lørdag, august 14, 2010

Tema med variasjoner: Lange og ikke fullt så lange fargeskift

.
Håndarbeidstørken begynner å gi slipp, og jeg er i effektgarnmodus. Jeg har savnet et par "toppvotter" som er lette å ha/ta på og samtidig varme. Uansett hvor fint vær man har på tur, så er det ikke til å komme fra at det ofte blåser kaldt på toppene og da er det greit å ha et par lette votter tilgjengelig i sekken. Jeg valgte å strikke froskevottene til Jorid, men modifiserte oppskriften til vrangbord - viktig at vottene sitter godt - og laget en liten åpning til fotofingeren på høyre vott. For å øke vottenes evne til å holde på varmen lett-tovet jeg dem i tørketrommel. Verken valg av farger eller tovinga yter Jorids frosker rettferdighet, de forsvinner langt inn i ulla og gjemmer seg så godt at man må myse intenst og lenge for å få øye på dem. Men om estetikken ble mindre bra, så får funksjonen toppkarakter etter to prøveturer på forblåste fjelltopper.

Garn: Kauni effektgarn i fargene regnbue og svart/grått/lilla
Pinner: 3,5






Inspirert av de gode og varme vottene satte jeg i gang med tilsvarende i sokker. Tanken var å strikke et par virkelig varme sokker til bruk i teltet hvis gradestokken kryper ned under null. Ikke koselig å ligge og hutre inni soveposen og ikke få sove fordi man fryser på beina. Og en temperaturforskjell på 40 grader er vissnok ikke noen sjeldenhet i Atlasfjella, så her gjelder det å gardere seg. Det ble enda et par Lizard socks, også disse strikket i Kauni. Samme tovemetode som vottene, denne måten å tove på gir veldig god kontroll og du slipper overraskelser.

Garn: Kauni effektgarn i grønnfarger og Kauni ensfarget brun.
Pinner: 3,5






Da jeg strikket vottene - og også tidligere når jeg har strikket småplagg i Kauni - tenkte jeg at det hadde vært fint med litt kortere fargeskift. Da jeg etterlyste en slik type garn på hobbyforumet, ble jeg tipset om Teksrena og det svarte så absolutt til forventningene! Peggy Boisverts Binge Hat (Ravelrylink) ble prøveprosjektet og jeg ble virkelig fornøyd med denne søte, lille høstlua. Ja, for jeg assosierer umiddelbart lua med høstløv og crispy oktoberluft. For å skape litt kontrast strikket jeg kanten på lua fra én ende av nøstet, og skiftet over til den andre enden da jeg begynte på selve mønsteret.

Garn: Tekestra regnbue og Kauni ensfarget brun.
Pinner: 3 og 3,5








.

.
.
mandag, august 09, 2010

Impulstur II - Topptur til Melderskin 1426 m.o.h. ved Rosendal

.


Da en kollega sist fredag lurte på om jeg var interessert i å være med henne og ei venninne til Rosendal og gå opp Melderskin, trengte jeg ikke akkurat betenkningstid. Jeg trenger all den toppturtreninga jeg kan få før Marokko-turen, og Melderskin så absolutt ut til å gi utmerket treningsutbytte med sin sykt bratte oppstigning på nesten 1300 høydemeter:

...Turen til Melderskin har fem støvlar og har svart gradering så turen er ikkje for den utrente eller høgsvimle. Men for ei utfordring og for ein tur.


 Visitsunnhordland har forøvrig delt inn mange turer i ulike graderinger, så her er det enkelt å finne en tur som passer. Jeg har i hvert fall bokmerket sida.
Vi satset på å ta ferja som gikk fra Skjersholmane til Ranaberg kl. 6.30, så nok en gang var det å stå opp nesten midt på natta for å nå fram til møtestedet i 6-tida. Turen til Rosendal tok et par timer, og vi var de første som begynte å grise oss oppover kneikene på Melderskin denne lørdagen. Vi passerte et titalls sauer og en godlynt fjording som åpenbart var vant til fremmede fjellfreaks, den lot seg villig klappe og klø. Mulig den forventa en belønning i etterkant, men da var'n ikke særlig heldig med oss. Bye, bye, blakken!

På vei opp: Utsikt ned mot Rosendal

Ved Skarshaug



 Det var bratt. Etter utmarka peste vi oss opp gjennom skog, kratt og kom til slutt over tregrensa. Der ble det enda brattere, men det føles likevel lettere å gå når man ikke har så mye vegetasjon rundt seg. Et kne som ikke var helt med på notene gjorde at jeg måtte planlegge litt når det gjaldt høye steg, men det gikk forsåvidt greit selv om tempoet kanskje ble redusert. Siste kneika opp til Skarshaug var giftig, vi registrerte faktisk ikke hvor bratt den var før vi var på vei ned. Etter en liten pause til påfyll av mat, vann og vindtett jakke balanserte vi oss videre oppover i ur. Det blåste temmelig friskt enkelte steder, og vi opplevde alle å miste balansen flere ganger på grunn av heftige vindkast. Bortsett fra vinden var været upåklagelig, lettskyet med (bitte)små gløtt av sol og rundt 12-13 grader. Etter ura fikk vi en fin overraskelse i form av et flatere parti, berg blandet med irrgrønn, frodig mose og små minibekker med rislende vann. Vi nøt det avslappende i det å vandre på noe som ikke steg, og var ved godt mot da vi starta på den siste bratte ura opp mot toppen. Under hele turen opp, og også på den strekninga vi kjørte med bil, hadde vi ikke sett toppen. Mulig det var derfor den fikk noe utopisk over seg. Noe i likhet med det en del kvinner opplever under graviditet; Å nei, å nei, denne ungen kommer aldri ut, jeg må nok gå med denne magen resten av livet!

Utsikt innover i dalen fra Skarshaug

For en stakket stund flater terrenget litt ut

Er ikke sikker på dette fjellet, men vakkert er det!

Det var nok av stein siste halvdel av turen


 Jeg var derfor totalt uforberedt på at vi hadde nådd toppen etter at vi hadde kravlet opp siste ura. Min erfaring er at det som regel ligger enda en topp - av og til flere - bak toppen, og at det er den toppen som er selve toppen. Altså den som er lengst borte. Når turen opp i tillegg var estimert til å ta fire timer, og vi enda ikke hadde brukt tre timer, var det nærliggende å tro at toppen av ura bare var en sånn narretopp. Nananana-na-naaa! Men her var det en stor, fin varde og en vanvittig utsikt mot resten av den kvinnheradske verden, inkludert Folgefonna i øst. Ok da, Folgefonna bor strengt tatt i Hardanger, men utsikten var som sagt ganske enorm. Et ravnepar sirkla over oss og jeg prøvde som best jeg kunne å panorere glideflukten med kameraet. Et par bomskudd, men så satt'n!

Den ene av ravneparet som kretset over toppen

Undertegnede på toppen

Utsikt I

Utsikt II

Utsikt III

Utsikt IV

Utsikt V - Folgefonna skimtes mot horisonten

Vi drøyde ikke lenge på toppen, skrev oss bare inn i boka og tok noen bilder. Det blåste, og vi hadde 1300 nedadgående høydemetre å forsere. Jeg klarte nesten å glemme Balderen igjen, men kom på at jeg hadde den lille flaska i ytterrommet på sekken før vi begynte på ura. Klukk, klukk, det varmet! På vei ned begynte vi å treffe på andre toppsultne turgåere, og nesten alle ville gjerne vite hvor mye det blåste oppover. Det var en del mer vind nå enn da vi gikk opp, og noe mer skyer, så vi var glad for beslutningen om å starte tidlig. Siste ura ned mot Skarshaug krevde fullt fokus, og vel ned på haugen var det tid for matpause. Nå var det også slutt på batteriet på kameraet, og note to self: Deaktiver geotagging før Marokkoturen! Denne funksjonen er virkelig en batterisluker.

På vei nedover i ura

Og en god matpause på Skarshaug før den siste, bratte nedstigninga

Resten av nedstigninga gikk ganske greit, men de siste 15-20 minuttene var som forventa temmelig slitsomme. Det gjorde godt å se parkeringsplassen og bilen, for å si det sånn. Og fram kom våtservietter, reine t-skjorter, sandaler og tennissko. Vi satt på hver vår stabbestein og nærmest sleika oss reine som noen andre katter og mol av tilfredshet. Ferja gikk ikke på evigheter og vi slo ihjel tida i Rosendal sentrum, var innom et par gallerier, noen butikker og spiste is på kafé.

Da vi kjørte mot ferjeleiet holdt vi utkikk bakover mot Rosendal og Melderskin, hvis det på et eller annet tidspunkt, fra en eller annen vinkel var mulig å se toppen hadde det vært moro å ta et bilde.

Men toppen hadde nok en gang trukket seg tilbake til sin utopiske tilstand. Den var borte.




..
..
tirsdag, august 03, 2010

Impulstur til Gaustatoppen 1. august 2010

..


Det begynte som en fleip. Men på et eller annet tidspunkt begynte Inger å tenke: Hvorfor ikke? Jeg ble i hvert fall hoppende glad - og ikke så lite imponert! - da hun ringte lørdag og var innstilt på en aldri så liten topptur til Gaustatoppen (1883 moh). Fem timers kjøring, noen timers fjelltur, fem timers kjøring tilbake til Haugesund. Pytt, pytt, hva gjør man ikke for å komme på tur!

 Værmeldinga fra yr.no var ganske lovende, fin sol litt gjemt bak en hvit godværssky. Svak vind. Da vi dro avgårde i lille Atosen kl. 6 søndag morgen regnet det livlig på vestlandet, men det heftet vi oss ikke med, vi skulle kjøre fra gråværet. Og noe bedre ble det østover, men ikke totalt væromslag. Og da det fremdeles kom noen regnbyer da vi nådde Rauland, sendte vi onde tanker til yr.no. For Inger er belønning i form av utsikt en del viktigere enn for meg, jeg synes vandringa mot toppen er belønning i seg selv og tar utsiktsvær som rein bonus, men da vi nådde parkeringsplassen ved Stavsro (1173 moh) hadde vi ikke særlige forhåpninger om utsiktsbonus. Riktignok var det opphold da vi starta, og tåka holdt seg på avstand, men været var så skiftende at vi måtte ta høyde for det meste på vår vei mot toppen. Innpakka i ull og gore-tex, med vottene lett tilgjengelige øverst i sekken og buffen beskyttende over øra, la vi i vei oppover på fin sti. Den stien varte imidlertid ikke lenge, resten av turen gikk vi i stein og ut. Og med unntak av et kort stykke som var tilnærmet flatt, gikk det oppover hele tida.

Vi starta fra parkeringsplassen ved Stavsro..

..hvor vi ser stien som reine motorveien innover


Motorveien tok raskt slutt, nå ble det ur og stein og
Inger kjenner det er på sin plass med en liten pustepause



Det kan høres slitsomt ut å gå i slikt terreng, men fjellet var overraskende lettgått. Vi gikk ganske seint og hadde utallege minipauser, dette var Ingers første lengre topptur og det var ikke noe poeng i å race oppover. Tåka var temmelig tjukk til tider, det regnet, og etterhvert som vi nærmet oss toppen merket vi vinden godt. Tipper det var en grunn til at DNT hadde merket ruta såpass bra; det var neppe mer enn 15-20 meter mellom hver røde T. Litt rart å gå sammen med så mange andre turgåere, det var faktisk rimelig folksomt oppover fjellsida til tross for gråværet. Regnet ga seg etterhvert, men tåka holdt stand. Det ble kjapt kaldt når man ikke holdt seg i bevegelse, det er noe med den type vær som virkelig kryper inn under lagene av ull og gore-tex, men så lenge vi gikk holdt jeg kulda på avstand.


Tåka blir stadig tettere. Mannen med hunden er tysker og
turfølget hans gikk på fjelltur med paraply. En stor blå paraply.

Noen har det mer komfortabelt på tur enn andre.


Og noen når aldri toppen. Som denne maleren fra Litauen.

Tåka letter et øyeblikk og steinlandskapet viser seg fram

Mer stein


Siste kneika opp til hytta var bratt, men verken luftig eller vanskelig å gå, og sånn som det ofte er når det er tåke, plutselig var vi der! Inger ramla nærmest overende på en stol inne i hytta, og ga tydelig beskjed om at her ville hun bli en stund. En lang stund. Uten å røre på seg. Jeg dro og hentet vaffel og kaffe til den slitne følgesvennen min, pluss en t-skjorte med Gaustadtoppen på som belønning for slitet. Den fortjente hun!

Det var nærmest en vegg av tåke på slutten, men
vi skimter såvidt hytta og masta

Yihaa! Tåka letter og vi er på toppen!

Fremdeles noe prega av slitet, men nå skal hun få vaffel og kaffe

Og så klarnet det pinadø opp utenfor! Ikke sol riktignok, men helt klart og med en utrolig flott utsikt langt, langt avgårde. Det ble en livlig aktivitet rundt hytta, her gjaldt det å gripe øyeblikket og knipse mens man kunne.

Utsikt

Den tyske hunden har funnet roen utafor hyttedøra

Og Inger har kvikna til igjen

Her er jeg, rundkledd for nedturen



Turen ned gikk som en lek, rart egentlig at et så steinete fjell kan være så enkelt å ta seg fram i. Været hadde letta litt, i hvert fall når det gjaldt regn, vi hadde bare én skur på vei ned. Og etterhvert ga også  tåka seg og vi kunne se hvor vi hadde gått opp. Like før vi nådde parkeringsplassen kom sola fram, men altfor seint til at vi vurderte å tilgi føkkingsyrdottenno. Så var det bare å skifte klær og ta en tur innom doen før vi begynte på den fem timer lange hjemturen.

Mannen med hunden igjen, etterhvert begynte vi nærmest
å se på enkelte medvandrere som familiemedlemmer

Utsikt ned mot dalen


Atosen sleit og ulte fortvila da vi kjørte nedover den lille mila med hårnålssvinger som snor seg fra parkeringsplassen og ned til Rjukan. Men da det ikke er særlig lurt å bremse seg gjennom ei hel mil, fikk han bare være sur for at han måtte jobb på andre giret.

 På Haukeliseter stoppet vi og kjøpte middag. Jeg er temmelig skeptisk til sånne stoppe-langs-veien steder, jeg liker verken junk food eller er særlig begeistra for tradisjonelle norske middager med poteter og brun saus, men her fikk vi god mat! Fjellburger med ulike salattyper og en drøm av slags tyttebærsaus/dressing i en liten skål ved siden av. Etter som jeg reint hadde glemt å finne fram Balderen på Gaustatoppen, satte jeg den lille flaska på bordet sånn at i hvert fall Inger kunne få seg en støyt etter middagen. Selv fant jeg det klokest å avstå da jeg nå ikke hadde 700 høydemetre å forbrenne alkoholen på, men skulle rett ut i bilden og kjøre videre. Er du gal, få nå bort den flaska, vi kan bli arrestert! utbrøt Inger da flaska kom på bordet. Javel ja. Det er visst regler for når og ikke minst hvor man kan drikke Balderen sin. Etter en liten støyt i bilen - Inger, ikke jeg - tok vi fatt på siste stykket hjem.

Fjellburgeren på Haukeliseter kan anbefales på det varmeste!

Vi var på tur i 16 timer, og det føltes som om vi hadde vært på en liten ferie! Gaustatoppen kan jeg godt tenke meg å besøke igjen, det var virkelig et gøyalt fjell å gå opp. Men først blir det Galdhøpiggen (2469 moh) neste år. Og for min del; Mt. Toubkal (4167 moh) om seks uker.



..