lørdag, september 10, 2011
Min aller første ferskvannsfisk - På fisketur i Krokavatnet 10.09.2011
.
Da var helga her. Med helt greit fiskevær, overskya og vind av skiftende styrke. Jeg er ikke vant til å oppholde meg utendørs uten å bevege meg, så klesvalget var ikke helt opplagt. Men med en GTX-bukse og ditto jakke var jeg i hvert fall rusta mot regnet som truet denne lørdagen. Ulltrøye under, fjellstøvler på beina. Sekken full av brødskiver, termos med kaffe, kopp, epler, fleecejakke og selvsagt fiskeutstyret. Au, holdt nesten på å glemme kniv, i siste liten plukket jeg med meg en gammel speiderlignende sak fra den delen av garasjen hvor det bor flest edderkopper. Og la i vei.
Ankom Krokavatnet fra Kattanak, og gikk oppover mot demningen. Tok så til høyre opp på berget og fulgte stien ned til stidele hvor jeg tok av mot vestsida av vatnet. Måtte lete litt før jeg fant et sted som var såpass åpent at jeg kunne legge det lille jeg har av kraft i kastet, men fant et veldig bra sted etter kort tid. Av med sekken, opp med slukboksen og så var det den store avgjørelsen: Hvilken sluk? Jeg hadde hele tre stykker å velge mellom. Valget falt på en 12 grams lilleauren, jeg tenkte jo tyngre sluk desto lengre kast, og da de to andre slukene var på 10 og 7 gram ga avgjørelsen seg selv.
Kaste ut, sveive inn. Kaste ut, sveive inn. Etterhvert begynte jeg å eksperimentere litt under innsveivinga, rask nykking med stanga avløst av sveiving i variert tempo. Det var ganske fredelig hele greia. Få mennesker legger turen til denne sida av vatnet, det er andre sida som er populær med Presten og Jøtnaheim. Vestsida der jeg sto er blaut og tung å gå i, jeg har bare gått der én gang, - altså fra en ende av vatnet til den andre - og verken jeg eller turfølget Lillian fant denne ruta særlig festlig. Men nå var det perfekt! Kaste ut, sveive inn, nykke litt og tenke store tanker. Ro.
OG DER NAPPA DET SOM BARE POKKER!
Mitt aller, aller første napp av en ferskvannfisk! Først antok jeg at det var en feil, at jeg ble lurt av min egen nykking med stanga eller at jeg hadde fått bånnfall på kroken. Særlig da det plutselig ikke skjedde noe mer var jeg sikker på at jeg hadde vært nedi bunnen en tur. Men så begynte det å sprelle ganske så livlig, og jeg ble plutselig livredd for at denne livlige, umistelig skapningen skulle sprelle seg av kroken igjen og forsvinne for meg. Jeg ante heller ikke om det var noen spesielle tricks man burde kunne for å få fisken velberga opp på land, eller om man bare slengte den opp på samme måte som ved sjøfiske. Tenkte det uansett var lurt å sveive den forsiktig inn, ikke for fort. Og så var den plutselig bare en meter fra meg, rett nedenfor gresskanten der jeg sto. En nydelig liten fisk som jeg antok - nei, jeg var faktisk ikke helt sikker, flaut, men sant - var aure. En siste klønete sving med stanga og den aller fineste auren noen noensinne hadde sett lå og sprellet i gresset. Åh, så fin fisk, da! Nydelig er du! Herregud, jeg snakket til den. Til en fisk! Som om den var en hundevalp. Eller et av marsvina.
Men dikkedikkpratet til tross, jeg hadde ingen skrupler med å dra fram kniven og slå den ihjel med baksida av kvivbladet. Men så ble jeg litt usikker på prosedyren, what now? Sløye? Jeg gjorde et forsøk, men kniven var usannsynlig rusten og sløv, og jeg har omtrent like mye kraft i hendene som en treåring. Hoden kom nesten av til slutt, og så prøvde jeg å skvise ut innvollene ved å melke den bakfra og framover på en måte. Noe magelignene greier tøyt ut pluss litt annet snacks, og jeg bestemte at det fikk holde. Hosj oppi bæreposen med seg! Jeg var mektig stolt over meg selv.
Og sulten. Fire brødskiver med ost, kaviar og blåbærsyltetøy og et par kopper kaffe seinere var jeg i gang igjen. Kast, sveive inn, nykke. Omatt og omatt. NAPP! Men denne gangen kom han seg unna, gitt. Jeg hadde såvidt begynt å nykke litt på neste kastet da han beit på igjen, og denne gangen hang han godt fast på kroken, all sprellinga var til ingen nytte og nok en gang kunne jeg lande en finfin aure rett foran føttene mine. Jeg har ikke så mye greie på hva som er ok størrelse på disse aurene, men de så da ganske fine ut, syntes jeg. Ikke slikt småplukk som man kaster uti igjen. Ha ha, særlig at jeg hadde kastet uti den første fangsten min ever! Om de hadde veid tre gram og vært på størrelse med en fyrstikk hadde jeg dratt dem med meg hjem. Og steikt dem. Men de riktig fine ut, aurene mine. Denne gangen tenkte jeg ikke en gang på å ta i bruk den gamle rustne til annen enn myrderier. Kakk, kakk! Aure nr. 2 ble hengt opp i ei grein for photo shoot, før han havnet i kiwiposen.
Men så roet det seg. Jeg prøvde meg på et sted litt lenger borte, men heller ikke her ville flere fisker bite. Ingen napp heller. På tide med et slukskifte, kanskje? Tvangsprega som jeg er - les: systematisk og analytisk - bestemte jeg meg for å kaste 15 ganger med hver sluk. Først 10-grams, så 7-grams. Og til slutt 15 kast med lilleauren igjen. Nada.
Etter et par timer pakket jeg sammen. Drakk opp kaffen, tok et eple i hånda og dro tilbake samme vei jeg kom. Butikken neste, handlelista var ikke særlig lang: Meierismør og rømme.
Og slik gikk det til da jeg fanget min aller først ferskvannsfisk! :)
Da var helga her. Med helt greit fiskevær, overskya og vind av skiftende styrke. Jeg er ikke vant til å oppholde meg utendørs uten å bevege meg, så klesvalget var ikke helt opplagt. Men med en GTX-bukse og ditto jakke var jeg i hvert fall rusta mot regnet som truet denne lørdagen. Ulltrøye under, fjellstøvler på beina. Sekken full av brødskiver, termos med kaffe, kopp, epler, fleecejakke og selvsagt fiskeutstyret. Au, holdt nesten på å glemme kniv, i siste liten plukket jeg med meg en gammel speiderlignende sak fra den delen av garasjen hvor det bor flest edderkopper. Og la i vei.
 |
| At noe så vakkert kan være så farlig |
Kaste ut, sveive inn. Kaste ut, sveive inn. Etterhvert begynte jeg å eksperimentere litt under innsveivinga, rask nykking med stanga avløst av sveiving i variert tempo. Det var ganske fredelig hele greia. Få mennesker legger turen til denne sida av vatnet, det er andre sida som er populær med Presten og Jøtnaheim. Vestsida der jeg sto er blaut og tung å gå i, jeg har bare gått der én gang, - altså fra en ende av vatnet til den andre - og verken jeg eller turfølget Lillian fant denne ruta særlig festlig. Men nå var det perfekt! Kaste ut, sveive inn, nykke litt og tenke store tanker. Ro.
 |
| Kaste ut - sveive inn - kaste ut - sveive inn.... |
OG DER NAPPA DET SOM BARE POKKER!
Mitt aller, aller første napp av en ferskvannfisk! Først antok jeg at det var en feil, at jeg ble lurt av min egen nykking med stanga eller at jeg hadde fått bånnfall på kroken. Særlig da det plutselig ikke skjedde noe mer var jeg sikker på at jeg hadde vært nedi bunnen en tur. Men så begynte det å sprelle ganske så livlig, og jeg ble plutselig livredd for at denne livlige, umistelig skapningen skulle sprelle seg av kroken igjen og forsvinne for meg. Jeg ante heller ikke om det var noen spesielle tricks man burde kunne for å få fisken velberga opp på land, eller om man bare slengte den opp på samme måte som ved sjøfiske. Tenkte det uansett var lurt å sveive den forsiktig inn, ikke for fort. Og så var den plutselig bare en meter fra meg, rett nedenfor gresskanten der jeg sto. En nydelig liten fisk som jeg antok - nei, jeg var faktisk ikke helt sikker, flaut, men sant - var aure. En siste klønete sving med stanga og den aller fineste auren noen noensinne hadde sett lå og sprellet i gresset. Åh, så fin fisk, da! Nydelig er du! Herregud, jeg snakket til den. Til en fisk! Som om den var en hundevalp. Eller et av marsvina.
 |
| Næmen så fin liten fisk, da! |
 | |
| Sleip fisk og sløv kniv. Pluss meg. Det var selvsagt totalt dødfødt. |
 |
| Aure nr. 2 |
Men så roet det seg. Jeg prøvde meg på et sted litt lenger borte, men heller ikke her ville flere fisker bite. Ingen napp heller. På tide med et slukskifte, kanskje? Tvangsprega som jeg er - les: systematisk og analytisk - bestemte jeg meg for å kaste 15 ganger med hver sluk. Først 10-grams, så 7-grams. Og til slutt 15 kast med lilleauren igjen. Nada. Etter et par timer pakket jeg sammen. Drakk opp kaffen, tok et eple i hånda og dro tilbake samme vei jeg kom. Butikken neste, handlelista var ikke særlig lang: Meierismør og rømme.
Og slik gikk det til da jeg fanget min aller først ferskvannsfisk! :)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Glimrende rapport fra en fin fiskeplass i Krokavatnet :)
Takker! :)
Legg inn en kommentar