tirsdag, desember 17, 2013

Sosialisering og eksponering i en stormfull førjulstid

Lille Nuuka er snart seks måneder og på vei ut av babystadiet. Fremdeles en boblende energibunt, og fremdeles a hairy ball of attitude, men nå hender det hun finner av-knappen. Særlig i helgene hvor det blir mindre tid i buret og oftest en god tur på formiddagen, har vi en markert roligere valp i huset. Da ser vi konturene av den flotte hunden hun utvilsomt kommer til å utvikle seg til! Og det er virkelig et nydelig framtidssyn! Lille lappetrollet!


Hun har fra starten vært bra sosialisert til andre hunder og til turer i terrenget. Det gikk likevel opp for meg at vi har slurvet med sosialisering i forhold til trafikk, menneskemylder og ellers det som måtte dukke opp i et noenlunde urbant miljø. Mormor er jo like urban som en grevling, og kan ikke huske sist hun beveget seg ned til sentrum en lørdag formiddag, så da er det ikke så rart at det har skortet på byturer i lillelappens liv. Men etter at Nuuka fikk være med på jobb i sentrum, - noe hun taklet aldeles strålende - og nødvendigvis måtte ta tisseturene i mer folksomme omgivelser enn vanlig, så innførte vi mer systematiske byturer.

Å spasere langs Karmsundsgata i regn og kuling er også nyttig. Med lillelappen ytterst slik at hun får hele vannskyllen fra pyttene når bilene suser forbi. Noe fortørnet, men her er mormor kjempestreng; ikke tale om å få snike seg innerst! Venne seg til! Nuuka slipper heller ikke unna veltede skilt, flagrende presenninger eller andre potensielt skumle saker. Tvert i mot, den minste lille avventende nøling fører til at mormor haler den motstrebende lappen forbi faenskapet en gang til. Og en gang til. Og enda en. Helt til lillelappen snøfter oppgitt og tasser pent forbi uten å protestere.

Julemarkedet ble en utfordring, men heller ikke her blir lille duracell vippet av pinnen. Så lenge det kastes reinsdyrpølse og hjorteburger fra bodene er det bare å nyte! Og inne i et telt fullt av strikkevarer blir man kost med av verdens beste strikkekone med myk og lappevennlig røst. Julemarkedet ble erstattet av et slags bondemarked. Med gris. Diger gris. Den syntes mormor selvsagt det var viktig at lillelappen ble sosialisert til. Man vet jo aldri når man risikerer å treffe på snøftende svin under en bytur. Men selv mormor var litt forsiktig med å la Nuuka komme for nær grisetrynet. Mormor, som ramlet over en fødende purke da hun var lite, ulydig barn, har respekt for griser.

Skumlegrisen

Best å sniiike seg fram her...

Vi går inn og ut av butikker, spør først om det er greit og de fleste sier ja. Så skal vi kjøpe garn, men butikken har ikke rette garnet. Neste garnbutikk vil ikke ha besøk av Nuuka lillelapp. What to do? Ok, da må lappetrollet vente utenfor. Tre knuter rundt en parkbenk, og mormor forsvinner inn i butikken. For etter tre sekunder gløtte ut gjennom vinduet for å forsikre seg at ingen stjeler verdisakene. Var forberedt på noen protestlyder, men flinke, trygge lillelappen har lagt seg ned ved siden av benken og viser ikke snev av separasjonsangst. Eller noe som helst ubehag. Dette eksperimentet gjentas i tidenes postkø på Gardsenteret en sein ettermiddag. Med 10-12 stykker foran seg i køen var ikke mormor helt komfortabel med å la Nuuka bli igjen utenfor uten tilsyn, men man er da løsningsorientert. Og forklarer mannen bak seg i køen at man foretrekker å bedrive køståinga si et annet sted i lokalet. Litt nærmere vinduet. Og igjen imponerer lille lappefanten! Legger seg pent ned ved stolpen hvor hun er bundet og logrer appellerende til travle førjulsmennesker som går forbi. Jeg får lyst å dra med meg hele postkøen bort til vinduet og vise: SE! SE HVOR fLINK LILLELAPPEN ER! Men slik gjør man jo ikke. Jeg logrer masse inni meg istedet.

På tur i Djupadalen


The never ending story, gå-pent-i-bånd, fortsetter. Små, men markerte framskritt som ikke merkes fra dag til dag, men fra uke til uke, kanskje? Utfordingen er andre hunder, da eksploderer ofte energien og lappetrollet blir nærmest utilgjengelig for korrigering. Dette er likevel ikke likt fra gang til gang, og er vi i sentrum blir hun betraktelig mindre gira enn hvis vi går i Djupadalen. Kanskje fordi det er så mye stimuli i sentrum at hun ikke klarer å gi den andre hunden full oppmerksomhet? Hunder på andre siden av gata er som regel heller ikke noe problem. Det er nesten slutt på heftige utfall mot grøftekanter og lappesnuten holdes for det meste godt over gatenivå. For lillelappen som elsker å plukke opp pinner åpenbarte det seg imidlertid et pinneparadis etter stormen; overalt lå det deilige pinner i alle størrelser, selv på gatene nedover mot sentrum lå de nærmest oppå hverandre, og stakkars Nuuka ble helt tussete av denne overfloden på godsaker!

Status er at vi er inne i en ganske fredelig periode med en tøff, trygg og til de grader sjarmerende valp som vi bare finner mer og mer glede i. Flotte lillelappen vår!

Ha en fortsatt fin førjulstid, og en spesiell hilsen til Lappehiet og alle lappevennene! Setter stor pris på dere!

...

...

2 kommentarer:

Eva sa...

Heilt fantastisk god miljøtrening!!!!
og når det gjeld logringa di når lillelappen er så flink å vente tålmodig, eg logrer mens eg leser, hihi.
Førjulstid er kjempekos :)
GOD JUL!!

Anonym sa...

Så koselig å lese om lillelappen og mormor. Det er nesten like koselig å lese som mormor og de åtte ungene.

Men jeg må kjefte på deg - å binde utenfor butikker eller andre steder er fy fy. Noen kan stjele lillelappen, og det er jo ikke til å tenke på.

God jul til dere fra Luna og Lisbeth.