stedet mitt

Kaktusen i øyet har vokst, så jeg klipser på solbrillene og utstyrer meg med caps før jeg rusler bort til Manchester Piccadilly for å ta tog videre til St. Bees. Før jeg dro fra hotellet hadde jeg fylt opp vannflaska, men det gjensto en del hamstring av mat. Jeg var forutseende, og fylte opp for hele dagen, skulle øyet fortsette å plage meg så var det lite trolig at jeg ville bevege meg særlig mye utafor rommet. Møtet med guiden og gruppa kl. 17 var et must, men bortsett fra det så jeg for meg nok en ettermiddag og kveld på rommet.

Jeg fant toget mitt, First Transpennine Express, som skulle føre meg til Lancaster hvor jeg skulle bytte til det toget som tok meg fram til St. Bees. Vindusplassen var i grunnen litt bortkastet, jeg kunne uansett bare se rett fram og gikk dermed glipp av Cumbrias kystlinje. I stedet festet jeg blikket på noe ungt, dynamisk og hektisk like overfor meg. Den dynamiske var iført mørk dress, lavendelfarget skjorte og litt for iøynefallende mansjettknapper til at jeg helt trodde på det imaget av viktighet han øyensynlig ønsket å formidle til omgivelsene. Laptopen ble etter endel styr plugget inn, og en svart ipod classic ble erstattet med ikke mindre enn to mobiler som han vekslet mellom. Han snakket høyt og uavbrutt hele veien til Lancaster, og samtalene forsterket definitivt inntrykket av at her gjaldt uttrykket Image is Everything. Så var det tid for togbytte og resten av turen opp til St. Bees var ganske så begivenhetsløs.

Jeg triller kofferten noen få meter fra jernbanestasjonen bort til turens første overnattingssted, Stonehouse Farm, og får tildelt rom av Carol. Et lyst og stort rom med to senger, tv, stort skap og brettet med vannkoker, kaffe, te, kjeks etc. Jeg deler bad og do med Allan. Et dypdykk i medisinmappa, et glass vann og en piratlapp seinere ligger jeg på senga og myser enøyd på Titanic. Den eldste versjonen.