stedet mitt

Så dro jeg da. Pakket ned yttertøy, ull, fleece og sokker i det geniale Eagle Creek systemet mitt, la kubene pent på plass i kofferten og slengte sekken på ryggen. Sjekket at caps'n, solbrilleklipsen, piratlappen og en del andre snodige øye-remedier var på plass. Laptopen ble med, den lå i sekken. Jeg valgte å reise i fjellstøvler fordi de tar så utrolig mye plass i kofferten, og selv om de er tunge i forhold til vanlige småsko, så er det kjapt gjort å sparke dem av seg på fly, tog etc. Sikkert til stor glede for alle mine sidemenn.

Det viste seg at jeg måtte av med støvlene allerede før jeg var ombord i første fly, Haugesund - Gardermoen. Det peip så snart jeg nærmet meg sensorene i sikkerhetskontrollen, og det skyldtes vissnok støvlene. Mulig det, men det peip like forbanna intenst da jeg passerte firkantramma på sokkelsten også. Og piper man uten at vaktene finner ut hva som er årsaken, da blir man tafset på. Ut med armene og spread your legs. Jadda. Tafse, tafse. PIIIIP! De ga opp uten å ha blitt stort klokere.

Jeg peip på hver eneste flyplass etter dette.

På flyet fra Oslo til Manchester begynte jeg å kjenne ubehag i øyet. Min vante tro ignorerte jeg dritten som best jeg kunne, og etter å ha tatt toget inn til Manchester Piccadilly, bestemte meg for å spasere til hotellet som i følge kartet ikke lå så altfor langt borte. Ti minutter seinere sjekket jeg inn på The Gardens Hotel. Ok dobbeltrom med stort bad, vennlig betjening, fri wifi og det jeg liker best ved britiske overnattingssteder: vannkoker. 45£ natta.


Det begynte å vokse små kaktuser i øyet og jeg dro ut på byen mens smertene ennå var levelige. Ruslet litt rundt og var innom et par Outdoor Shops for å se etter en spesiell fjellhatt jeg hadde ønska meg lenge. Etterhvert kapitulerte jeg og dro innom Sainsbury for å hamstre mat til ettermiddagen og kvelden:

Flere pakker sandwiches, kjeks, frukt, nøtteblanding, gulrotkake, mineralvann, yogurt. Jeg kom definitivt ikke til å bevege meg utafor hotellrommet mer den dagen, til tross for at klokka ikke var mer enn 15-16 lokal tid.

Piratlappen ble rotet fram fra sekken, og jeg tilbrakte resten av dagen med å skjele enøyd på en tv som serverte absolutt severdig engelsk krim. Og så tygget jeg litt innimellom. Litt frukt, litt kake, litt smertestillende. Tomorrow is another day.