tirsdag, oktober 31, 2006

Apropos Halloween - Barndommens skremsler

I dag er det ingen som skremmer unger. Ja, unger skremmer andre unger, men foreldre og andre oppegående voksne har altfor stor respekt for den pedagogiske riktighet til å tørre å skremme ungene sine. Eller for den saks skyld, andres unger. Det kunne aldri ramle de foreldrene som ennå ikke er tatt av barnevernet å si til lille Ole: Hvis du ikke er snill og gjør som jeg sier med én eneste gang, kommer TROLLET og tar deg!

I min barndom, og det var lenge før Raundalen & Co sneik seg inn i stua til folk, da skremte man unger. Alle skremte unger på den tida; foreldre, dama i butikken, onkler, lærere, barnehagetanter og ja, kort sagt alle. Barnehagetantene ikke bare skremte og trua, de gjorde. De sa sånn; Neste gang du ler mens vi synger ”Å du som metter liten fugl”, så blir det pepper på tunga! De sa ikke sånn til alle da, den leksa var forbeholdt meg og venninna mi fordi vi aldri klarte å holde oss alvorlige under den sangen. Aldri klarte vi det, vi var et skoleeksempel på Pavlov og hundene hans; hver gang tantene stemte opp med et ”Å”, så begynte det å boble nedi magen et sted. Tanteblikkene gjorde bare at Pavlov liksom befestet sin posisjon etterhvert, og jeg kan aldri huske at vi hang med lenger enn til ”fugl” før vi blei løfta av stolene og fjerna fra bordet. Til å begynne med så måtte de legge oss ned på golvet for å få pepper’n i oss. Ei satte seg oppå magen og holdt armer og bein, ei holdt munnen åpen – det var det vanskeligste, for på det tidspunket hadde vi slutta å le og kneip selvfølgelig munnen godt igjen – og ei tømte pepperet på tunga. Etter hvert ble vi tøffere og tok pepringa stående. Alle ungene i barnehagen gleda seg alltid til å synge ”Å du som metter liten fugl”.

Jeg og kusina mi var mye sammen da vi var små, det samme var mødrene våre. De, mødrene altså, gjorde felles front når det gjaldt skremselspropaganda. Dobbeltkommunikasjon var ikke oppfunnet på den tida, så de visste naturligvis ikke at vi kunne bli forvirra og usikre når de sa sånn: -Husk nå på å være høflig! Hjelp gamle damer over gata, og vær vennlig og dannet når fremmede mennesker spør om veien. Og så like etterpå: -Ikke snakk med fremmede, og pass dere endelig for for lokkemannen! Han lokker småunger med gotteri og så TAR han dem! Nå ble vi jo verken forvirra eller usikre, men vi kunne ha blitt det. Jeg mener, hvis Raundalen hadde styrt og stelt på den tida, da hadde vi nok ikke sluppet så lett unna. Nå var vi ikke særlig redde for lokkemannen heller da, den biten med gotteriet kunne vi alltids takle, og tok han oss med seg, ja, så var det jo ikke helt umulig at det vanka enda mer gotteri. Pedofile var jo heller ikke oppfunnet den gangen, det ble først innført seinere. Sammen med Raundalen. Og Staff.

Vondemannen ble ofte brukt som skremsel. Han stilte i en litt annen klasse enn Lokkemannen. Lokkemannen kom og tok. Vondemannen bare kom. Jeg har en mistanke om at kusina mi hadde langt mer respekt for ham enn hva jeg hadde, for hun brakte ham liksom litt for ofte på banen til at hun kunne ha et noenlunde avslappa forhold til mannen. Ikke så rart i grunnen, han holdt til på doen deres. Ja ikke oppi selve doen da, men han svirra liksom omkring der inne. Skumla rundt og holdt øye med oss, mens vi satt der og dingla med beina. Kusina mi hadde en periode hvor hun tvangsmessa Fadervår hver gang hun besøkte doen, da fikk hun kjeft av tanta mi som syntes det var respektløst å be til Gud mens man dreit. Mitt forhold til vondemannen veksla mellom kontrollerbar frykt, likegyldighet og en anelse nysgjerrighet. Ettersom jeg aldri kom i klammeri med ham, til tross for mine ugjerninger, så mista han litt av glansen etter hvert.

Da var det noe annet med Den Onde. HAN var jeg redd! Han ble innført via ei sånn regle som mødrene ramsa opp når de hadde mistanke om at vi løy: Den-som-lyver-kommer-ikke-til-himmelen-men-til-den-onde 1-2-…..3! Vi tilsto som regel etter ”som”, da hadde vi allerede tippehud og var tørre i halsen. Den Onde sto langt over Vondemannen på rangstigen. Vondemannen var sånn noenlunde konkret og jordnær, han bodde tross alt på doen til kusina mi, og det er jo begrensa hvor mye respekt man kan opparbeide i forhold til noen som bor på en do. Det var nærmest noe kompisaktig ved Vondemannen. Den Onde derimot, han var det udefinerbare, det dunkle, det altoppslukende mørket. Noe enormt med digre, svarte klør som aldri slapp taket. Han var ute etter å fange oss inn i sin evige ondskap. Hvis vi løy.

Ikke alt var bevisste skremsler fra mødrenes side. Det var heller ikke alltid at jeg og kusina var helt enige når det gjaldt hva som var farlig. Hun syntes krigen var skummel, ikke krig generelt – vi visste jo bare om den ene – men Krigen. Jeg likte krigen. Krigen var kul, og jeg gikk stadig med et lønnlig håp om at den skulle komme tilbake. Krigen var å finne på rampestreker med binders og nisseluer, lure seg til å kikke ut av blendinga og se på bombene, og lange, koselige sykkelturer ut på landet for å kjøpe melk. Ja, min mor hadde jo fortalt at tyskerne stoppa sånne sykkelturister fra byen, for så å tømme ut melka på bakken mens min mor så på, men det gjorde det hele bare ekstra spennende. Jeg likte ikke sånn jurmelk uansett, så her var jeg helt på linje med tyskerne. -Du skulle skamme deg! sa min mor en gang jeg ymta frampå om at jeg ønska krigen tilbake igjen. -Tenk å snakke sånn, du som har to onkler som satt på Grini, for ikke å snakke om din far som seilte ute under hele krigen! Nå visste ikke jeg hva Grini var, men jeg så for meg et sted hvor folk satt og grein fordi det var krig, i stedet for å gå ut og nyte den, og onklene klarte følgelig aldri å lokke fram den helt store empatien fra min side. Med min far stilte det seg annerledes, han seilte som en flyvende hollender rundt på havene i fem år, og gikk uheldigvis glipp av hele krigen. Jeg syntes synd på min far.

Om jeg likte krigen, så var jeg livredd Gamle Dager. Jeg bar på en vanvittig redsel for at disse gamle dagene skulle dukke opp igjen med sine blodstyrtninger, hester som døde av lungebetennelse og disse kombinerte smed/tannlegene med sine lange, svarte tenger. Og fattigdommen. - Tenk om Gamle Dager kommer tilbake, sa jeg til kusina. – Det går ikke an, de har jo allerede vært, sa kusina. – Jamen TENK, tenk om de plutselig kommer tilbake og hele klesskapet mitt plutselig er fylt opp med kjoler og du blir syk og dør på det hospitalet og jeg må ut på gata og tigge brødsmuler og så får jeg blodstyrtning midt oppi alle brødsmulene og ..og…- De kommer ikke tilbake! Kors på halsen! – Hun hørtes temmelig tilforlatelig ut, men sånn for sikkerhets skyld: Den-som-lyver-kommer-ikke-til-himmelen-men-til-Den-Onde-

…1-2-….3!

Happy Halloween

mandag, oktober 30, 2006

The Boss


Åh. ÅHH! At jeg lot denne opplevelsen gå fra meg! Enda jeg leste anmeldelsene fra siste gang, og kunne forutse at dette kom til å bli fordømt bra. Enda Piero formidlet til meg klart og tydelig at dette var noe jeg burde få med meg. Og det kom til å bli like bra som sist gang. Jeg som har trampet meg gjennom ørten demonstrasjonstog på 60 og 70-tallet gaulende på bl.a. Pete Seeger.


We shall not, WE SHALL NOT BE MOVED!

We shall overcooooome!

If I had a hammmmer!


Se bare hva Stein Østbø i VG skriver:


For en huskestue!
Aldri har det vært morsommere å gå på konsert i Oslo Spektrum enn i går kveld.

Da sveipet Doktor Springsteen innom Oslos storstue for annen gang på et halvt år med sitt 17-personers omreisende musikalske gjøglershow og vaudeville-teater.

På dette drøye halvåret har Bruce Springsteen (57) solgt eventyrlige 150000 plater i Norge av «We Shall Overcome» med sanger som er forbundet med folk-ikonet Pete Seeger. Og det var i sannhet et takknemlig publikum som tok imot et unikum i går kveld.

Selv Springsteen ble tatt på senga når allsangen ljomet allerede før han hadde startet låter som «Old Dan Tucker» og «Erie Canal», og responsen da publikum gjenkjente den første tekstlinjen til «The River» fikk gåsehuden opp i stram givakt på et øyeblikk.

Showet i går kveld var noe endret fra mai, selv om sangene fra Seeger-platen selvfølgelig sto i fokus, og konserten ble om mulig enda mer livsbejaende enn forrige gang, ikke minst ved å avslutte det hele med den fresende gospelen «This Little Light Of Mine» og den irske hurramegrundt-låten «American Land». Da hadde vi allerede ved flere anledninger fryktet at kruttet var brent på ekstatiske versjoner av «My Oklahoma Home», «Jacob's Ladder» og «Open All Night», men Springsteen hentet krefter i kjelleren helt til siste tone og siste ord (som for øvrig var «Vel hjem» - på norsk!). Imponerende.

Samtidig har han omarrangert sine egne, klassiske sanger etter kveldens folkemusikktema og klart det på en tilnærmet genial måte. Både «Atlantic City», «The River» og spesielt «Further On Up The Road» fremstår som helt nye og nesten bedre låter.

En Seeger Sessions-kveld med Bruce og hans venner er definitivt en feiring av gleden og det frigjørende ved tidløs musikk. Dette er et budskap som trenger gjennom i alle sangene; Musikken gir håp og tro på bedre tider, samtidig som den oppfordrer den lille mann til å stå opp for seg selv. Eller som Bruce Springsteen selv sier i kveldens lille høydepunkt, «Growin' Up», fra hans aller første plate, «Greetings From Asbury Park N.J.» fra 1973; «When they said sit down, I stood up».

Bruce Springsteen har i hele sin karriere selv vært en representant for den lille mann og er likevel den største av dem alle.



Pay me my money down


lørdag, oktober 28, 2006

På tur

Altså, vi skal traske rundt i byheiene. Det var aldeles ikke meninga at vi skulle holde oss i nærområdet denne helga. Vi hadde planlagt Olalia med høstfarger, klarvær og kaffe og vafler på hytta, men så mista vi konrollen over en del av planene. Jadda, det er drittvær. Så vi holder oss ved husveggen. "Vi" er jeg pluss en (kanskje to) venninne.



Løypa:
Vi starter fra infotavla på Kattanakk
Går videre oppover, tar av opp til demningen ved Krokavatnet
Tar til venstre, følger stien mot Jøtnaheim og Presten
Fortsetter langs hele østsida av vannet, tar av til venstre opp mot nuten
Opp til søre Krokavassnut
Ned på sørsida, går mot masta, tar så inn på stien som går ned i Djupadalen
Går til høyre i Djupadalen, tar til høyre ved veien opp til vannet
Etter noen hundre meter tar vi inn på stien ("trappene") opp til Krokavatnet
Vi kommer igjen opp til demningen ved nordenden av vannet
Går grusveien tilbake til startpunktet









Som sagt, været er ikke mye å skryte av. Det er så grått og disig ute at konturene på nabohuset er i ferd med å bli visket ut, og det regner. En jevn og målbevisst strøm av vann som i intensitet ligger i grenselandet mellom yr og regn.

Dagens antrekk:
Ulltrøye
Superundikk
Tynne ullsokker
Regnjakke
Regnbukse
Fjellstøvler
Sydvest

I sekken:
Tynn fleecegenser
Buff


Jeg er klar!
fredag, oktober 27, 2006

Det store, stygge internettet har sine fordeler

Fjernsynsteateret syner:

I riktig gamle dager viste NRK teater på tv. Eller, det het ikke tv den gangen, det het fjernsyn. På samme måte som kamera ikke het kamera eller fotoapparat. Det het fotografiapparat. Og Coca Cola. I to ord. Folk var mer grundige i gamle dager, de tok seg tid til å uttale hele ordene.

Jeg var hekta på Fjernsynsteateret. Vi fikk tv da jeg var ni år, og det var få programmer som klarte å fenge meg som fjernsynsteateret gjorde. Det fantes barneprogram på den tida også; Falkeklubben, Dactari, Flipper og Familien Flint, men innholdet i disse satte seg liksom aldri fast. De var en slags øyeblikksprogrammer, hvor alt som skjedde var interessant nok der og da, men som ikke gjorde nok inntrykk til å feste seg. Til å bli husket. Forresten, jeg husker Per Hafslund. Han var NRKs egen natur- og dyrelivsguru. Per Hafslund åt småkryp på direkten. Gnafsa i seg biller, maur og andre spennende proteinkilder, mens en gulpende og tydelig kvalm Sverre Tinnå bivånet seansen. Per Hafslund var veldig opptatt av parringsritualer. Han var den direkte årsaken til et heller sjeldent fenomen; at min mor indignert reiste seg fra stolen og durte bort til av-knappen. ”Nei, nå får det jammen være nok av dette svineriet!” I flere år var jeg plaga av tanken på hvilket unikt parringsrituale jeg hadde gått glipp av.

Men altså, bortsett fra Per Hafslunds utfoldelse på skjermen, så er det lite jeg husker av datidens tv-programmer. Det store unntaket er Fjernsynsteateret. Fjernsynsteateret var Tor Stokke, Ingebjørg Sem, Ruth Tellefsen, Gisle Straume, Lise Fjeldstad, Wenche Foss, Sverre Hansen og Arne Lie. Og Ragnhild Michelsen. Og Espen Skjønberg.

Jeg tror det var Lille Eyolf som utløste denne heftige interessen min for NRKs teateroppsetninger. Lille Eyolf som var krøpling, og som ble lokket ned til brygga av Rottejomfruen. Og druknet. Rut Tellefsen, som jeg alltid fant en smule skremmende og frastøtende, spilte lille Eyolfs mor, streng i ansiktet og med gjennomborende øyne. Ingen kunne tolke bitre kvinneskikkelser som Rut Tellefsen. Lille Eyolf hadde, i likhet med så mange av Ibsens skuespill, noe dystert og farlig over seg. Jeg var altfor ung til å ha noen som helst mulighet til å tolke de tvetydige bemerkningene, eller lodde dybden av det usagte. I stedet festet replikkene seg. Hver gang – jeg så selvsagt alle reprisene - Rut Tellefsen kom med replikken ”De sa: Krykken flyter”, ble jeg grepet en av iskald, men likevel forventningsfull uhygge. Ibsen var en mester i å skape driv i skuespillene ved å skrelle bort lag på lag av den menneskelige fasade. Det tilsynelatende harmoniske og hverdagslige ble gradvis avslørt som løgn og hykleri, til å begynne med via subtile hentydninger, for så å nærmest eksplodere i intense replikker fulle av bitterhet og lenge undertrykt raseri.

Fjernsynsteaterets symbolbruk kunne til tider være både forvirrende og frustrende. Ta for eksempel Vildanden. En tittel som tilsier at dette skuespillet skal handle om ei and. Det gjør det da også på en måte, men vi får aldri se denne anda. Den er bare tilstede i den grad menneskene snakker om den, bortgjemt på et støvete mørkeloft som vi heller aldri får se det minste glimt av. Hvis Hedvig var så jævlig glad i denne anda, så kunne hun vel sluppet den inn på kjøkkenet? Latt den vralte litt rundt og snadre med menneskene? Ikke la den ligge og sture inne på mørkeloftet. Stakkars and. Per Hafslund hadde aldri i livet behandla et dyr på denne måten. Han hadde kost og degget med det og susset det på nebbet. Og snadret tilbake. Per Hafslund kunne blitt en ypperlig Ibsen-figur. Bare navnet har en ibsensk schwung over seg, og glir rett inn i persongalleriet:

Hjalmar Ekdal: Nei, men er det ikke Dr Hafslund som kommer! Gamle venn, kom nu bare innenfor så skal jeg be Hedvig om å stelle i stand noen smørbrød til oss.


Per Hafslund: Kjære Hr Ekdal, sett nu ikke det stakkars barnet i arbeid for min skyld. Jeg kom i grunnen kun for å ta en titt på denne vildanden.


Hjalmar Ekdal (forvirret): Nå; vildanden, sier De? Hva med den?


Per Hafslund (streng): Ja, Hr Ekdal. Nettopp vildanden. Det har kommet meg for øre at De ikke behandler henne som De burde.


Hah! Per Hafslund hadde nok ordna opp i sakene.

Mens vi venter på Godot var et annet lurestykke. Estragon og Vladimir, som har en uklar avtale om å møte Godot, tilbringer ventetida med å utveksle meningsløse fraser mens de ser ut til å står fast i eksistensiell tomhet. Ikke nok med at jeg venta i ulidelig spenning på denne Godot første gang jeg så skuespillet, men jeg valgte å gi denne mannen en ny sjanse hver eneste gang reprisen sto på sendeplanen. Jeg må ha mistet illusjonen etter hvert, men jeg mistet aldri håpet. Det kunne jo hende at Godot hadde ombestemt seg like før reprisen og i et blaff av gode manerer hadde innsett hvor uhøflig det er å la folk vente på den måten. Mens vi venter på Godot er et av de skuespill som har fascinert meg mest, og jeg aner ikke en gang hvorfor.

En oppsetning som også gjorde et enormt inntrykk omhandlet en manns reise inn i galskapen. Jeg husker ikke tittelen på skuespillet, og heller ikke forfatteren, men handlinga var lagt til siste halvdel av 1800-tallet, og trolig skrevet i samme periode.* Mannens gradvise tap av evne til å forholde seg til virkeligheten hadde noe skremmende og uunngåelig over seg, og uhyggestemningen økte i takt med hans paranoide vrangforestillinger. Den eneste som kunne takle dette gale mennesket var en gammel barnepike, kalt Dadda, som nærmest var en del av familien. Hun passet ungene i huset, og hadde i sin tid også vært barnepike for mannen. Jeg må ha oppfattet at galskap ikke er et produkt av egne valg, for jeg tilla ikke den psykotiske mannen noen skyld i hans uforutsigbare framstøt mot familien. Stykkets avslutning var sterk; mennene i de hvite frakkene banket på døra og dro fram en innretning som jeg seinere skulle identifisere som en tvangstrøye. Et uhyggelig tvangsmiddel med uforholdsmessig lange ermer, laget i hardt og stivt lerretsstoff. Det var da Dadda grep inn. Hun ba dem om å overlate oppgaven med i iføre den skrekkslagne mannen tvangstrøya til henne, og under lavmælte trøsteord som mannen gjenkjente fra barndommen, klarte hun å berolige ham. Tvangstrøya ble knyttet igjen mens Dadda med ru og kjærlig barnepikestemme forsikret ham om at alt ville bli bra.


Nils Ole Oftebro skal en gang ha uttalt at ingenting kan måle seg med godt gammeldags fjernsynsteater. Nils Ole Oftebro er en klok mann.

* I ettertid har jeg identifisert skuespillet som Faderen av August Strindberg.
torsdag, oktober 26, 2006

En pavlovsk knute

Lille Svin og Ikke Fullt Så Lille Svin biter som rasende i sprinklene på buret hver gang de hører skrittene mine i trappa. Jeg løper som rasende til agurkhylla i kjølerommet hver gang jeg hører Lille Svin og Ikke Fullt Så Lille Svin bite som rasende i sprinklene på buret.
søndag, oktober 22, 2006

Giornalista Mien?

Før jeg dro til VM i Verona i 2004 prøvde jeg meg på et bittelite stunt. Mens jeg klikka litt rundt på den offisielle hjemmesida til Sykkel-VM, fant jeg denne åpenbaringa:

HOW TO OBTAIN PRESS ACCREDITATIONS

Jeg fikk umiddelbart indre bilder av meg selv som very important i VIP-sonen, omgitt av syklister som ønsket å tømme sjela si for vår meget ekslusive utsendte medarbeider. I mitt hode løp syklistene etter reporteren, ikke omvendt.

Det er lov å prøve seg. Jeg fulgte linken, og etter nok et museklikk, så befant jeg meg på UCI sine sider. Enda noen klikk:

WELCOME TO
THE PRESS ACCREDITATION
LOGIN MENU


If you don't have an account please register here

Selvsagt registrerte jeg meg. Og ventet på en mail som - forhåpentligvis - ville fortelle meg hvor umåtelig hjertelig velkommen jeg var til å joine verdenpressen i VIP-området. Der hvor man virrer rundt og prater uformelt med ryttere, mekanikere, og sportsdirektører. Og hverandre. Der hvor det er metervis med langbord fylt av alskens delikatesser. Gratis. Der hvor sponsorene deler ut gaver. Der hvor free drinks alltid er innen rekkevidde. Der hvor det er lett å føle seg hjemme.

Adam var vissnok ikke lenge i paradis, og jeg var enda kortere i VIP-sonen:

- Upload your own press card
- Upload your own photograph
- Ask for accreditation for the events where the service is active at that time
- Check the status of your own accreditation requests


Press card! *fnyyys*
Photograph! *snøffft*

Som sagt; det er lov å prøve seg.

Å uttrykke seg når begrepene mangler

Se, mamma! Sjøen snubler!

(Piero 3 år om bølger)

Besettelse

Jeg husker første gang jeg ble interessert i sykkelsport for alvor. Da kom jeg hjem fra ferie, og fant min sønn, Piero, dandert på sofa’n mens han knapt hadde tid til å kaste et blikk på sin gamle mor og si velkommen hjem. Eller i det minste hei. Han så på tv. Tour de France var allerede inne i sin andre eller tredje uke, og det var fullt kjør i fjellene. Nå skal det sies at Piero har sine øyeblikk av klarhet, og han hadde nok sine mistanker om at det ville bli en del forstyrrende grevlinggrynt framover dersom han fortsatte å legge beslag på tv’n i timevis de påfølgende dager og uker. Han er imidlertid en slu taktiker, og når han i tillegg har inngående kjenneskap til gamlemors mentale irrganger, så øynet han en løsning på problemet. For å vekke sin mors interesse for en sak, så er stikkordet informasjon. Grundig informasjon, gjerne formidlet med entusiasme og glød. Målet var selvsagt å få gamla såpass interessert at hun selv ikke ville ønske å slå av tv’n. Sjelden har en taktisk manøver vært til de grader vellykket.
Jeg så ryttere grise seg oppover fjellsiden, noen enkeltvis, andre i små grupper. Jeg så en liten fjert av en rytter med sjørøvertørkle sakke akterut etter gruppa si mens han beit tenna sammen og laga morsomme grimaser i ansiktet.

Det er Pantani, sa Piero, Han liker vi.
Å, sa jeg. Gjør vi det?
Javisst! Han er stor. Bare vent, han kravler seg nok tilbake!

Pantani kravlet seg tilbake. Og slapp igjen. Og kravlet seg opp atter en gang. Han vant ikke etappa, men Piero hadde vunnet det taktiske spillet. Naturlig nok, da jeg ikke visste at jeg var med i et spill på det tidspunktet. Det fikk jeg først vite seinere. Da agnet var slukt og vel så det. Mission accomplished.

Etter å ha fått et første innblikk i fjelletappenes vidunderlige uforutsigbarhet, kategorisering av bakketopper, poeng i forhold til klatretrøya og grupettoens desperate slit for å nå tidslimiten, satt jeg igjen med små brokker av info om noen få ryttere. En del av infoen var blitt formidlet av Piero, en del var et resultat av egne observasjoner:

  • Pantani er en stor liten mann. Og elsket.

  • Ullrich inneholder så mye bratwürst at han sjelden orker å reise seg fra setet.

  • Kelme et laget som ruler i fjellene.

  • Armstrong er enten elsket eller hatet. Han kjører med pokerfjes.

  • Tilskuerne er spik, spenna gærne.


Selv om det ikke mangler på taktikk i fjellene, så er det på de flatere etappene at dette virkelig kommer til syne. I fjellene er det få ryttere som kan kjempe om en etappeseier, og når rytterene nærmer seg avslutningen på en fjelletappe, så er de så dødsens slitne at de har mer enn nok med å holde seg på sykkelen. På det tidspunktet har de knapt en taktisk tanke igjen i hodet. Og ikke så mye annet heller. På flatene derimot, utspilles det taktikk på høyt plan. Bare det å holde på, og kjempe om, posisjonen i feltet – noe vi ikke får særlig innblikk i under tv-sendingene - er i høy grad et resultat av taktiske ferdigheter. Et blikk fra en veletablert rytter kan få en ivrig rookie til å rødmende la seg slippe helt ned til halen av feltet. Hvor han ”hører hjemme”. Denne posisjoneringen førte til regelrett slåsskamp for et par år siden. Det skjedde da Sastre ”tok” Moreaus plass i feltet, og en krakilsk Moreau dro like godt til ham.

Ellers er de flate etappene i stor grad preget av spurtlagene og deres ambisjoner på vegne av folk som McEwen, Petacchi, Boonen, Thor og i den tida; Cipollini og Zabel. I likhet med de fleste som begynner å vise en gryende interesse for denne sporten, så forsto jeg ikke helt dette med at sykling er en lagsport og at de fleste rytterne gir fullstendig faen i hvor de er plassert i sammendraget. Jeg forsto heller ikke helt hvorfor Armstrong eller Ullrich ikke bare stakk av fra hovedfeltet og prøvde seg på en etappeseier. Go for it, liksom. Da jeg begynte å forstå de mange taktiske trekkene, og de skrevne og uskrevne reglene, var jeg hekta. Fullstendig hekta. Og det blir bare verre og verre.
Jeg kan ikke dra på ferie i mai, juli eller september. I mai snor sirkuset Giro d’Italia seg rundt omkring i den italienske støvel, i juli blir symbiosen med fjernkontrollen fullkommen da Tour de France – sommerens vakreste eventyr – går av stabelen, og i september rundes det hele av med Vuelta a España. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror min siste ferietur sammen med familien var i 1999. Det er ikke bare under Eurosports daglige sendinger, som for øvrig kan vare i 6-7 timer, at jeg er utilgjengelig. Hele døgnet går med til å oppdatere seg online, studere løypeprofiler for kommende etapper og delta i diskusjoner på ørten norske og utenlandske sykkelfora. En gang chatta jeg til og med på en italiensk chattekanal. På italiensk. Sort of.

For å omskrive litt på tittelen til Armstrongs bok: It’s all about the bike!
lørdag, oktober 21, 2006

Vakkert dikt om bendelormen

Smal, kvit og vakker
buktar du deg fram langs med
tarmane mine
stoppar opp
snusar på ein tarmtott
sleikjar i deg litt slim
før du snor deg vidare
i mørkret
eit byks
eg kjenner godt
at du boltrar deg djupt inne i
skrotten min
eg vil helse på
dette vesenet
som står for alt eg har av
indre liv
kokar graut
set skåla foran kjeften
ventar…
lenge
lenge…
eg kjenner du er på veg
når du småbit i drøvelen
kom ut
kom fram

Rap om nyttårsfortsetter og Anton Berg. Og om kål.

Nå er slutt!
1 januar 2004
Slutt
SLUTT
SLUTT!

Slutt på alt som er gøy og godt og deilig og som har sin opprinnelse fra kakaobønner!
Slutt
Slutt
Slutt
På å rulle til Rema innbakt i Norges feiteste juleskrott!
SLUTT,
sier jeg
SLUTT!

SJOKOLADE!

FREIA!

Faen ta Freia, Nidar, Helnøtt og Berg
Særlig Berg

Anton Berg!

Din drittstøvel av en opportunist som utnytter de svake og viljeløse til fordel for
profitt!
KAPITAL!
DAS KAPITAL skrev Marx,
og tenkte helt sikkert på
Anton Berg!
Anton Berg!
Du onde gamle mann som sitter der nede i det latterlige lilleputtlandet ditt og pønsker ut hvordan
Blomme i Madeira – ÅH, BLOMME I MADEIRA! – (hulk) (hulk) (hulk)
Skal bli akkurat så jævlig god at man må slafse i seg alle!

ALLE!

Hører du?!
Ikke én
Ikke to
Ikke tre
Men ALLE!

I have a dream:
Spis kål!
The final solution!
Hodekål, rosenkål, blomkål, grønnkål, rødkål, kinakål, surkål, kålstuing og kålsuppe!
Kål
Kål
Kål!
Kål deg inn i et nytt år, en ny verden av underjordisk mystikk av røtter og knoller og
kålmarker.

Boikott Anton Berg – ét en kålmark!

Støtt bøndene!
Støtt Gartnerhallen!
Støtt Polen!
Kål er ålreite dyr!
Lev asketisk.
Lev minimalistisk.
Lev på gamle, uklare erindringer om et kålfritt liv besudlet av
ANTON BERG!

Du skal ikke bedrive Blomme i Madeira!

Are you, or have you ever been, addicted to any products made by the danish devil?!
Det er synd!
SYND!
SYND!
Du skal bedrive blomkål!
I have a dream. Sa han.
That one day this nation will rise up and live out the true meaning of its creed:
Han mente kål.
KÅL!

Se norges blomkåldal!
Kål er kult
KULT
KULT
KULT!

Opp alle Antons bundne trelle, opp I som Anton knuget har!
Free at last! Free at last! Fuck you, Mr Berg, we are free at last!

Mitt Tour de France 2005

Col d'Aubisque:


Endelig. Endelig får du oppleve dette kaotiske sirkuset på nært hold. Det er som å gå på speed i 15 dager. Uten nedturene. Et konstant adrenalin-kick!


...the government could fall, and even the recipe for sauce bérnaise be lost, but if it happened during the Tour de France nobody would notice. (Red Smith, N.Y. Herald Tribune, 1960)


Mennesker
Du møter romkameraten din fra New Zealand. Diane er et så ungt, naivt og uskyldig lite vesen at du seriøst bekymrer deg over i hvilken grad hennes sjel kommer til å bli fordervet etter 15 dagers samboerskap med deg. Faren hennes bekymrer seg over det samme. Han skuler på pakken din med nyinnkjøpte Gitanes, noterer seg hvert eneste banneord som slipper ut av munnen din og han husker plutselig all informasjon han noen gang måtte ha lagret om uanstendige og frigjorte skandinaviske kvinner. Faren til Diane brummer når han hilser og har stikkende øyne. Helt til du begynner å prate sykkel med ham. Voila! Du kan prate med faren til Diane i timevis om Armstrongs sjanser, om Voigts kjørestyrke, om Millars doping og om Pantanis tragiske skjebne.

Du møter Harold, bussjåføren som skal frakte deg og gruppa di over hele Frankrike i 15 intense dager. Harold er gal og hollandsk og prøver alltid å komme seg lengst mulig vekk fra Holland, kone og fem unger. Han er et funn når det gjelder å få oss fram til bestemmelsesstedet for dagen, forserer sperringer og lyver glatt til en hver gendarm som måtte forsøke seg på å stoppe bussen. Remember to limp! And it doesn’t hurt to look a bit funny either! brøler Harold til oss etter at han med tragisk og hviskende stemme har betrodd gendarmene at han har bussen full av fysisk og psykisk funksjonshemmede. Gendarmene har åpenbart hjerte for de svake i samfunnet. Og du møter Sam og Ev, søskenparet som er blitt flasket opp på sykkelsport og som selv har vært aktive konkurranseryttere. Nå er de i 50-åra, og hver eneste sommer drar de til Frankrike for å oppleve Tour de France.


Oppover oppover oppover
Fjellene. Du kjenner disse fjellene etter år foran tv-skjermen, Col du Galibier, Ax-3 Domaines, Col de Peyresourde og hva de nå heter alle sammen. Og du vet hva som skiller et Alpe-fjell fra et fjell i Pyreneene, dette er informasjon du har sugd til deg fra kommentatorene og lest i en av de utallige bøkene du har om sykkelsport, du vet til og med hva som skiller veidekket i de ulike regionene.

Le Praz, ved foten av Courchevel:


Du skal opp disse fjellsidene, så langt opp som mulig for å finne det perfekte stedet. Det må være bratt, så bratt at feltet allerede er sprengt i fillebiter og rytterne sykler så langsomt at du kan nyte dem lengst mulig. Du må ha utsyn, lengst mulig utsyn oppover og nedover, helst hårnålssvinger for da kan du se dem langt, langt der nede. Og få gleden og forventningen til å vare lenger. Du må stå i en sving, og så må du analysere rytternes sannsynlige kurs gjennom svingen, du kan nok sykkelsport til å beregne dette og SÅNN JA; nå er du klar. Å du hellige jul, for en ekstase! Å tilbringe timer på en fjelltopp i Alpene eller Pyreneene sammen med andre sykkelfreaks fra tutto il mondo, som alle eksploderer i entusiasme når første rytter kommer til syne. Å brøle ut heiarop og oppmuntringer på forskjellige språk, å se ryttere som sliter få "dyttehjelp" av publikum, helt uavhengig av hvilket land, lag eller status rytteren har. Her sympatiserer man med alle som har møtt veggen, og som griser seg oppover fjellsida som et overflødighetshorn av melkesyre.


To be or not to be akkreditert
Å slå av en prat med rytterne før start, å suge inn atmosfæren innafor sperringene. Snike seg inn mellom akkrediterte VIP-er med orange plastarmbånd og adgangskorta dinglene på brystet, og rusle stinn av lykke rundt i det aller, aller helligste. Du glaner fascinert på alle teambussene, på syklister som varmer opp og du går i store buer for unngå å møte de små flokkene med gendarmer som både har makt og vilje til å kaste deg ut av denne vidunderlige sykkelhimmelen. Oops! De har sett deg! Rusle videre, krampeholde i kameraet og håpe på at din Tour de France mobilsnor – mobilen er skjult av kameraet – kan passere for snorene til et akkrediteringskort og fort, fort, fort, håndleddet med det manglende orange armbåndet stikkes kjapt ned i lomma og ikke se på dem! For all del, unngå blikkontakt med gendarmene, bare rusle uanfektet i vei som om deres verden er din verden og …MADAME! For seint. Du kvitrer et Oui Monsieur? tilbake, men her hjelper det ikke å kvitre, her er det orange armbånd som avgjør om du er eller ikke er. Og er du ikke, så følges du av mørke gendarmøyne til du har passert sperringene og har landa på jorda igjen.


Thor før starten i Miramas:






På pub i Toulouse
Du har ikke kontroll på rittet når du står på sidelinja. Du får med deg bits and pieces ute i løypa, men nå har sistemann passert. Den store usikkerheten ramler ned i hodet på deg. Hva skjer nå? Går bruddet inn? Hvem kommer til å rykke? Det er da bussjåfør Harold – igjen – gir blanke faen i hele spekteret av franske trafikkregler. KJØR! Til Toulouse!


Tour de France-monumentet ved Pau:

Puben i Toulouse har tv. Du og dine venner fra Australia, England, New Zealand og Texas of the United States of America snubler inn gjennom pubdøra. Å i helvete, Kurt er i brudd! Han tar kjempelange føringer og har diamanter i beina! Du dulter i Chris fra Australia så han nesten ramler av stolen, og røyker tre Gitanes på rappen fordi du er på bristepunktet av spenning, og dessuten har du en god følelse av nå, nå blir det etappeseier på Eresfjordens stor sønn! Puben er full av franskmenn og de engelsktalende vennene dine, og du kan nesten ikke tro det, men de blir revet med av din begeistring og brøler sammen med deg, KURT! KURT! KURT! Allez Kurt! Come on! Du er ikke lenger alene om ikke å klare å sitte på stolen, halve puben er på beina og skriker og gestikulerer mens blikket deres er limt fast i tv-skjermen der oppe under bjelkene. Nå er det bare de to, Kurt og Savoldelli, som kjører alt hva remmer og tøy kan holde oppover oppløpet i Revel. KURT! KURT! KURT! Det er 30-40 mennesker som heier hysterisk på deg fra en liten uanseelig irsk pub i Toulouse, hele lokalet dirrer av svette, decibel og begeistring. Kjør, Kurt! KJØR FOR SATAN!

Du har ingen formening om hvor du befant deg da Brå brakk staven. Da John Lennon døde. Da Kennedy ble skutt. Men du kommer aldri til å glemme hvor du var da Kurt Asle Arvesen ble nr.2 på den 17. etappa i Tour de France 2005.


Ullrich, Rasmussen, Armstrong m.fl:




Rytterne
Du kommer ikke over hvor hyggelige de er, hvor blide og imøtekommende de er mot deg og de 15 millionene av tilskuere som hvert år heier dem fram langs de franske veiene og du kjenner at du elsker dem med en blanding av begeistring, beundring og ydmykhet. De er så blottstilt, helt uten fysisk og mental beskyttelse når de i et sant helvete av smerter må pløye seg gjennom menneskemassen på toppen av dagens tredje fjell. Tilliten de har til denne levende massen om at de bare vil det beste for rytterne, at de kommer til å flytte seg, at det ikke kunne falle noen inn å velte dem av sykkelen, men i stedet tilby vann, et hjelpsomt dytt, oppmuntring og ros. Du er overveldet over sårbarheten deres, og du ønsker å gi noe tilbake. Noe som forteller dem hvor mye du verdsetter slitet og smertene deres. Du er bare så fordømt takknemmelig. I startområdet prater du med dem. Enten henger du over gjerdet eller du bykser over det samme gjerdet i et opportunistisk og ubevoktet øyeblikk, - ja, for du lar selvsagt ikke den forrige episoden med utkastelsen hindre deg i å prøve på nytt, du gir aldri opp – og de prater spøkefullt og vennlig tilbake til deg.

Du snakker med Thor, som forteller deg at han har prøvd Rasmussens klatretrøye bare for moro, og du brøler Forza, Ivan! Keep up the good work! til Ivan Basso og Ivan smiler og sier I will! tilbake. Og du roper på Salvatore, Salvatore som i Commesso, og blunker og sier Ciao bello! og Salvatore flirer og sender et gestikulerende bukk i retur. Og du snakker med Kurt. Som du ikke får øye på før han har syklet forbi deg i oppvarmingsområdet i Corbeil-Essonnes, og allerede har passert stedet der du står med 20 meter da du prøver deg med et Heia Kurt! Du kan ikke tro det da han snur og sykler tilbake for å prate med deg, og du er så glad og overrasket og forfjamset at ingen noensinne ville finne på å forveksle det meningsløse babbelet ditt med seriøs kommunikasjon, men det gjør ingenting for poenget er at Kurt snudde og tok seg tid. At han valgte å bruke tid på deg i stedet for å benytte de minuttene han har til rådighet til å slappe av etter tre helvetesuker på sykkelen. Wow!

Jeg slår av en prat med Kurt:



Å ruse seg på opplevelse
Tour de France. Å være der. Å prate sykkel tre hele uker til ende med folk som er like hekta som du selv. Å høre suset av feltet og publikums stillhet når rytterne nærmer seg første runde på Champs Elysées, brølene og hamringa på reklameplatene på gjerdene når de passerer, og de vitende smilene og nikkene av samhørighet mellom deg og din ukjent sidemann; Dette er stort!

Og varmen og kaoset. Svetten og tørsten og gnagsårene som aldri slutter å blø. Som ikke plager deg det spøtt fordi du forlengs har passert det nivået der du lar slike bagateller påvirke deg, du er på stigende sykkelrus tre uker til ende, you're having the time of your life, og du bare opplever og opplever og opplever. Dette er bedre enn alt ALT. Du er så gira når du legger deg om kvelden at du må klamre deg fast i senga for ikke å lette, og du vet, vet helt sikkert, at dette kommer du aldri til å glemme, at dette sannsynligvis vil bli det siste du tenker på før du dør: Vive Le Tour. Le tour de France!
fredag, oktober 20, 2006

Lille Svin




Historien om lille svin er lang og kronglete. Han begynte å spise mindre og mindre før påske, men dyrlegen fant ikke ut hva som feilte ham. Så ble det en lang periode med håndmating og delvis også tvangsmating med sprøyte. En kaloririk blanding av honning, banan og kokosmelk. Masse arbeid, masse styr, et krakilsk svin, en familie på randen og i det hele tatt. Da han veide 450 gram - til sammenligning så veide det andre svinet vårt, Ikke Fullt Så Lille Svin 1, 2 kilo - så tok vi ham igjen til dyrlegen, og nå ble det full pakke med undersøkelser. Han hadde forvokste og feilstilte jeksler, sånn at han ikke fikk til å spise skikkelig. Så ble han ei uke på dyresykehuset til oppfeiting før han ble operert i tenna sine. Under full narkose. Det lille de klarte å feite ham opp mistet han etter operasjonen, så da vi fikk ham tilbake etter litt over ei uke så var han fremdeles 450 gram. Da hadde hele klinikken involvert seg veldig i Lille Svin, og de tok ham med seg hjem om kvelden for å mate ham. Etter hjemkomsten ringte dyrlegen for å høre hvordan det gikk med den lille svinepasienten.


Rekonvalesensen har gått over all forventning. Til tross for at jeg ikke ga ham alle 10 sprøytene med antibiotika som han skulle ha etter operasjonen, - etter tre-fire dager med stikking i tynn, tynn nakkehud ble jeg så redd for at jeg skulle treffe bein eller hjerne at jeg pingla ut - så har han vist jevn framgang. Nå veier han bortimot kiloet og er igjen den gamle, gode hypre adhd-svinet som som voldtar Ikke Fullt Så Lille Svin både forfra, bakfra og sidelengs. På bildene kan jeg tenke meg han veier rundt 6-700 gram.