stedet mitt

.


Da en kollega sist fredag lurte på om jeg var interessert i å være med henne og ei venninne til Rosendal og gå opp Melderskin, trengte jeg ikke akkurat betenkningstid. Jeg trenger all den toppturtreninga jeg kan få før Marokko-turen, og Melderskin så absolutt ut til å gi utmerket treningsutbytte med sin sykt bratte oppstigning på nesten 1300 høydemeter:

...Turen til Melderskin har fem støvlar og har svart gradering så turen er ikkje for den utrente eller høgsvimle. Men for ei utfordring og for ein tur.


 Visitsunnhordland har forøvrig delt inn mange turer i ulike graderinger, så her er det enkelt å finne en tur som passer. Jeg har i hvert fall bokmerket sida.
Vi satset på å ta ferja som gikk fra Skjersholmane til Ranaberg kl. 6.30, så nok en gang var det å stå opp nesten midt på natta for å nå fram til møtestedet i 6-tida. Turen til Rosendal tok et par timer, og vi var de første som begynte å grise oss oppover kneikene på Melderskin denne lørdagen. Vi passerte et titalls sauer og en godlynt fjording som åpenbart var vant til fremmede fjellfreaks, den lot seg villig klappe og klø. Mulig den forventa en belønning i etterkant, men da var'n ikke særlig heldig med oss. Bye, bye, blakken!





 Det var bratt. Etter utmarka peste vi oss opp gjennom skog, kratt og kom til slutt over tregrensa. Der ble det enda brattere, men det føles likevel lettere å gå når man ikke har så mye vegetasjon rundt seg. Et kne som ikke var helt med på notene gjorde at jeg måtte planlegge litt når det gjaldt høye steg, men det gikk forsåvidt greit selv om tempoet kanskje ble redusert. Siste kneika opp til Skarshaug var giftig, vi registrerte faktisk ikke hvor bratt den var før vi var på vei ned. Etter en liten pause til påfyll av mat, vann og vindtett jakke balanserte vi oss videre oppover i ur. Det blåste temmelig friskt enkelte steder, og vi opplevde alle å miste balansen flere ganger på grunn av heftige vindkast. Bortsett fra vinden var været upåklagelig, lettskyet med (bitte)små gløtt av sol og rundt 12-13 grader. Etter ura fikk vi en fin overraskelse i form av et flatere parti, berg blandet med irrgrønn, frodig mose og små minibekker med rislende vann. Vi nøt det avslappende i det å vandre på noe som ikke steg, og var ved godt mot da vi starta på den siste bratte ura opp mot toppen. Under hele turen opp, og også på den strekninga vi kjørte med bil, hadde vi ikke sett toppen. Mulig det var derfor den fikk noe utopisk over seg. Noe i likhet med det en del kvinner opplever under graviditet; Å nei, å nei, denne ungen kommer aldri ut, jeg må nok gå med denne magen resten av livet!






 Jeg var derfor totalt uforberedt på at vi hadde nådd toppen etter at vi hadde kravlet opp siste ura. Min erfaring er at det som regel ligger enda en topp - av og til flere - bak toppen, og at det er den toppen som er selve toppen. Altså den som er lengst borte. Når turen opp i tillegg var estimert til å ta fire timer, og vi enda ikke hadde brukt tre timer, var det nærliggende å tro at toppen av ura bare var en sånn narretopp. Nananana-na-naaa! Men her var det en stor, fin varde og en vanvittig utsikt mot resten av den kvinnheradske verden, inkludert Folgefonna i øst. Ok da, Folgefonna bor strengt tatt i Hardanger, men utsikten var som sagt ganske enorm. Et ravnepar sirkla over oss og jeg prøvde som best jeg kunne å panorere glideflukten med kameraet. Et par bomskudd, men så satt'n!








Vi drøyde ikke lenge på toppen, skrev oss bare inn i boka og tok noen bilder. Det blåste, og vi hadde 1300 nedadgående høydemetre å forsere. Jeg klarte nesten å glemme Balderen igjen, men kom på at jeg hadde den lille flaska i ytterrommet på sekken før vi begynte på ura. Klukk, klukk, det varmet! På vei ned begynte vi å treffe på andre toppsultne turgåere, og nesten alle ville gjerne vite hvor mye det blåste oppover. Det var en del mer vind nå enn da vi gikk opp, og noe mer skyer, så vi var glad for beslutningen om å starte tidlig. Siste ura ned mot Skarshaug krevde fullt fokus, og vel ned på haugen var det tid for matpause. Nå var det også slutt på batteriet på kameraet, og note to self: Deaktiver geotagging før Marokkoturen! Denne funksjonen er virkelig en batterisluker.



Resten av nedstigninga gikk ganske greit, men de siste 15-20 minuttene var som forventa temmelig slitsomme. Det gjorde godt å se parkeringsplassen og bilen, for å si det sånn. Og fram kom våtservietter, reine t-skjorter, sandaler og tennissko. Vi satt på hver vår stabbestein og nærmest sleika oss reine som noen andre katter og mol av tilfredshet. Ferja gikk ikke på evigheter og vi slo ihjel tida i Rosendal sentrum, var innom et par gallerier, noen butikker og spiste is på kafé.

Da vi kjørte mot ferjeleiet holdt vi utkikk bakover mot Rosendal og Melderskin, hvis det på et eller annet tidspunkt, fra en eller annen vinkel var mulig å se toppen hadde det vært moro å ta et bilde.

Men toppen hadde nok en gang trukket seg tilbake til sin utopiske tilstand. Den var borte.




..
..