stedet mitt

Nettopp ferdig med lue og votter til Julia, faktisk helt likt et sett jeg strikket til meg selv i fjor. Garnet er Alfa, pinnenummer er litt uviss, kan tenke meg 5-6 eller der omkring.



Og så har jeg kjøpt garn til en eskimogenser i Sisu! Nydelige, friske farger som skal mønsterstrikkes rundt på bærestykket. Bånnfargen er mellomblå, de to nøstene som ligger på hver sin side av det hvite. Tenker å strikke hele genseren på pinner 2,5.



Men først skal jeg strikke et par gode og tykke votter i offwhite Drops Eskimo, et deilig mykt og litt loddent garn som passer godt til luer, skjerf/hals og votter. Pinestørrelse? Har ikke peiling, mellom 5 og 7 tenker jeg vi sier. Det er godt å være i gang igjen.

Av og til er det bare sånn at ting tar litt tid. Men nå er de altså ferdige, sokkene som Julia ønsket å innvie ullsokksesongen med. De er strikket i tykt Online på pinner nr. 3.

Allerede på infomøtet i St. Bees advarte Scott eventuelle slankere om at dette ikke var tidspunktet å verken begynne eller holde fast ved en slankekur. At etapper på 6-10 timer i bra marsjfart er noen riktige kalorislukere, selv uten innslag av fjell og stigninger.

No matter how much you stuff yourself, you will probably loose weight. Sa Scott.

Hva er det så vi spiser på en sånn tur? Hvilken mat og hvor mye? Bare sunne saker eller kjører vi på med søtsaker og fett? Jeg våger å påstå at å opprettholde et sunt kosthold i Nord England er en umulighet. Altså, uten å regelrett sulte. Jeg har ikke kontroll på hva de andre slafset i seg, men mitt personlige etegilde så omtrent sånn ut:

Frokost
Special K m/banan, melk/yougurt
To halvgrove toast m/smør
Eggerøre eller to kokte egg
Stekte tomater
Bacon
Eple eller banan. Av og til fikk vi fruktsalat.

Etter 1-2 timers vandring
Energibar - mine hadde gjerne et energiinnhold på ca. 400 cal.
Som regel sandwich fra lunspakka

Lunsj
Et par sandwich, oftest bestående av grated cheese & ham eller pickles, tuna & mayo, turkey & salad. B & B vertskapet var rause med den revne osten, den lå i et 1,5 cm's lag mellom brødskivene. Nesten litt ekkelt.
Frukt; som regel banan eller nektarin (nektarinene kjøpte jeg selv)
Nøtteblanding

Litt ut på dagen
Sandwich
Energibar
Nøtter
På noen få etapper - særlig på slutten av turen - passerte vi små landsbyer med pubs og tehus på ettermiddagen. Da ga vi selvsagt en stor F i det vi måtte ha igjen av nødproviant og bestilte mengder av pannekaker m/iskrem, scones m/pisket krem, eplekaker osv. Disse opplevelsene var alltid en høydare!

Ettermiddag
Energibar
Nøtter
Det jeg måtte finne i lommene

Etter ankomst B & B
En kopp varm sjokolade - kaffe, te, sjokolade og kjeks sto på brettet med vannkokeren
Alle kjeksene på brettet
Ev. en energibar

Ved eventuell rusletur på stedet
Da endte vi som regel opp på et tehus som kunne fóre oss med kremkaker!

Kveldsmåltid Som regel inntatt på pub
Oftest en espresso m/Amaretto i baren først
Salte nøtter
Middag - det gikk mye i lasagne, lam, curries, fiskeformer. Man kan si mye om pubmaten, men porsjonene var upåklagelig enorme.
Dessert - Ah, whatever we could get with custard! Altså eplekake eller andre kaker servert med custard og iskrem.

Av drikke gikk det med 2-3 liter vann. Pluss et par kaffe og en kopp sjokolade.

Jeg tro ikke jeg gikk ned et eneste lusent kilo.

Øyet fortsetter å oppføre seg fredelig, og jeg er fremdeles euforisk etter gårsdagens flotte etappe.

Status og erfaringer:

1. Ingen gnagsår
2. Ingen støle muskler
3. Klær og utstyr holder tett
4. Jeg er i god form! Hurra!
   
5. Jeg må ha mye mer mat med meg

I Rachels koselige frokostsal avanserer jeg til en anelse cooked breakfast, ikke full English, men i hvert fall mørk toast og eggerøre i tillegg til frokostblandingen. Jeg forhandler meg også fram til dobbel lunsjpakke - minus den evinnelige chipsen & drikke - mot å betale en del ekstra. Fra pub-besøket kvelden før har jeg noen små poser med diverse nøtter og med et par bananer fra frokostbordet er jeg klar for ny tur.

Kate, Allan og jeg møter resten av gruppa ved en rød telefonboks noen minutter fra Rachels B & B. Et idyllisk møtested i tre farger; grått, rødt og grønt. Representert av henholdsvis gamle steinhus, postkasse og telefonboks pluss trær, eføy og gress. Det går med fem minutter til å utveksle gnagsårplager og kroppslig status forøvrig, og joda, folket har allerede begynt å merke hvor utfordrende denne turen er. Det sagt, plagene skyldes i stor utstrekning feil utstyr. Som at Lynns jakke ikke holder regnet ute sånn at Lynn fryser og blir forkjøla. Og at David vandrer rundt med splitter nye fjellstøvler som ikke er mer inngått enn prøverunden i butikken i Manchester. Stakkars David hadde ikke noe valg ettersom bagasjen med støvlene hans kom på avveie et sted mellom Australia og England. Altså, Lynn er forkjøla og David har gnagsår. Kate mumler noe om at farten er for høy. Jeg håper ingen hører det. Dagens etappe er ganske kort, men igjen er det en kupert tur, vi skal fra Rosthwaite på 100 moh til Greenup Edge på 620 moh. Etter Greenup Edge blir det nedstigning til neste overnattingssted som er den lille byen Grasmere.

Vi legger i vei over noen innledende beitemarker og fortsetter videre oppover langs Stonethwaite Beck. Stigningen er lang, men ganske sympatisk og været veksler mellom sol og regnbøyer. Av og på og av og på med gore tex'n. Av og på. Det er varmt, klamt og ubehagelig å gå oppover i gore tex, og det skal ikke være store kikkhullet i skylaget før jeg vrenger av meg jakka. Og bretter buksa opp til over knærne. Jeg er en riktig fargeklatt der jeg jobber meg oppover fjellsida: Knallgrønn ulltrøye, svart bukse fra midjen til midt på låret, rosa og svart ullongs ned til sokkekanten, himmelblå sokker og bad ass-buffen min i blått og gult. Dette kommer til å bli antrekket under hele turen; ull underst, gore tex ytterst. Ikke én eneste dag er tørr nok til at noen av oss tar sjansen på å la waterproofen bli med Packhorse.


Sam, Ian og jeg er temmelig bra synkronisert når det gjelder tempo og går og småprater oppover. Stien er fin, landskapet fascinerende bølget og av og til ser vi små hauger av gress poppe opp i terrenget, såkalte dumlins. Jeg tar ca. hundre bilder dem. Klikk klikk klikk. Vi venter alltid ved stiskiller. Og på topper. Og ellers hvor det er naturlig å samles. På denne måten får vi kortere eller lengre pauser og får gjort unna nødvendigheter som tissing, eventuell omkledning, gravd fram mat fra sekken og lekt med kameraet. Klikklikklikklikk!




Etterhvert blir det brattere. Det jevne og raske tempoet vi holder i mer flatt terreng er behagelig lite anstrengende, jeg kan gå og gå i timevis uten å bli trøtt eller føle noe som helst ubehag. Men det er stigninger som gjør meg regelrett lykkelig, nesten rusa. Jo brattere, jo bedre. Til tross for en moderat høydeskrekk som egentlig aldri har blitt seriøst utfordret. Når det blir så bratt og ulendt at det ikke er nok å plassere føttene noenlunde klokt, men at armene også må tas i bruk for enten å dra seg oppover eller rett og slett holde seg fast, da fyller adrenalinen og endorfinene hodet mitt opp med fjær. Denne fluffy følelsen er ubeskrivelig deilig, det er først når man har opplevd den at man fullt ut forstår hva det vil si å miste bakkekontakten. Bokstavelig talt, altså. Med et hode som en heliumballong og Lake Distrcts breieste glis scrambler jeg meg opp de siste metrene til Greenup Edge. Juhu!


Vi tråkker videre i ganske kupert terreng og Scott advarer oss om boggielandet vi skal krysse om en stund. Dette er myr- og gjørmeområde selv ved normaltilstander i klimaet, og vi kan forvente oss en del utfordringer etter en drøy måned med regn. Nuvel, boggielandet kommer kanskje innunder betegnelsen uendelig, - en time? to timer? husker ikke helt - men det er ikke særlig problematisk å komme seg tørrskodd over. Ikke når støvlene holder mål. Selv når jeg etter en stund forventer å bli våt, å synke ned i brunsvart gjørme til knes så har jeg flaksen på min side. Jeg bykser rundt i gjørma sammen med Sam og vi gjør til slutt en avtale med Scott om å møte resten av gruppa i på hotellet i Grasmere. Ja, for vi skal bo på hotell denne natta! Red Lion Hotel i en skikkelig by med pubs, butikker, restauranter. Og selve premiekua for walkers; En Outdoor-butikk.


Sam og jeg stikker avgårde over gjørmelandet og omgjør dagens tidsskjema til et som er betraktelig mer tight. Vi vil gjerne nå Grasmere i god tid før butikkene stenger, - vi har begge planer om å fylle opp lagrene med energi bars - og da vi synes svetting er helt toppers småløper vi gjennom boggieterrenget mens vi ler og synger Yes Sir, I can Boggie og andre slagere hvor teksten passer til, eller lett kan omformuleres til, vårt eget vandringseventyr.


Vi velter inn døra på Red Lion og etter å ha oppgitt navn og selskap i resepsjonen, spør vi etter tørkerommet. Overnattingsstedene kan mangle tv, ha bad på gangen eller mangle skapplass, men har de ikke tørkerom eller er villige til å skru på radiatorene på rommet, da er det over og ut. Vi rapporterer alle sånne uhyrligheter til Scott som i sin tur overbringer manglene til Dean i NWW. Red Lion har selvsagt tørkerom og i tillegg det største rommet på hele turen. Etter en kjapp dusj og klesskift møter jeg Sam i resepsjonen og vi legger ut på den store energibar-jakten. Og joda, butikkene i Grasmere har tydeligvis satt seg inn i vandrernes behov, her finner vi et strålende utvalg i bars: Havre, musli, frukt, bær. Jeg gjør et kjapt overslag over hvor mange jeg trenger, gjennomsnittlig fire per dag, og bærer med meg et par kilo ut fra butikken. Cotswold neste, Grasmeres Outdoor Shop som ligger like ved
hotellet. Jeg er på jakt etter en fjellue i gore tex, med skygge og øreklaffer, litt Oluf-lignende. A sexy little thing that makes me irresistable. Men først innom hotellet for å lesse av børen min. Da vi nærmer oss Red Lion ser vi resten av gruppa ankomme fra motsatt side, fytti grisen, de er møkkete! En halvtime etter er Cotswold invadert av walkers som finner det nødvendig å oppgradere utstyret. Jeg finner lua mi, en Lowe Alpine Pro Cap GTX, og klarer å prute den ned noen pund etter å ha pratet lenge med daglig leder om deres teambuilding i de norske Lyngsalpene. Jeg vet knapt hvor Lyngsalpene er, men i denne situasjonen holder det plenty med et lyttende og interessert ansikt. Cotswoldmannen blir fjern i blikket og entusiastisk i stemmen når han gestikulerende - og høyst uengelsk - beskriver de vakre, norske fjellene.

Jeg går ut og spiser middag med Lynn om kvelden. Allerede nå er jeg seriøst lei av pubmiddager og nyter intenst den fargesterke linseretten som jeg får servet sammen med rykende naanbrød. En himmelsk tiramisu pluss svart espresso til dessert, og jeg er tilfreds langt ut i fingertuppene.

Jeg skal på tuur! Jeg skal på lang, lang tuuuur!

Dette er dagen da jeg kommer til å flyte på en lykkesky av adrenalin. Jeg skal gå min første etappe av Wainwright's Cost to Coast, og jeg er hyper som terrier. Vi drar avgårde like etter frokost, et måltid som for min del består av frokostblanding, banan og kaffe. Etterhvert kommer jeg til å supplere med stadig mer proteiner og fett, men foreløpig finner jeg feite pølser, tomatbønner, steikt sopp og egg i diverse utgaver noe frastøtende så tidlig på dagen. Ikke hver for seg, men sammen.

Det regner. Det har høljet ned siden starten på august og Nord England er vakkert og irrgrønt. I dag skal vi først gå langs Ennerdale Water på en sti Scott beskriver som "rocky". Videre over noen marker til vi tar inn på skogsveien som går over til sti etterhvert som vi nærmer oss Black Sail Hut, Englands mest øde ungdomsherberge eller hostel. Etter lunsj i BSH er det bare å trekke pusten dypt og forberede seg på en bratt oppstigning til Loft Beck på 600 moh. Vi passerer Honister Pass og den utfordrende nedstigningen til Honister Slate Mine Museum og kafé. Resten av turen ned til Rosthwaite går vi på asfalt.

Stien langs Ennerdale Water er fin og slett ikke særlig rocky, men så er dette dagen da alt er så ubeskrivelig lett og deilig. Jeg ligger i front sammen med Sam, vi har noenlunde samme pace og synes begge det er greit å holde litt god fart. Lunsjpakken er allerede sprettet, og jeg noterer meg at jeg må huske å hamstre diverse energibars ved første anledning. Lunsjpakker bestående av to sandwich, en frukt, en liten sjokolade og en pakke chips(!) er ikke på langt nær nok for dagsetapper på åtte timer. Etter en time eller halvannen når vi enden av vannet og som avtalt med Scott venter vi på resten av følget før vi går videre. Allan og Ian dukker opp ganske kjapt, det tar ikke lang tid før vi er samlet.

Det er lettere for de fleste å gå på skogsveien oppover mot Black Sail Hut, folk sliter ikke så mye med marsjfarten som ved ujevnt underlag. Selv Lynn med sine 158 cm holder et bra tempo oppover, og vi ankommer BSH ganske samlet. Jeg går litt amok med kameraet ved BSH, det er så utrolig grønt der! Og sauene! Sauene er virkelig nydelige med sin svarte og hvite ull, og de gir et sterkt inntrykk av tilhørighet til stedet. Det er bedrøvelig lite igjen av lunsjpakken min og jeg gløtter håpefullt inn i det bittelille kjøkkenet i BSH. Åh! Det står et kakefat på kjøkkenbenken, og det ligger ett enslig lite kakestykke igjen under dekslet. Prislista henger på veggen, og jeg graver meg til bunns av sekken for å få tak i plastposen med den lille reisepungen min. Sjokoladekake. Fytti, den er god! Jeg lurer på hvem som har bakt den, for stedet bærer ikke preg av noen "fastboende". Eller overnattingsgjester. Men eventuelle overnattingsgjester ville uansett dratt avgårde lenge før vi ankom. Kanskje en av dem hadde fått et anfall av akutt bakelyst? Det regner fremdeles og vi spiser lunsjen vår innendørs, dvs. de andre spiser lunsjpakkene sine og jeg spiser kake.

Etter en pause i gresset, var alle ivrige etter å ta fatt på den siste delen av dagens etappe. Jeg er generelt ikke noe pausemenneske, selv på jobben synes jeg ofte det er greiere å ikke ta pause enn å gjøre det, og jeg har ingen problemer med å multitaske spising med andre ting. Å ta pauser når man er ute på tur er forsåvidt greit, men jeg blir lett utålmodig hvis det blir for mange av dem. Og hvis de varer lenger enn det jeg synes er nødvendig. På c2c-turen ble selvsagt pausene ekstra lang fordi vi var spredd, og det er helt greit. Jeg mener, det er jo bare å legge seg sist hvis man vil ha kortest mulig pause. Litt paradoksalt det der; De som ligger sist er som regel de som har mest behov for pause, mens de som har ventet en halvtime hadde hatt plenty nok med 5 minutter. Det var som min eldste datter sa da hun beskrev skiturene de gikk under en grusom klassetur i vinter-Telemark: Da vi endelig kom fram til pausen så var den slutt!

Etter en stund i høyden begynte vi på en ganske kronglete nedstigning. Hadde noen beskrevet den som rocky, så hadde jeg nikket enig. Enkelte steder var det nødvendig å ta i bruk både armer og bein, det engelskmennene kaller scrambling, noe jeg oppfattet å være lett klatring uten tau.



Trøtt kafégjest
Vi når Honister Slate Mine visiting senter, og sammen med Sam og Kate løper jeg det siste stykket. Jeg har ingenting informativt og historisk å si om Honister Slate Mine, jeg vet ikke en gang hva de minet etter der. Etter at jeg kjente lukten av mat, mer konkret bakemat, fra bygningen, viderekoblet jeg hjernen til magen og all energi gikk med til å snuse seg fram til vidunderligheter som pannekaker med iskrem og sjokoladesaus. Jeg bestilte like godt to stykker. Definitivt det mest slafsbare den dagen!

Vi nærmer oss sivilisasjonen igjen, og siste del av etappa går på en smal asfaltvei nedover mot Rosthwaite. Der skal vi innlosjeres på ulike B & B's, og Kate, Allan og jeg skal bo i Gillercombe hos Rachel. Rachel har te og scones stående klart på bordet da vi ankommer, og vi møter Cath og Philip som også har booket hos North West Walks, men de benytter seg ikke av guiding, kun booking av overnatting og bagasjeservice. Rachel er noe helt for seg selv; 70 år gammel og innbarka walker. Hun går morgenturer på tre timer og er dritsur på søstera som spanderer cruise på henne til vinteren. Rachel vil heller til Kilimanjaro. Mye heller. Hun har allerede sett verden fra toppen av Mt. Kenya og hun har besøkt base camp ved Everest. What am I suppose to do on a bloody cruise?! Rachel vasker over støvlene våre før hun setter dem på tørkerommet. Joda, Rachel er en walker herself. Ingen tvil.

Hurra! Jeg er bedre i øyet, og selv om det ikke er helt på plass så funker i hvert fall smertestillende. Kan det være bandasjelinsa som har krøllet seg eller kommet ut av stilling? Jeg teller på knappene om jeg skal gå dagens etappe eller dra til akuttmottaket på Whitehaven og sjekke opp linsa. Ev. ta den ut hvis det er den som forårsaker alt denne dritten. Scott råder meg innstendig til å benytte meg av denne muligheten til å få sjekket sakene, dagens etappe ganske kjedelig ift hva som venter oss de neste dagene, så bedre å gå glipp av denne enn de neste. Ok, så drar jeg til Whitehaven. Vinker de andre av gårde og får fingerkryss og gode ønsker tilbake.

Whitehaven

Jøss. Jeg var ankommet effektivitetens britiske høyborg! Akkurat der, innimellom de to bygningene som står vinkelrett på hverandre ligger emergecien på Whitehaven Hospistal. *peker på HER*

Good morning, I’m Mien from Norway, is it possible to get a doctor to check out my left eye?

(jeg oppgir diagnose, beskriver symptombildet og gjør meg klar til en helvetes kamp for å slippe gjennom øyet i helsevesennåla)

Sure, love! Your adresse, please?

(Huh? Ingen avvisning x 7 først? Ingen snurpemunn og surt blikk? Jeg blir litt matt av sjokket, jeg mener, jeg har hørt så mange historier fra legevakta hjemme i Norge.)

Mannen i luka får adressa mi og taster i vei. Han bare vifter avkreftende da jeg spør om han vil se det europeiske helsetrygdkortet mitt.

Sit down over there, love, the doctor will see you in ’bout five minutes.

Legen hentet meg etter mindre enn fem minutter. Jøss.

Linsa ligger fint plassert, og smertene skyldes trolig bare erosjonen i seg selv. At sårkantene lever litt under linsa. Jeg blir rådet til å holde øyet mest mulig i ro, holde det jevnt fuktig og eventuelt patche det. Legen utstyrer meg med tape, tykke patche-puter og fuktende gelé. Jeg takker nei til piratlapp og smertestillende, det har jeg nok av.

Til Ennerdale

En ny taxi tar meg til Ennerdale og Shepherd’s Arms, vårt neste overnattingssted. Der fordriver jeg tida med å prate med en med-vandrer som har skadet kneet. Hun venter på Packhorse, bagasjeeskorten som frakter vandrer-bagasje langs hele c2c-ruta. Vi får gratis skyss med Packhorse hvis vi er syke eller skadet. Øyet blir stadig bedre utover dagen, og etter at damen med kneet har humpet inn i minibussen til Packhorse tar jeg sjansen på å lese litt mens jeg venter på å få tildelt rom. Mens jeg spiser lunsjpakken min fra Stonehouse farm.

Shepherd's Arms i Ennerdal

Middagen i pubdelen av Shepherd’s Arms er lystig, folk er glade og opprømte over å være i gang med ”walken”, og jeg er nysgjerrig på å høre hvordan de forskjellige opplevde etappen.

Easy day. Mener Sam. Og slikket ølskummet av overleppa med tydelig nytelse.

Ah, that was the most horrible day! I was soaked! Klager Irene på sin saftige australske country-dialekt. Hun hadde fått noen uforklarlige hetetokter på vei opp til Dent.

Resten hadde bare hatt det fint og greit.

Jeg er fryktelig misunnelig.

Hvem er så disse menneskene jeg skal rusle rundt i UK med i en liten evighet? Hvor kommer de fra alle sammen?

Sam: Fra Kent i England og den absolutt best trente i gruppa. Hun går, løper, står på ski, sykler. Sam har humor så det holder og er en real og likefram person

Allan: Fra Manchester-området, og ligger ikke langt tilbake for Sam mtp form. Lun og hyggelig, og kan ikke fordra i gå i goretex-bukser! Det var jaggu ikke mange timene Allan ikke gikk i shorts, uværet til tross.

Lynn: Fra Perth i Western Australia, interessert i historiske steder langs c2c-ruta. Lynn er bare 1.58 og synes nok at tempoet kan bli i kjappeste laget. Særlig oppover.

Kate: Også fra Australia, og interessert i å besøke de litterære landemerker som måtte befinne seg i umiddelbar nærhet av overnattingsstedene. Kate virker å være i ok form, men hun velger likevel til å bryte etter få etapper.

Pam & Ian: Utrolig sympatisk par fra Melbourne, Australia. I bra form selv om det skorter litt på balansen.

Irene & David: Nok et australsk par fra North Queensland. Veldig utholdende begge to!

Scott: Er guiden vår og dette er hans fjerde coast to coast i år. Og hold dere fast; Scott gjør denne jobben gratis! Han får knapt dekket utgiftene sine og gjør en strålende innstats både sosialt og som guide. Da jeg spør ham hvorfor han bruker 8 uker+ på "veldedighet", er svaret innlysende: Because I love walking.

Det er bare Sam og jeg som ikke bruker staver, eller poles. Allan og Scott bruker som regel bare én, resten to. Irene påstår i ettertid at hun aldri hadde klart å gjennomføre turen uten staver, da tenkte hun på alle de myr- og gjørmeområdene vi måtte over.

Sam, Scott og jeg benytter oss også av drikke-duppeditten Camelbak, et drikkesystem som gjør at du slipper flasker og i stedet har en drikkebeholder i et eget rom i sekken som er beregnet til dette. Man fyller beholderen med vann om morgenen før start, derfra går det en slange som man drar ut fra sekken og fester på en av sekkens seler. Da er det bare å vri litt på hodet, gape over munnstykket og suge i vei. Enkelte dager smaker vannet vel mye svømmebasseng, men skitt au, man venner seg til alt.

Kaktusen i øyet har vokst, så jeg klipser på solbrillene og utstyrer meg med caps før jeg rusler bort til Manchester Piccadilly for å ta tog videre til St. Bees. Før jeg dro fra hotellet hadde jeg fylt opp vannflaska, men det gjensto en del hamstring av mat. Jeg var forutseende, og fylte opp for hele dagen, skulle øyet fortsette å plage meg så var det lite trolig at jeg ville bevege meg særlig mye utafor rommet. Møtet med guiden og gruppa kl. 17 var et must, men bortsett fra det så jeg for meg nok en ettermiddag og kveld på rommet.

Jeg fant toget mitt, First Transpennine Express, som skulle føre meg til Lancaster hvor jeg skulle bytte til det toget som tok meg fram til St. Bees. Vindusplassen var i grunnen litt bortkastet, jeg kunne uansett bare se rett fram og gikk dermed glipp av Cumbrias kystlinje. I stedet festet jeg blikket på noe ungt, dynamisk og hektisk like overfor meg. Den dynamiske var iført mørk dress, lavendelfarget skjorte og litt for iøynefallende mansjettknapper til at jeg helt trodde på det imaget av viktighet han øyensynlig ønsket å formidle til omgivelsene. Laptopen ble etter endel styr plugget inn, og en svart ipod classic ble erstattet med ikke mindre enn to mobiler som han vekslet mellom. Han snakket høyt og uavbrutt hele veien til Lancaster, og samtalene forsterket definitivt inntrykket av at her gjaldt uttrykket Image is Everything. Så var det tid for togbytte og resten av turen opp til St. Bees var ganske så begivenhetsløs.

Jeg triller kofferten noen få meter fra jernbanestasjonen bort til turens første overnattingssted, Stonehouse Farm, og får tildelt rom av Carol. Et lyst og stort rom med to senger, tv, stort skap og brettet med vannkoker, kaffe, te, kjeks etc. Jeg deler bad og do med Allan. Et dypdykk i medisinmappa, et glass vann og en piratlapp seinere ligger jeg på senga og myser enøyd på Titanic. Den eldste versjonen.

Så dro jeg da. Pakket ned yttertøy, ull, fleece og sokker i det geniale Eagle Creek systemet mitt, la kubene pent på plass i kofferten og slengte sekken på ryggen. Sjekket at caps'n, solbrilleklipsen, piratlappen og en del andre snodige øye-remedier var på plass. Laptopen ble med, den lå i sekken. Jeg valgte å reise i fjellstøvler fordi de tar så utrolig mye plass i kofferten, og selv om de er tunge i forhold til vanlige småsko, så er det kjapt gjort å sparke dem av seg på fly, tog etc. Sikkert til stor glede for alle mine sidemenn.

Det viste seg at jeg måtte av med støvlene allerede før jeg var ombord i første fly, Haugesund - Gardermoen. Det peip så snart jeg nærmet meg sensorene i sikkerhetskontrollen, og det skyldtes vissnok støvlene. Mulig det, men det peip like forbanna intenst da jeg passerte firkantramma på sokkelsten også. Og piper man uten at vaktene finner ut hva som er årsaken, da blir man tafset på. Ut med armene og spread your legs. Jadda. Tafse, tafse. PIIIIP! De ga opp uten å ha blitt stort klokere.

Jeg peip på hver eneste flyplass etter dette.

På flyet fra Oslo til Manchester begynte jeg å kjenne ubehag i øyet. Min vante tro ignorerte jeg dritten som best jeg kunne, og etter å ha tatt toget inn til Manchester Piccadilly, bestemte meg for å spasere til hotellet som i følge kartet ikke lå så altfor langt borte. Ti minutter seinere sjekket jeg inn på The Gardens Hotel. Ok dobbeltrom med stort bad, vennlig betjening, fri wifi og det jeg liker best ved britiske overnattingssteder: vannkoker. 45£ natta.


Det begynte å vokse små kaktuser i øyet og jeg dro ut på byen mens smertene ennå var levelige. Ruslet litt rundt og var innom et par Outdoor Shops for å se etter en spesiell fjellhatt jeg hadde ønska meg lenge. Etterhvert kapitulerte jeg og dro innom Sainsbury for å hamstre mat til ettermiddagen og kvelden:

Flere pakker sandwiches, kjeks, frukt, nøtteblanding, gulrotkake, mineralvann, yogurt. Jeg kom definitivt ikke til å bevege meg utafor hotellrommet mer den dagen, til tross for at klokka ikke var mer enn 15-16 lokal tid.

Piratlappen ble rotet fram fra sekken, og jeg tilbrakte resten av dagen med å skjele enøyd på en tv som serverte absolutt severdig engelsk krim. Og så tygget jeg litt innimellom. Litt frukt, litt kake, litt smertestillende. Tomorrow is another day.

Å pakke til en ferie i Nord England i september er virkelig en utfordring, en ferie som hovedsakelig skal foregå i friluft i forskjellige landskap med ulikt terreng. Timevis i friluft. Hver dag i 13 dager. Med små muligheter til å benytte vaskerier o.l., stedene vi besøker er for små og uanseelige til å innbefatte sånne luksusforetak, og hadde de eksistert ville de trolig vært stengt når vi ankommer. Etter noen runder med pakking og tenking kom jeg fram til følgende utstyrsliste: (ikke nødvendigvis samme farger som de på linkene)

• Norrøna Falketind Paclite jakke (goretex)
• Berghaus Paclite bukse (goretex)
• Basecamp tynn zipoffbukse (nylon)
  
• Montane papirtynn jakke (polyamid)
  
• Gammel, fillete fjellanorakk (bomull)
• La Sportiva Tibet fjellstøvler (nubuk/goretex)
• 1 Devold ullsinglet
  
• 1 Devold multisport ulltrøye m/kort arm
• 1 Devold multisport ulltrøye m/lang arm
• 2 Devold multisport ullongs - Devold-produkter
  
• 3 par Bridgedale Hikingsocks m/medium padding
• 1 tynn Skogstad fleece-jakke
• 1 par hansker (softshell)
• Osprey Stratos dagstursekk 24 liter
  
• 2-liters Camelbak
• 2 buffs (en ull, en bomull)
• Caps
• Shades til å ha på brillene

Pluss noen truser, et par hjemmestrikka sokker, tynnere sokker, t-skjorter, joggiser, en hjemmestrikket jakke i alpakka (den var gull verdt!) og en Norrøna Amundsen bomullsbukse. Disse plaggene var til "fritida" på kvelden.

Lista viste seg å være riktig så fornuftig, bortsett fra den gamle fjellanorakken så ble resten brukt jevnlig, noe også daglig. Oops, zipoff-buksa ble bare brukt én gang.

Betraktninger i ettertid
Jeg ble virkelig imponert over støvlene! Har et par tyngre og stødigere fjellstøvler hjemme, Crispi Besseggen, og var slett ikke sikker på om jeg valgte riktig da jeg bestemte meg for å la de bli igjen hjemme til fordel for de langt lettere la Sportiva. Jeg tenkte at jeg ville behøve noe lett på føttene i og med at jeg nesten ikke hadde fått trent de siste to månedene. En slags kompensasjon. Som den eneste i gruppa holdt jeg meg tørr på beina under hele turen, og det var ingen selvfølge akkurat denne september måneden!

Berghaus-buksa sto også til terningkast 6, utrolig at noe så tynt kan holde så mye vann ute! Goretex-membranen tåler ikke særlig med skitt og møkk før det oppstår et funksjonstap, (har jeg hørt og lest uten å ha erfart det selv) og innsiden av mine buksebein var gjørmete opp til knærne så og si hver dag. Buksa ble vasket én gang.

Resten av utstyret fungerte som forventet, altså aldeles utmerket, men hansker i softshell er ikke noe for meg. Er det såpass kaldt og vått at jeg begynner å fryse på henda, så vil jeg foretrekke votter, og da i goretex. Gjerne med innervott i ull, men dem strikker jeg like gjerne selv.