stedet mitt

...


Lillelapp Nuuka er nå bare tre små uker unna sin første bursdag! Hun har utviklet seg til å bli et flott og elskelig eksemplar av en lapphund. Masse energi, men med en av-knapp som nå fungerer 100 %. Modig, utholdende og tilpasningsdyktig, og hun tar ståk og styr med fatning. Beste lillelappen!

 Siste lørdagen i mai kjørte vi inn til Øyno og parkerte bilen. På med sele på Nuuka, på med sekk på mormor. En sekk som forøvrig var strippet for alt unødvendig utstyr. Les: vekt. Det er tungt å drasse på 13-14 kg i de bratte stigningene opp til Etnefjella, og absolutt alt av utstyr ble veid før turen. Mye ble funnet for tungt, det ble hjemme eller skiftet ut med et lettere alternativ. Som hundefóret. En telefon til Buddy og jeg øynet en mulighet til å halvere dette ved å kjøpe frysetørka fór i stedet. Joda, man har lett for å få tunnelsyn og bli gramfreak når man først begynner å henge seg opp i dette, men samtidig tar en altfor tung sekk bort en del av turgleden så vekk med alt som tynger. Altså, rådyr, kanadisk frysetørka mat til lappefanten. 

En ny traktorvei var under bygging til venstre for stien mot Blomstølen, og til tross for tung sekk lot jeg nysgjerrigheten ta overhånd og begynte å gå oppover. Det var på ingen måte blitt vei av det ennå, stein og grus gjorde det vanskelig å gå, og det ble sykt bratt etterhvert. Dette var ikke noen parallell rute til stien og etter en halvtime snudde vi og gikk nedover igjen. Skled flere ganger nedover på grusen på det bratteste, og Nuuka måtte få streng beskjed om å gå pent og ikke dra! 

Vi ruslet innover den t-merka stien og nøt godværet og sola. Lillelappen nøt i tillegg de små, svarte delikatessene i form av sauelort som lå spredt rundt langs stien. Det var nytteløst å stoppe henne hver gang hun så sitt snitt til å gnafse i seg en munnfull. Urk, det kom ikke til å dufte roser i teltet i natt ...






 Ved elva før stigninga opp til Bjødno slo vi leir. Med tung sekk og  yr bikkje fristet det ikke å ta seg nedover fra Bjødno neste dag, - og forsåvidt ikke oppover heller - og dessuten var trolig hyttene på Blomstølene overbefolket denne inneklemte fredagen. Bilene på parkeringsplassen tydet på det. Og selv om vi hadde telt med og ikke hadde overnattet på hyttene, så var vi ikke ute etter den store sosialiseringa akkurat på denne turen. Campen vår var virkelig et nydelig sted med fine og teltvennlige plasser og vanntilgang like ved. Nuuka ble bundet til en brakebusk mens mormor slo opp teltet og plasserte de seks pluggene på strategiske steder. Supplerte med pinner et par steder. Brenneren ble pakka ut, og snart var det kaffe og få! Brødskivene med spekepølse og brunost ble delt med lillelappen som alltid når vi er på tur, og etterhvert dukket mormor ned i sekken og tryllet fram lappentrollets desiderte turfavoritt; ølpølsa.  

Åhh! Ølpølse jo!!!

Mmmmm!

Med sekken og liggeunderlaget som verdens beste lenestol ble vi sittende og nyte sola, fjellene, elvebruset og tilværelsen. Nuuka lå henslengt i mormorfanget og sovnet etter en stund. Livet var godt. 

Nyter sola

Nydelige lillelapp Nuuka

Lillelappen har funnet roen

Etnefjella sett mellom to lappeører

Kveldsmaten besto av Real kylling i karri til mormor og kanadisk gourmetmat til lappen. Enda godt at Nuuka visste å sette pris på det! Yummy! 

Telle 1-2-3-4 medaljoner, ha på vann, røre, vente 5 minutter, spise!

 En annen ting hun setter stor pris på er soveposen. Breier seg over halve posen med en gang vi trekker inn i teltet og er tydelig motvillig når mormor kommanderer henne bort. Men hun er velkommen til å krype tett inntil når bare mormorbeina har funnet stillingen inni posen. Og det gjør hun. Uansett når jeg våkner i løpet av natta så ligger lillelappen sammenkrøpet på det hun måtte finne av tilgjengelig sovepose, tett inntil mormor. Og bra er det for utpå natta kjennes sommerposen ørlite granne for kald. Noe som lett kunne vært fikset hvis jeg hadde tatt på meg ullongsen kvelden før eller stappet dunjakka nedi. Men det er bra med varme i en godlapp også! 



Alltid litt småkaldt med det samme man kryper ut av posen om morgenen også, og jeg lar den tynne turbuksa ligge og hopper i ullongsen. Iført dunjakke og lang undik fikser jeg morgenrutiner med kaffe, havregrøt og tannpuss. Lillelappen blir servert et par brødskiver, får vente med ordentlig hundefór til vi kommer hjem. Brenneren er treig og om det skyldes kulde - den sto ute i natt - eller lite gass vet jeg ikke, men jeg gidder ikke varme mer vann enn til kaffe. Sola sliter litt med å trenge gjennom skylaget denne morgenen, noen få stråler klarer likevel å lyse opp litt. Høyere opp i fjellene ligger imidlertid tåka ganske tjukk ennå. Typisk Etnefjella. 

På vei nedover treffer vi stadig på brekende og bjelleklingende sauer som gjør lillelappen helt yr. Det blir en god del brumming fra mormors side når hun stadig gjør utfall mot ulldotter vi kommer overraskende på. Kanskje hun vil takke for maten? Yækk, lille griselappen.



 

... 
Disse pulsvantene strikket jeg til min gode venninne og turkompis Inger. Relativt tynt garn, men lunt og loddent så det skal nok varme likevel.

Garn: Mini Mochi Rainbow fra Crystal Palace
Pinner: No. 3 Forbruk: Mindre enn et 50 grams nøste. Glemte å veie.



...

... 

 Lillelappen har rukket å bli hele sju måneder, og følgelig er seks måneders kontroll hos veterinær vel gjennomført. Resultat? En nydelig, tillitsfull og perfekt liten - eller ikke fullt så liten lenger - valp! Ikke fra seg av entusiasme over å vise fram tennene riktignok, men hun finner seg i hvert fall i det uten å bykse inn i en serie av diverse hurtigvekslende yogastillinger.

Snølapp

 Etter jul har Nuuka av og til fått være med på jobb. De dagene jeg jobber i poliklinikken på sykehuset må hun være hjemme, men i forskningsseksjonen som har kontorer i en annen bygning er lillelappen hjertelig velkommen. Forutsetningen for å ha henne på kontoret er imidlertid en viss grad av lydighet, og foreløpig har dette gått over all forventning. Hun må kunne forholde seg til åpen dør, det innebærer å forstå at åpen dør betyr åpen dør. Ikke noe mer. Ikke at det er fritt fram for å svinse rundt i korridorene. Eller foreta formiddagsvisitter og forstyrre forskerne som er travelt opptatt med å tenke Store Tanker. Litt vanskeligere er det å godta at mormor titt og ofte smetter ut den åpne døra. Og sier strengt "BLI" til lillelappen som ligger i sin mest sjarmerende stilling, med bakbeina pekende rett bakover, mens hun ser inntrengende og bedende på mormor. Det mest utfordrende er likevel å holde seg på plass når menneskene stopper opp i korridoren og hever stemmeleiet lukt til himmels mens de bobler over av godord til lille pelsdott inne på kontoret. Der går foreløpig Nuukas grense for lydighet på jobb. Menneskene har riktignok fått klar beskjed om å enten ignorere den lille forskerassistenten når de passerer, eller komme inn på kontoret før de begynner å prate/hilse/fistle/whatever, men mormor er i ferd med å bli smertelig klar over at det er lettere å oppdra én lillelapp enn 10 frittgående høn ... eh, forskere.

Kontorlappen

En stor fordel med å ha Nuuka med på jobb er at hun da får dekket dagens turbehov. Pluss at vi legger inn litt trening på hjemveien. Sitt - dekk - stå - og den evinnelige fot. Ish. Vi drar gjerne hjemmefra like før kl. 6, nedlesset med refleksutstyr og lillelappen i tillegg lysende som et lite red light district med sitt lille, røde ledlys. Vel framme på jobb må hun vente på kontoret mens mormor skifter fra fullt fjellturutstyr - det kan være rent for jævlig kaldt på vestlandet når tempen såvidt er under streken og det blåser stiv kuling - til kontorantrekk. Et antrekk som neppe kan karakteriseres som elegant, chic, fresh eller noe som helst fra et damebladvokabular, men da mormor er en ihuge talskvinne for comfy before beauty funker slitne cordbukser og fleece fra Stormberg aldeles utmerket. Så går vi runden, da. Det er selvsagt ikke ei sjel som befinner seg i forskerlokalene på denne tida av natta. Bare mormor og lillelappen som tasser rundt og sjekker at alt er som det skal. Først fyller vi på vann i skåla, så trener vi litt på å gå en noe modifisert versjon av fot, og innimellom stikker mormor innom masse kontorer mens lillelappen må sitte pent og vente utenfor. Er så flink atte! Og så går dagen, Nuuka ligger stort sett og sover eller hun kikker ut i korridoren. Hver gang det går i ytterdøra, som hun ikke kan se fra plassen sin, begynner krøllhalen å bevege på seg. Masse. Men hvis vedkommende tar veien om "feil" korridor, og skrittene fjerner seg, da avtar logringa gradvis før den halen skuffet legger seg på sin vante plass igjen.

Komme da, mormor!

 Nuuka går ganske greit i bånd nå så lenge vi to går alene og ting ikke distraherer. Men så kom snøen. Og isete gangstier. Hjelpes! Snakk om å få oppgradert duracellbatteriene! Hun gjorde de merkeligste utfall mot og i alt det hvite, og nærmest stupte inn i snøfonner med bare lapperompa stikkende opp. Her var det ikke snakk om timing og rask korrigering, her var det snakk om å holde seg på mormorbeina så langt det lot seg gjøre. Et par mormorbein som hadde en tendens til å skliii etter en euforisk lillelapp slik at mormor havnet sprellende over lapperompa i snøfonna. Lillelappen ble selvsagt hysterisk tussete over dette nye leke-innfallet fra mormor, og snart var det en hel liten, virvlende snøstorm der ved veikanten. Meget lokal sådan, og med masse lyd. For et kav!

Ahh, all denne ventinga!

 Snølappen fortsatte å være et stabilt ustabilt troll på tur, og båndet ble festet rundt magen eller over skulderen. Mormors mage og skulder, that is. Håpløst å pushe på FOT når isen gjør det umulig å korrigere skikkelig. Så tinte det meste av isen, og ting roet seg. Roet seg i den grad at mormor ble bekymret for at lilleappen var syk. Hun var så rar. Og hun gjorde merkelige ting. Men det mest skremmende var at hun ble så lydig! Wtf?! Var hun så dårlig at hun ikke hadde krefter til å protestere? Regelrett avkreftet? Veldig syk? Valpesyke, kennelhoste, rabies, ebola, hva faen ER dette?! Og halen senket seg, lille go'lappen så rett og slett lei seg ut! Uuuææææhh! Det var mer enn mormorhjertet kunne tåle! Alltid like jordnære oppdretter Eva måtte til for å dempe engstelsen. Mulig løpetid snart, kanskje? Se etter blodflekker! Puh! *lettet*

 For lillelappen finnes det ikke dårlig vær, hun er like lykkelig hver gang vi drar ut på tur og ser ut til å storkose seg i kulingen! Vi drar mye opp i byheiene, og hun får springe løs det meste av tida. Kommer nesten alltid på innkalling, men det krever gjerne noen ekstra forsøk hvis vi treffer på andre hunder. Investerte i en beinfløyte da det blåste som verst, den lyden bære bestraktelig lenger enn stemmen, og Nuuka reagerte umiddelbart på den. Av og til leker vi gjemsel, særlig hvis en overivrig turlapp er for langt framme benytter mormor sjansen til å dukke ned i noe buskas. Da tar det ikke mange sekundene før intens snusing kan høres i nærheten, og Nuuka blir like begeistret hver gang hun klarer å finne den håpløse mormora som alltid går seg bort! Jadda, lek er det nok, men også fint for lillelappen å lære at det er greit å holde seg noenlunde i nærheten. Noe av det fineste på turene er når vi tar pauser og deler niste. Nuuka vil helst dele kaffe også, i hvert fall svinser hun alltid nysgjerrig rundt koppen som det ryker av og lurer på hvorfor hun aldri får smake noe av dette rare. Men brødskiver får hun. Med leverpostei og brunost. Og gjerne en godbit eller to til dessert. Av og til må vi skynde oss å spise opp fordi regnet gjør brødskivene blaute, men når det bare er oss to på tur tar vi pause uansett vær. Tur, niste, kos, fellesskap. Bedre blir det ikke!

Sharing

 Troll den ene dagen, angstvekkende lydig den neste. Rar, kjærlig, utfordrende. Min kjære far, som døde da jeg var 13 år, kalte meg aldri frekk, rampete, slem etc. Enda jeg var et oppkomme av streker og mindre heldige aktiviter og oppfinnsomhet. Jeg fikk aldri kjeft av min far for strekene mine, han bare knegget fornøyd fra stolen sin, smattet på pipa og sa: Du e mangfoldige du, Me! (Me var kallenavnet jeg brukte om meg selv da jeg var småbarn.) Jeg tror jeg vil forholde meg til lillelappens mange sinnstilstander og innfall på samme måte. Ikke unngå å lede, vise og korrigere, men bli enda mer bevisst på å sette pris på valpetid, innfall, trollskap, særegenheter og alt det som utgjør akkurat henne. Og så knegge fornøyd og aldri så lite stolt: Du e mangfoldige du, lillelappen!

Simply the best: Lappehiets Herlige Nuuka Tareqsdatter

 

Lille Nuuka er snart seks måneder og på vei ut av babystadiet. Fremdeles en boblende energibunt, og fremdeles a hairy ball of attitude, men nå hender det hun finner av-knappen. Særlig i helgene hvor det blir mindre tid i buret og oftest en god tur på formiddagen, har vi en markert roligere valp i huset. Da ser vi konturene av den flotte hunden hun utvilsomt kommer til å utvikle seg til! Og det er virkelig et nydelig framtidssyn! Lille lappetrollet!


Hun har fra starten vært bra sosialisert til andre hunder og til turer i terrenget. Det gikk likevel opp for meg at vi har slurvet med sosialisering i forhold til trafikk, menneskemylder og ellers det som måtte dukke opp i et noenlunde urbant miljø. Mormor er jo like urban som en grevling, og kan ikke huske sist hun beveget seg ned til sentrum en lørdag formiddag, så da er det ikke så rart at det har skortet på byturer i lillelappens liv. Men etter at Nuuka fikk være med på jobb i sentrum, - noe hun taklet aldeles strålende - og nødvendigvis måtte ta tisseturene i mer folksomme omgivelser enn vanlig, så innførte vi mer systematiske byturer.

Å spasere langs Karmsundsgata i regn og kuling er også nyttig. Med lillelappen ytterst slik at hun får hele vannskyllen fra pyttene når bilene suser forbi. Noe fortørnet, men her er mormor kjempestreng; ikke tale om å få snike seg innerst! Venne seg til! Nuuka slipper heller ikke unna veltede skilt, flagrende presenninger eller andre potensielt skumle saker. Tvert i mot, den minste lille avventende nøling fører til at mormor haler den motstrebende lappen forbi faenskapet en gang til. Og en gang til. Og enda en. Helt til lillelappen snøfter oppgitt og tasser pent forbi uten å protestere.

Julemarkedet ble en utfordring, men heller ikke her blir lille duracell vippet av pinnen. Så lenge det kastes reinsdyrpølse og hjorteburger fra bodene er det bare å nyte! Og inne i et telt fullt av strikkevarer blir man kost med av verdens beste strikkekone med myk og lappevennlig røst. Julemarkedet ble erstattet av et slags bondemarked. Med gris. Diger gris. Den syntes mormor selvsagt det var viktig at lillelappen ble sosialisert til. Man vet jo aldri når man risikerer å treffe på snøftende svin under en bytur. Men selv mormor var litt forsiktig med å la Nuuka komme for nær grisetrynet. Mormor, som ramlet over en fødende purke da hun var lite, ulydig barn, har respekt for griser.

Skumlegrisen

Best å sniiike seg fram her...

Vi går inn og ut av butikker, spør først om det er greit og de fleste sier ja. Så skal vi kjøpe garn, men butikken har ikke rette garnet. Neste garnbutikk vil ikke ha besøk av Nuuka lillelapp. What to do? Ok, da må lappetrollet vente utenfor. Tre knuter rundt en parkbenk, og mormor forsvinner inn i butikken. For etter tre sekunder gløtte ut gjennom vinduet for å forsikre seg at ingen stjeler verdisakene. Var forberedt på noen protestlyder, men flinke, trygge lillelappen har lagt seg ned ved siden av benken og viser ikke snev av separasjonsangst. Eller noe som helst ubehag. Dette eksperimentet gjentas i tidenes postkø på Gardsenteret en sein ettermiddag. Med 10-12 stykker foran seg i køen var ikke mormor helt komfortabel med å la Nuuka bli igjen utenfor uten tilsyn, men man er da løsningsorientert. Og forklarer mannen bak seg i køen at man foretrekker å bedrive køståinga si et annet sted i lokalet. Litt nærmere vinduet. Og igjen imponerer lille lappefanten! Legger seg pent ned ved stolpen hvor hun er bundet og logrer appellerende til travle førjulsmennesker som går forbi. Jeg får lyst å dra med meg hele postkøen bort til vinduet og vise: SE! SE HVOR fLINK LILLELAPPEN ER! Men slik gjør man jo ikke. Jeg logrer masse inni meg istedet.



The never ending story, gå-pent-i-bånd, fortsetter. Små, men markerte framskritt som ikke merkes fra dag til dag, men fra uke til uke, kanskje? Utfordingen er andre hunder, da eksploderer ofte energien og lappetrollet blir nærmest utilgjengelig for korrigering. Dette er likevel ikke likt fra gang til gang, og er vi i sentrum blir hun betraktelig mindre gira enn hvis vi går i Djupadalen. Kanskje fordi det er så mye stimuli i sentrum at hun ikke klarer å gi den andre hunden full oppmerksomhet? Hunder på andre siden av gata er som regel heller ikke noe problem. Det er nesten slutt på heftige utfall mot grøftekanter og lappesnuten holdes for det meste godt over gatenivå. For lillelappen som elsker å plukke opp pinner åpenbarte det seg imidlertid et pinneparadis etter stormen; overalt lå det deilige pinner i alle størrelser, selv på gatene nedover mot sentrum lå de nærmest oppå hverandre, og stakkars Nuuka ble helt tussete av denne overfloden på godsaker!

Status er at vi er inne i en ganske fredelig periode med en tøff, trygg og til de grader sjarmerende valp som vi bare finner mer og mer glede i. Flotte lillelappen vår!

Ha en fortsatt fin førjulstid, og en spesiell hilsen til Lappehiet og alle lappevennene! Setter stor pris på dere!

...

...

... 
Vi hadde egentlig være-alene-hjemme-en-hel-arbeidsdag i boks. Dette har gått nærmest problemfritt når vi har øket gradvis fra dag én. Men så fikk stakkars Nuuka skikkelig magesjau med diaré i flere dager. For ikke å snakke om netter. Mormor ble fullstendig surrete av mangel på søvn etter tre netter med valpediaré. For valpediaré betyr ut x 6-7 hver natt. Desperate, nattlige klynk mer enn antydet at dette var en hastesak, og lille elsklingen som vanligvis er SÅ flink til å sitte rolig i buret til hun får beskjed om å komme ut, hun bare styrtet ut burdøra og tumlet nedover trappa mot ytterdøra. Etter to veterinærbesøk, noen røntgenbilder, blodprøver, avføringsprøve, vemmelig sprøyte, intravenøs væskebehandling og virksom medisin, falt valpemagen omsider til ro. Ingen parasitter og ingen malabsorpsjon. Bare en umettelig apetitt på alle naturens goder; kvister, mose, stein, gress, katte- og saueskitt. Og ikke fullt så naturlige ting som tyggegummi, papir og plast. Hun har nok fått ekstra mye i seg de gangene hun har fått gå løs i byheiene, da er det ikke mulig å kontrollere inntaket. Anyway, jeg kunne jo ikke går fra lillelappen mens hun var i denne tilstanden, - takk og lov for høstferie! - så det var ikke fritt for at hun ble bortskjemt med menneskelig selskap.

Jeg døøøør!

 Men høstferien tok slutt, og enda viktigere, magesjauen tok slutt. Og så måtte vi innføre alene-hjemme trening på ny. Ikke fra scratch, men dog et lite set back. Og der dukket det opp en meget uvelkommen komplikasjon; høvdingen i huset ble sykemeldt. Det betyr at mens mormor er på jobb, så er det noen tusler og tasler rundt i heimen til lillelappen og bråker med dører, smeller ned dolokket og prater høyt og kjærlig med katten. Særlig det siste er Nuuka meget lite begeistret for. Hun har respekt for pus, er fryktelig nysgjerrig på dette uvennlige og arrogante vesenet og kunne til og med tenkt seg å leke med det hadde det ikke vært for de skumle og langtrekkende katteklørne. Men lillelappens mennesker skal ikke snakke med pus. De skal i hvert fall ikke snakke i en myk og kjærlig tone. Da piler Nuuka bort til den pludrende synderen med et kroppspråk som ikke er å ta feil av: Se på meg! Se på meg! SE PÅ MEG! Og logrer nesten halen av seg av iver. Da er det ikke greit å være liten lappevalp i bur. Og det skjønner høvdingen dessverre så altfor godt. Stakkars lille valpen! Sier høvdingen. Hun må sikkert tisse! Tenk å ligge der med sprengt blære hele dagen! Høvdinghjertet blør nok til at han trosser mormors forbud mot å ta lillelappen ut fra buret. Pytt, pytt, mormor er på jobb og da kan vi to gjøre litt som vi vil. Mormor skjønner at her må det kompromiss til, i hvert fall i en periode.....

1. Høvdingen får lov til å lufte Nuuka etter 5+ timer.
2. Han skal ikke under noen omstendighet respondere på ulyder, men vente minst 2 minutter etter at det er blitt stille.
3. Vi allierer oss med Anja og hennes to små kineserhunder. Siden jeg mistenker høvdingen for å stå nederst på lillelappens rangstige, et godt hakk nedenfor katten, er det like greit at noen med mer autoritet henter Nuuka etter 5-6 timer. Da får hun i tillegg fin sosialisering og lek med andre hunder til mormor henter henne etter jobb.

I natt sov forresten Nuuka alene på rommet. Uten antydning til protester! Hun skal være alene med høvdingen et døgn i november, og selv om han er en ømskinnet sjel setter han grensa ved bikkjer på soverommet. Selv katten får ikke slå seg til der. Veldig bra at hun godtar dette, også med tanke på seinere turer i fjellet og turistforeningshytter. Der er som regel hundebura plassert i mer eller mindre frittstående uthus. Hun kan imidlertid mye, denne lille virvelvinden av en gladlapp. Lærer utrolig kjapt ferdigheter, og utfører dem nærmest prikkfritt så sant hun ikke blir distrahert. Hun kan gå fot uten bånd og sette seg ned umiddelbart når jeg stopper, hun kan "bli" selv når jeg kaster en leke bortover golvet, hun sitter pent når vi tar på bånd, åpner burdøra eller venter på maten sin og hun lar seg fint dempe innomhus. Ute kan hun fremdeles være troll på tur, men hun kan også gå stadig lengre strekninger på slakt bånd hvis ting ikke distraherer for mye. Å gå tur sammen med andre hunder OG gå pent i bånd er en utopi foreløpig. Hun kommer nok dit også. Skryt på valpekurset fikk hun også; for en fin og trygg valp! Sa instruktøren. Jeg presiserte at grunnlaget for dette kunne jeg takke en dyktig oppdretter for, så bare ta det til deg, Eva!

En finfin uke til alle! :)

....

Ullsokksesongen er godt i gang, og jeg har tre par flettesokker i boks. Et par i grå Fabel, et par i naturfarget Lana Grossa Meilenweit og et par i marineblå Arwetta. Alle tre er strikket på pinner nr 2.5. Egenkomponert flettemønster over 2, 4 og 6 masker på de hvite og blå sokkene, mens mønsteret på de grå er hentet fra et Regia Oppskriftshefte.


 ...

... 

Ved Skeisvannet

Nuuka er på besøk hos mormor igjen, og skal campere her noen uker til matmor har fikset store og viktige ting i Bergen, bl.a. kjøp av leilighet. Da måtte man jo bare benytte sjansen å melde seg på valpekurs. Mormor trenger å lære hvordan hun best kan omgås og trene lillelappen slik at hun utvikler seg på en sunn og ok måte. Lillelappen, altså. Ikke mormor.

Mormors lille kruttlapp

 Så nå skal vi på valpekurs hver torsdag, og i går var første dagen. Kontakt, sitt, roe-ned-teknikk,(som forøvrig minner sterkt om Julias tvangskosing med katten, men som hadde fin effekt på Nuuka!) innkalling og ikke minst gå-pent-i-bånd. Pluss litt teori på slutten. Gå-pent-i-bånd-trikset fungerte veldig bra på lille vimselappen; Gå med slakt bånd og med én gang båndet strammer så snu og gå i motsatt retning. Instruktøren presiserte at denne metoden er enkel og effektiv, men den krever at man er dønn konsekvent hver eneste gang hunden begynner å dra. Mormor noterer i gammelhjernen sin. K O N S E K V E N S altså.

Nydelige høstværet bare ropte på oss i formiddag! Sol, kaldt, skarp luft og heftige høstfarger laget en finfin ramme rundt lillelappens båndtrening. Eller hjemmeleksa om du vil. Vi hadde ingen planer om hvor langt vi skulle, worst case scenario var at vi ble gående fram og tilbake i oppkjørselen hele formiddagen, men håpet jo at vi skulle få en fin og avslappende rusletur denne nydelige høstdagen. Og jammen funket det ikke i dag også! Vi dro inn i Vangen, og lillelappen var så flink at vi like godt fortsatte inn i Ramsdalen og opp i Djupadalen. Klart vi måtte ta noen runder av og til, men so what?

Ved Eivindsvannet måtte vi ta oss tid til nok en photo shoot

Vangen, Djupadalen, ned Kattanak og hjem via Uradalsvannet. Hele tida avslappet og ruslende på slakt bånd. Kombinert med oppmerksomhetstrening fra Karens leksjon sist tirsdag hver gang vi passerte disktraksjoner som jogger, syklister eller andre hunder, ble dette en svært vellykket tur! To ganger måtte vi streve en del for å få lillelappen back on track, den ene gangen var da en hest med rytter travet forbi, den andre gangen da fem hunder hvor av et par løse passerte oss. Men alt i alt en tur som gikk over all forventning! Og det beste av alt er at dette er trening totalt uten stress, man bare går som vanlig og nyter turen og hverandre. Må belønne innimellom, da.

Drikkestopp ved Uradalvannet

Veldig stolt mormor i dag! :)...
...

---

I anleding Julias vesle, levende nyanskaffelse måtte hun selvsagt forsynes med passende utstyr. Sokkemønsteret heter Walk the Dog, designet av Sandra Jäger.
Garn: Sisu
Pinner: 2.5

Sokker Walk the Dog

Og enda et par tynne ullsokker til alle turene med Nuuka!
 Garn: Fabel
Pinner: 2.5

Tynne ullsokker i Fabel

 ---
---

... 

Nuuka

La meg presentere Nuuka, eller Lappehiets Herlige Nuuka som er sjarmtrollets fulle navn. Denne lille bundle of joy er av rasen finsk lapphund og kommer fra oppdretter Eva Bompi Kivijärvi som driver Kennel Lappehiet på Karmøy, og hun er en av seks flotte valper fra Eva og Geir sitt H-kull. Mor er Lappehiets Eira Maija og far Lappe Tikkos Tareq.

Puppy love

Og nei, det er nok ikke min valp, men Julias. Jeg får imidlertid lov til å passe henne de første to ukene pga jobbsituasjonen til Julia, men så flytter Nuuka til matmor i Bergen. Status dag 3 (natt 2): Protesterer fremdeles høylytt når hun plasseres i buret på vaskerommet for natta, men gir seg etter en stund. I natt våknet hun også i 3-tida da høvdingen slapp inn katten. Ny bjeffe-ulerunde som gradvis gikk over til en temmelig fornærmet klynking, før hun igjen fant roen. Nuukas - og dermed også mormors - morgen har begge dagen startet kl. 5.20. Da er det bare å smette opp i joggebuksa, trø barbeint ned i støvlene og finne fram bånd mens man stapper en bæsjepose ned i lomma. Åpne buret, stoppe den elleville, tissetrengte pelsdotten fra å bykse ut før hun er relativt rolig, med trykk på relativt, på med båndet og så ut til tisseplassen i hagen. Hun er allerede ganske flink, og gjør mye oftere ting ute enn hun har uhell inne. Og hun gir beskjed, ikke alltid like tydelig, men det er uansett min jobb å lære å tolke signalene riktig.

Lek i hagen

Feriedagene til mormor går med til lek, kos, båndtrening, turer, mating og korrigeringer ift de vanlige valpe-unotene som småbiting, hopping etc. Og så må man følge med. Hele tida. Hun blir også introdusert til nye, rare ting og opplevelser. Møtet med en bråkende robotstøvsuger tok hun med fatning, hun viste en viss avventende holdning, men nysgjerrigheten var mer framtredende. Pinnsvinet i hagen i dag tidlig hadde hun veldig lyst å hilse på, men da det var heller tvilsomt om slik nærkontakt kunne legges i potten "positive opplevelser" ble hun nektet dette. Nuuka er trygg, glad og leken, og hun responderer veldig fint på korrigeringer i form av lyd/kroppsspråk. Hun er bare så god, og jeg skjønner godt at Julia syntes det var vanskelig å reise fra henne i går! Lille kruttlappen vår! I dagene framover skal hun får treffe noen få, utvalgte hunder, kjøre litt bil og ellers fortsette å trene å basics. Og så må vi jo samtidig trene menneskene som er rundt henne i do & don'ts. For det er det en god del av!
---
...
  ---

Igjen er det Jorid som har designet mønsteret til disse kule vottene! Jeg har brukt Dale Heilo, og da jeg ønsket dem ganske tette for å slippe inn minst mulig vind brukte jeg pinner 2.5 og 3. Lanternene på tomlene er sydd på i etterkant med maskesting.