal rulle. Voila! Jeg måtte selvsagt feire med enda en røyk.


Jeg nekta å gå til gaten før i absolutt siste øyeblikk, og forsøkte etter beste evne å forklare mitt reisefølge at det ikke er nødvendig å surre seg inn dit før ved tredje gangs opproping. Ikke den generelle oppropinga, men den mer spesifiserte og litt strenge Passangers Mrs Mien and Mrs Anja please board immediately! Your plane are ready for take off NOW! Eller no'. Anja på sin side ville inn så snart gaten åpna. Etter å ha trua med å røyke på do dersom vi gikk for hennes forslag, kom vi fram til et kompromiss. Jeg skulle tross alt handle noen Petterøes, så litt tid var i grunnen greit.


Vi krangla om vindusplassen. Jeg vant. Etter å ha spilt på Anjas Elling-faktor og trua med å røyke på do. Da ville jeg bli arrestert og satt i politiburet på Schiphol, og hun ville være helt alene i verden og bli nødt til å formidle seg på utenlandsk. Det stuntet funka som bare pokker hver gang. Jeg passet også på å minne henne på den gangen jeg satt ved siden av Jon Eikemo på flyet og klarte å velte hele begeret med rekesalat på låret hans. Det er nok best at jeg ikke sitter ved siden av fremmede mennesker, sa jeg til Anja.


Schiphol er diger. Virkelig diger. Flyplassen har soner fra A til G, hvem med fra 10 til 87 gates. Vi jogga bortover rullefortauene fra D et eller annet til C et eller annet og brukte nesten et kvarter.


Digresjon: På Constellation Bar får man kjøpt lekre små hollandske fruktterter! De er laga enten av tertedeig eller mørdeig og fylt med vaniljekrem og jordbær. Gelé på toppen. De er sinnsykt gode og anbefales på det varmeste! Pss; På Constellation kan man røyke.

Vi hadde liten tid. Min datter var rørende takknemmelig for at hennes ellers så bedagelige mor satte alt inn på å rekke flyet til Milano. Det eneste riktige var å la henne beholde illusjonene sine. Jeg speida panisk etter røykesoner, mens nesa vibrerte i beste kaninstil for å spore eventuelle dufter av Marlboro, Prince, Petterøes eller Drum. En bar! En bar med askebeger! Like ved gaten vår til og med. Hallelujah! Praise the Dutch liberalism! Vi har ikke tid! Se mamma, alle har gått ombord i flyet allerede! Min datter, Elling, hadde utviklet en ytterst fascinerende pipestemme. Jeg peip tilbake: Vil du heller at jeg røyker på flydoet? Og blir arrestert av onde carabinieri i Milano? Og du er helt alene i et fremmed land og må snakke utenlandsk? Vil du det? Hæ?! Jeg fikk selvsagt røyken min. Vi rakk flyet. Alt vel med mor og barn. Wheeee!


Jeg er ikke av de mest ivrige lytterne når det gjelder gjennomgang av sikkerhetsrutiner ombord i fly, men reiser jeg med KLM så lytter jeg intenst og oppmerksomt. Det er det hollandske språket med sine interessante gurglelyder som fenger så vanvittig. Jeg fatter ikke at det er fysisk mulig å gurgle i vei på den måten, jeg mener, jeg har forsøkt. Jeg har virkelig prøvd å finne det området i munnen/ganen/halsen hvor disse lydene har sitt utspring, men ikke pokker om jeg får dreis på gurglinga. En gang hadde jeg en hollandsk elsker som het Geert. Ikke Geert med lang e, men med gurgle-G, i i stedet for ee og stum r. Jeg måtte dessverre dumpe ham etter kort tid. Det ble litt for sært å kalle elskeren sin for Sjit.


Malpensa, Milano. Vi skal ta flybussen inn til sentrum og Stazione Centrale hvor vi forhåpentligvis finner et tog til Peschiera del Garda. I Italia kjøper man bussbiletter i barer eller tobakkskiosker. Logisk nok. Buon giorno, Signore. Due biglietti per Stazione Centrale, per favore. Jøss, hvor kom det fra?! En gang i tida kunne jeg snakke et rimelig brukbart italiensk, men jeg har i årevis innbilt meg at hjernen hadde utsletta den siste lille rest av det jeg anser som et av de vakreste språk i verden. Det var 25 år siden jeg hadde praktisert det. Jøss.


Milano var deilig varm, rundt 25 grader med den karakteristiske disen - dis er et mye hyggeligere ord enn smog - som så ofte omslutter storbyer. Stazione Central var ganske lett å orientere seg i, og etter å ha sikra oss due biglietti per Peschiera del Garda, per favore, så vakla vi bort til rulletrappa med bagasjen. Det kom aldri på tale å utforske italienske bagasjetraller. Italienske tog er som regel noenlunde presise, men man skal aldri ta det for gitt at de går fra det sporet man får opplyst av mannen i billettluka, eller det som blir oppgitt på infotavla. Dette var et snilt tog. Det sto og venta på oss i sporet sitt.


På toget
Jeg liker tog. Det er koselig å reise med tog. Tog sier dunketi-dunketi-dunketi og står for noe traust og avslappende. Det finnes ingen bølger langs skinnegangen, og man behøver ikke gnafse i seg sjøsyketabletter av frykt for å spy i nakken på medpassasjerer. Det er god plass til beina og kort vei til bakken. Hvis man skulle være så uheldig å ramle av, mener jeg. Vi fikk likevel et lite problem da mørket falt på. Italienske tog har ikke noe display over døra som viser hvor det stopper neste gang, og det er heller ingen nasal togstemme som opplyser deg om hvilken stasjon du befinner deg på under stopp. Når man da sitter i en av de bakerste vognene og ikke har mulighet til å se stasjonsskiltet før toget er på vei ut fra stasjonen, så får man en smule mer spenning i hverdagen enn man setter pris på. Toget stoppet på et meget mørkt sted. Ingen skilt, ingen display, ingen togstemme. Jeg reiser meg, og stiller meg i midtgangen. Hvilken stasjon er dette? Er vi i Peschiera? Jeg får umiddlbar respons, bare synd mine medpassasjerer ikke er helt enige med hverandre om hvor vi er. Vi er i Verona, kvitrer en signora med ørten bæreposer i fanget. Ghulp! Verona er stasjonen etter Peschiera. No, no, no, protesterer en annen. Desenzano! Fordi alle er så opptatt med å krangle om hvor vi er, kommer ingen på å kaste et blikk på stasjonsskiltet da toget dunketi-dunker ut fra stasjonen. Desenzano vinner. Med om lag to tredjedels flertall, og med vår klokkertro på demokratiet – vi klamrer oss til det faktum at Il Duce er long gone - holder vi en knapp på Desenzano. E la prossima?, spør jeg. Peschiera?, og får et bekreftende svar av lederen for flertallet. Hjelpsomme og smilende italienere plukker ned bagasjen vår, og vi sier pent Ciao og Arrividerci og Grazie per ajutare da vi snubler oss ned togtrappa i Peschiera. Vinke vinke til alle de snille menneskene.

Vi ankom for seint til å rekke siste buss fra Peschiera til Cisano. I dette turistområdet innskrenkes bussavgangene radikalt etter 15. september, og da Anja hadde fått totalforbud av Alfebassen mot å haike langs italienske landeveier, - Herregud, snakk om å være undertrykka - så var det i praksis bare én mulighet som gjensto. Taxi. Sjåføren kunne opplyse om at den fornøyelsen ville komme på 22 – 24 euro. Jeg forsøkte å la være å tenke på hvor mange middager 24 euro utgjorde. Vi ankom Camping Cisano i 20.30-tida, og etter å ha utvekslet tanker og meninger om sykkelsporten med sjåføren, så sjekka vi inn i resepsjonen. En ansatt kjørte oss ned til hytta i en av disse åpne, lydløse golfbilene og vi begynte å ta det som skulle fungere som vårt hjem den neste uka i nærmere øyensyn.



Hytta
Camping Cisano er en to-stjerners campingplass. Her kan man leie bungalows og campingvogner i alle størrelser og prisklasser. Bungalow Plastica nr. 30 med plass for to personer var det absolutt billigste alternativet, 20 euro per natt. Utsikten var verdt en stjerne i boka. Min bok. Ikke den lille svarte boka hvor min datter Elling standhaftig førte opp alt som gikk galt i løpet av ferien. Ettersom 90 % av de oppføringene hadde noe med meg å gjøre, så ble jeg etter hvert bittelitt bekymra. Anja hadde nemlig fått i oppdrag av Piero å følge nøye med hvordan deres felles mor oppførte seg under denne utflukten, og den rapporten vil bli bestemmende for hvorvidt han ønsket å tilbringe to uker i bobil sammen med sitt moderlige opphav under neste års Tour de France. Mine barn Stasi-jævlene. Makan.

Men altså, utsikten. Disse hyttene ligger i en bratt skråning ned mot Lago di Garda. Fronten av hyttene hviler på høye påler, mens bakparten (hmm, det hørtes noe hestete ut, hva kaller man egentlig bakparten på ei hytte?) på et eller annet vis er festa i bakken. Fra balkongen går det trapper ned til veien og stranda.

Det er disse trappene firfislene gjerne ligger og soler seg i ettermiddagssola. Helt til noen kommer og forstyrrer dem. Da sier de swisj, swish og smetter lynkjapt inn i eføyen igjen. Mens noen – jeg skal ikke være så ufin at jeg nevner navn, Anja - står traumatisert igjen i trappa og kviner.

Oppholdsrommet, med sovesofa og kjøkkendel, var omtrent seks kvadrat. I tillegg fantes det et lite rom på ca. én kvadrat mellom oppholdsrommet og det knøttlille badet hvor vask, dusj og do var plassert med 20 cm avstand. Doen fikk stjerne i boka. Ikke fordi den var spesielt pen eller apetittelig, men simpelthen fordi den var. Anja felte noen gledestårer i ren og skjær lykke, hun hadde grua seg sånn til nattlig utetissing blant creepy, crawly creatures – for å sitere Steve Irwin – at hun knapt hadde sovet de siste nettene før avreise.

Senga, eller sovesofa’n, så ved første øyekast helt grei ut. I uttrekt posisjon ble vi noe betenkte da det som skulle forestille madrassen øyeblikkelig brakte assosiasjoner om terrengsykling og BMX-baner. Vi observerte også at det ikke var mulig å gå ut av hytta – i hvert fall ikke via golvet – så lenge sovesofaen sto i senge-posisjon. Min datters Elling-faktor nådde nye høyder hver morgen da jeg, med en kanne kokende vann i hånda, balanserte mer eller mindre grasiøst over henne og BMX-banen, for å nyte Nescafé og morgensol på balkongen. Til pass til henne når hun er så treig med å få ræva i gir og stå opp. Det var mange stenger i den madrassa. Enkelte hadde fremdeles antydning til polstring over seg, de fleste hadde det ikke. Bare tynt bomullsstoff. Jeg visste det ikke de første nettene, men de fleste av stengene holdt til på min side av senga. Det var først da Lille Petter Edderfant dukka opp seinere i uka – og Anja hulkende og hysterisk forlangte å sove på den sida som var lengst borte fra Petter, dvs på det som til da hadde vært min side – at jeg fant ut at noen sider er bedre enn andre. Eddekoppen kommer vi til seinere, tilbake til stengene. Det var særlig den stanga som boret seg inn i hofta som voldte problemer. Til tross for at jeg hver kveld prøvde å hoste opp kreative løsninger på problemet, som å synkronisere den fuckings stanga med ribbeina eller lårene, - om ikke annet som for variasjonens skyld - så våkna jeg hver morgen med ”stanghofte”. Jævlig vondt var det! Jeg takket legemiddelindustrien for Ibux.

Vi lo mye i den hytta. Særlig om kveldene lo vi. Lenge, støyende og hysterisk. Trøtte som vi var etter en lang dags ferd mot natt, og med et ikke ubetydelig antall km i beina, så kollapsa vi rundt norsk barnetv-tid hver jævla kveld. Og lo. Naboer med småunger slutta å snakke til oss etter få dager. Naboer uten småunger fikk nok etter den natta Anja så edderkoppen. Da slutta de også å snakke til oss.
onsdag, november 01, 2006

Bill.Mrk. Rollemodell

Og hva har så du bedrevet med cardioen din i det siste, Ikke Fullt Så Lille Svin? HÆ?