mandag, oktober 21, 2013

To skritt fram og ett tilbake - eller var det omvendt?

... 
Vi hadde egentlig være-alene-hjemme-en-hel-arbeidsdag i boks. Dette har gått nærmest problemfritt når vi har øket gradvis fra dag én. Men så fikk stakkars Nuuka skikkelig magesjau med diaré i flere dager. For ikke å snakke om netter. Mormor ble fullstendig surrete av mangel på søvn etter tre netter med valpediaré. For valpediaré betyr ut x 6-7 hver natt. Desperate, nattlige klynk mer enn antydet at dette var en hastesak, og lille elsklingen som vanligvis er SÅ flink til å sitte rolig i buret til hun får beskjed om å komme ut, hun bare styrtet ut burdøra og tumlet nedover trappa mot ytterdøra. Etter to veterinærbesøk, noen røntgenbilder, blodprøver, avføringsprøve, vemmelig sprøyte, intravenøs væskebehandling og virksom medisin, falt valpemagen omsider til ro. Ingen parasitter og ingen malabsorpsjon. Bare en umettelig apetitt på alle naturens goder; kvister, mose, stein, gress, katte- og saueskitt. Og ikke fullt så naturlige ting som tyggegummi, papir og plast. Hun har nok fått ekstra mye i seg de gangene hun har fått gå løs i byheiene, da er det ikke mulig å kontrollere inntaket. Anyway, jeg kunne jo ikke går fra lillelappen mens hun var i denne tilstanden, - takk og lov for høstferie! - så det var ikke fritt for at hun ble bortskjemt med menneskelig selskap.

Jeg døøøør!
 Men høstferien tok slutt, og enda viktigere, magesjauen tok slutt. Og så måtte vi innføre alene-hjemme trening på ny. Ikke fra scratch, men dog et lite set back. Og der dukket det opp en meget uvelkommen komplikasjon; høvdingen i huset ble sykemeldt. Det betyr at mens mormor er på jobb, så er det noen tusler og tasler rundt i heimen til lillelappen og bråker med dører, smeller ned dolokket og prater høyt og kjærlig med katten. Særlig det siste er Nuuka meget lite begeistret for. Hun har respekt for pus, er fryktelig nysgjerrig på dette uvennlige og arrogante vesenet og kunne til og med tenkt seg å leke med det hadde det ikke vært for de skumle og langtrekkende katteklørne. Men lillelappens mennesker skal ikke snakke med pus. De skal i hvert fall ikke snakke i en myk og kjærlig tone. Da piler Nuuka bort til den pludrende synderen med et kroppspråk som ikke er å ta feil av: Se på meg! Se på meg! SE PÅ MEG! Og logrer nesten halen av seg av iver. Da er det ikke greit å være liten lappevalp i bur. Og det skjønner høvdingen dessverre så altfor godt. Stakkars lille valpen! Sier høvdingen. Hun må sikkert tisse! Tenk å ligge der med sprengt blære hele dagen! Høvdinghjertet blør nok til at han trosser mormors forbud mot å ta lillelappen ut fra buret. Pytt, pytt, mormor er på jobb og da kan vi to gjøre litt som vi vil. Mormor skjønner at her må det kompromiss til, i hvert fall i en periode.....



  1. Høvdingen får lov til å lufte Nuuka etter 5+ timer.
  2. Han skal ikke under noen omstendighet respondere på ulyder, men vente minst 2 minutter etter at det er blitt stille.
  3. Vi allierer oss med Anja og hennes to små kineserhunder. Siden jeg mistenker høvdingen for å stå nederst på lillelappens rangstige, et godt hakk nedenfor katten, er det like greit at noen med mer autoritet henter Nuuka etter 5-6 timer. Da får hun i tillegg fin sosialisering og lek med andre hunder til mormor henter henne etter jobb.

I natt sov forresten Nuuka alene på rommet. Uten antydning til protester! Hun skal være alene med høvdingen et døgn i november, og selv om han er en ømskinnet sjel setter han grensa ved bikkjer på soverommet. Selv katten får ikke slå seg til der. Veldig bra at hun godtar dette, også med tanke på seinere turer i fjellet og turistforeningshytter. Der er som regel hundebura plassert i mer eller mindre frittstående uthus. Hun kan imidlertid mye, denne lille virvelvinden av en gladlapp. Lærer utrolig kjapt ferdigheter, og utfører dem nærmest prikkfritt så sant hun ikke blir distrahert. Hun kan gå fot uten bånd og sette seg ned umiddelbart når jeg stopper, hun kan "bli" selv når jeg kaster en leke bortover golvet, hun sitter pent når vi tar på bånd, åpner burdøra eller venter på maten sin og hun lar seg fint dempe innomhus. Ute kan hun fremdeles være troll på tur, men hun kan også gå stadig lengre strekninger på slakt bånd hvis ting ikke distraherer for mye. Å gå tur sammen med andre hunder OG gå pent i bånd er en utopi foreløpig. Hun kommer nok dit også. Skryt på valpekurset fikk hun også; for en fin og trygg valp! Sa instruktøren. Jeg presiserte at grunnlaget for dette kunne jeg takke en dyktig oppdretter for, så bare ta det til deg, Eva!

En finfin uke til alle! :)

....

4 kommentarer:

Eva sa...

superkoselig lesing :) du beskriver så godt og eg sitt med eit smil om munnen mens eg les og på slutten her så blei eg så rørt at eg må innrømme det blei litt vått i øyekroken <3

Unknown sa...

Herlig! Nuuka er ei skikkelig godjente! <3

Anonym sa...

Så fint å lese at lillelappen er så flink. Takket være en flink mormor.

Luna Langøre er grei, men å gå i bånd er ikke hennes sterkeste side. Det skyldes manglende øving, og ikke hunden.

Lisbeth

Obat Paru Paru Basah sa...

There are some interesting points in time in this article but I don’t know if I see all of them center to heart. There is some validity but I will take hold opinion until I look into it further. Good article , thanks and we want more! Added to FeedBurner as well