stedet mitt

Vi forlater hyggelige Beech House i 8-tida om morgenen. Jeg hadde glemt å legge inn bestilling på lunsjpakke dagen før, men landlady Lynn bare vifter bort beklagelsen min. No problem what so ever, love! Og jeg trenger virkelig en massiv lunsjpakke, dagens etappe er ikke all verdens lang, ca. 25 km, men den vil ifølge Scott føles mye lenger. Fram til nå har etappene vært preget av mye opp og ned, og det vil også i aller høyeste grad kjennetegne første del av dagens etappe. I dag vil vi nemlig passere coast to coast turens høyeste punkt, Kidsty Pike på 780 moh. Etter å ha klatret noen mindre topper først; Boredale Hause på 400m og the Knott på 739. Fra Kidsty Pike blir det så en ganske tricky og lang nedstigning til Hawesater på 250 moh. Men, sier Scott, når vi har gått i timevis oppover diverse fjellsider, scramblet oss nedover til vannet og endelig er nede på flata igjen, da er vi bare kommet halvveis. Vi har igjen et par timers marsj langs vannet, og så skal vi krysse det som på papiret vekselsvis kalles undulating og rolling farmland. You'll find the longest mile is the last mile in to Shap. It's endless. Sier Scott.

Været er sånn bob bob, uforutsigbart som vanlig, men ikke så aller verst da vi begynner stigningen oppover mot dagens topper. Det går lett og fint oppover, men jeg har merket at venstre kne begynner å være litt påtrengende tilstede under nedstigninger. Den tid, den sorg, nå skal vi oppover. Juhu! Etterhvert utvikler det seg til å bli en jakke av - jakke på - jakke av-tur. Never Rains in Southern California. Heldige dem.




Vi går langs fjellsida, på venstre siden går det bratt oppover og en halvmeter til høyre ligger det et hvitt, mykt boullsteppe et par meter under meg. Jeg vet at jeg stuper rett i døden om jeg faller utfor kanten på høyre side, men bomullsteppet gir meg likevel nok falsk trygghet til at beina ikke skjelver. Jeg ser antagelig ut som et vandrene Pisatårn der jeg griser meg inntil fjellsien til venstre for meg, og tenker store, skumle tanker om dødsstatistikker i fjellene i Lake District. Fytti faen, jeg er særdeles lite høy i hatten når det kommer til høyder. Høyder uten gjerder og god avstand til kanten.






Vi når etterhvert både the Knott og Kidsty Pike, men tåka gjør at utsikten er temmelig begrenset. Jeg benytter meg derfor av Brians bilder for å vise akkurat denne delen av etappa. Så begynner en ganske lang nedstigning til Haweswater, og jeg kjenner kneet mitt igjen, Vanligvis legger man jo ikke særlig merke til de enkelte kroppsdeler, men nå blir jeg altså gjort oppmerksom på at en liten del av kroppen ikke fungerer optimalt. Det lureste hadde da sikkert vært å sakke farten litt, roe ned og finne alternative måter å komme seg ned på. Ake seg på rompa i stedet for å hoppe og sånne ting. Det hadde nok vært det lureste. I stedet setter jeg opp farten og tenker at jo raskere jeg kommer meg ned jo kortere vil ubehaget vare. Og nå er det ikke lenger bare kneet som fucker opp, nå er himmelen gråsvart av tunge, feite regnskyer og det begynner å dryppe store, våte dråper. Etter litt innledende drypping blir regnhelvetet sluppet fri, det høljer ned så vannet smeller mot klærne og vi vekselsvis løper, hopper og aker oss nedover skrentene. Jeg er påtrengende pissetrengt, og da vi når bunnen roper jeg til Sam at hun bare skal fortsette, og så stuper jeg inn under et par grantrær. Et minutt seinere er jeg kliss klass våt fra livet til knærne. Urk.



Sam roper fra et skogholt som jeg skulle ønske jeg hadde sett et øyeblikk før. Der inne er det relativt tørt, og etter å ha pakket oss inn i det siste tilgjengelige ull/fleece-laget slafser vi i oss et par sandwich fra lunsjpakkene. Allan og Ian kommer etter en stund, men så tar det evigheter før resten dukker opp. Vi fryser til tross for ørten lag med ull, med en gang vi slutter å bevege oss kjenner vi kulda. En heller pjusket gjeng med walkers dukker omsider opp, og etter enda litt mer pause bærer det videre langs vannet. Og regnet stopper! Sola kommer fram! Vi kan pakke jakka ned i sekken! HURRA!

Den to timer lange turen langs vannet var riktig hyggelig, og ved enden stopper vi som vanlig opp og venter på de andre. Og spiser litt. The rolling farmland ligger nå foran oss, og vi tråkker i vei over den ene grønne bølgen av gress etter den andre. Jeg oppdager ganske kjapt at dette slett ikke er terreng som tiltaler meg, det er ganske kjedelig og alt regnet har gjort bakken så bløt at det føles som å gå i en endeløs myr. Bare steingardene og gjørmehullene gir oss litt avveksling, særlig gjørma ser ut til å være litt av en utfordring for the aussies. Stavene til tross, de virker temmelig hjelpeløse og lost når de skal krysse boggieland, og Sam og jeg står på andre sida og ler oss fillete samtidig som vi slenger over oppmuntrende tilrop.

En avveksling av en ikke fullt så hyggelig art er oksene. Jeg holder virkelig på å pisse meg ut hver gang vi krysser rolling farmlands med rasende okser. De står der på de kraftige oksebeina sine, og med de digre hodene lett senka følger de hver eneste lille bevegelse du gjør. Et lite snøft eller en løftet framfot og jeg kjenner hysteriet boble i meg. Boble seg på vei ut og opp og trigge alle tiders Fright, Fight or Flight-respons et sted langt inni en hjerne uten en eneste realistisk tanke igjen. Sa jeg Fight? Ha ha! Særlig! Jeg kliner meg skamløst tett inntil Allan mens vi passerer faenskapet, passer på å holde Allan som buffer mellom meg og det, og er brennsikker på at det svarte udyret der borte lukter frykten min. Til tross for at Allan forsikrer meg gang på gang at det kan udyret IKKE.




Rolling farmland, undulating farmland, vi trasker i vei og mister tellinga på hvor mange beitemarker vi har lagt bak oss. Vi startet en halv time før skjema i dag tidlig, likevel er det helt klart at vi ikke vil nå fram til Shap innen kl. 17.00. Trolig er det klatringen opp til Kidsty Pike og - kanskje i enda større grad - nedstigningen til Hawewswater som er skyld i dette. Vi når the River Lowther og passerer etterhvert også klosterruinene av Shak Abbey. Fra nå av går vi på asfalt fram til vertshuset The Greyhound. The longest mile. Joda, vi er rimelig trøtte nå, timene over myrete beitamark har sugd en god del energi ut av beina og vi er bare SÅ klare for dusj, mat og den ultimate myke-ullsokker-i-slippers-opplevelsen.

Vi peiser på i front, Sam og jeg. Ikke noe synging nå, vi har satt inn autopiloten og går med sjumilsstøvler bortover hovedgata i Shap. Greyhound ligger på andre siden av byen. Rart med denne autopiloten, når du slutter å kjenne etter om du er trøtt, har vondt eller er sulten, så får du følelsen av at du kan gå i dagevis uten stopp. Bare du ruller ned og stenger alt negativt ute. Sam og jeg trenger ikke stenge ting ute så altfor lenge, vi myser og skimter såvidt Greyhoundskiltet hundre meter borte i gata. Det siste stykket løper vi, og strekker armene i været som olympiske vinnere da vi når vertshuset temmelig nøyaktig kl. 18. Lykkelige slenger vi beina opp på picknikbenkene utenfor og snører av oss noen usannsynlig møkkete støvler før vi tasser inn til resepsjonen med støvlene i hånda. Vi blir vist til tørkerommet til og med før vi får tildelt rom. Greyhound er et vertshus for walkers.

Vi har gått i 10 timer. Samtidig har vi lagt Lake District og de høyeste fjellene bak oss. Vi er fremdeles i Cumbria, men nå kommer terrenget til å flate noe ut og bli mer "countryside" med bakker, skog, elver og etterhvert også den verste gjørma jeg noengang har opplevd. Det regner i England.