stedet mitt

Nå følger et par usannsynlig våte etapper. De er så våte, og lager så mye krøll langs Coast to Coast trailen - og overalt ellers - at vi ikke kan gå den opprinnelige løypa, men må finne alternativer. Alternativer som reduserer
faren for å bokstavelig talt drukne i gjørme. Da sola igjen begynner å vise seg og vi skal gå fra Keld til Reeth etter at disse to dagene med ekstremvær er over, ser vi oversvømte marker og skummende, skittenbrune elver hvor veltede trær jevnlig er dandert langs elvebredden. Vi tror først markene er små sjøer, vi har jo ikke vært her før og vet ikke bedre. Men nå har jeg hoppet litt fram i tid, og hopper herved tilbake til Shap. Og regnet.

5th to 8th: A deep area of low pressure moved north-eastwards across south-west England later on the 5th, to become slow moving across the Midlands and eastern England on the 6th and 7th, before finally moving out into the North Sea on the 8th. This brought periods of heavy and thundery rain during the period to all parts. Flooding reported in south-west England on the 5th and in north-east England on the 6th. High 48-hour rainfall totals in Northumberland on the 5th/6th, with Chillingham Barns recording 158.3 mm and Morpeth Cockle Park recording 151.5 mm, both having return periods over 200 years. (metoffice.gov.uk)

Etter å ha sett værmeldinga kvelden før, og etter å ha tatt en titt ut vinduet, (ha ha, som om det var nødvendig hvis hørselen var noenlunde intakt) vurderte jeg ikke en gang å ta med kameraet på dagens etappe. Til tross for at sekken var beskyttet av regntrekk. "Very heavy rain" uten stopp i 32 km kan umulig være bra for et gammelt kamera uten værtetning. Benytter meg igjen av Brians solskinnsdager i 2005 for å illustere litt.

Jeg kommer ikke til å skrive utførlig om disse to etappene. Lite skjedde, og vi gikk mest på autopilot godt pakket inn i gore tex burkaene våre og med bøyde hoder for å beskytte ansiktene mot griseværet Landskapet var rolling, men besto ikke bare av beitemarker. Det var likevel ikke variert nok til å vekke oss opp fra autofokusens sløve dvaletilstand. Det høljet.

Litt limestoneplatå, litt lyng, litt beitemarker, litt vei. Vi går samlet i dag, og med den jevne, men målbevisste marsj-farten som kjennetegner et modus hvor automatikken har tatt over. Vi passerer Robin Hoods grav, men vi tar oss ikke tid til å gå den ekstra lille omveien i uværet. Vi bare går og går, ser fram og ned, og håper å rekke fram til Kirkby Stephen før butikkene stenger. Det finnes en liten outdoor shop der, og et par stykker har behov for å oppgradere utstyret. Selv er jeg på jakt etter et apotek, kneet blir bare verre og nå gjør det vondt også på flater, og ikke bare i nedstigninger. Nå gjelder det å bremse litt opp i utviklingen, litt gel og en støttebandasje bør gjøre susen. Ikke at det kommer til å bli bedre, tvert imot dette kommer til å bli mer og mer plagsomt for hver dag, men kanskje minst mulig verre?


Vi rekker såvidt den lille byen Kirkby Stephen mens butikkene fremdeles er åpne, og etter å ha slengt sekkene fra oss i de koselige rommene i Jolly Farmers, sprer vi oss utover hele "main street" for å sikre at uoppfylte behov blir oppfylt. På min liste står apotek, (gel og støtte til kneet) minibank, som forøvrig er en sjelden innretning på mindre steder, bokhandel (ny Peter Robinson bok) og en vanlig grocery store for påfyll av energy bars, frukt og nøtter. Pluss litt treats etter dagens våte eventyr: Gulrotkake, vannbakkels og et par ekstra sandwiches.

Det er med intense sukk av velvære jeg slenger min slitne, men nydusjete kropp på det myke sengeteppet i et av Jolly Farmer's koselige loftsrom. Med kakao, kaker og fjernkonrollen innen behagelig rekkevidde. Life's gooood!