stedet mitt

.
-
 

Angående foto: Både Fredrik og jeg har bidratt med bilder på denne turen, men da vi brukte det samme kameraet vet jeg ikke alltid hvem som tok hvilke bilder.Minner om at det er mulig å klikke på bildene for å få den større.

Det er noe eget ved nasjonstopper. De kan være så enkle, lettgåtte og tilgjengelige som bare det, men det er likevel noe som lokker ved dem. "Det høyeste fjellet i ...". Jeg var på toppen av Mt. Toubkal i fjor, og da er det jo nesten litt flaut å ikke ha vært på den mer hjemlige Piggen. Derfor håpet jeg å komme meg opp på norges tak en gang i løpet av sommeren.

Etter noen løse, og noen langt mindre løse planer med diverse mennesker hvor alt rant ut i sanden, ble det til at jeg dro sammen med kollega Fredrik og hans sønn Samuel. Fredrik er fra Sverige og har familien sin der, men jobber i Haugesund og pendler en del Norge - Sverige. Samuel ville komme fra Stockholm for helga, så han skulle vi plukke opp på Flesland fredag formiddag. Fikk lånt en liten lavvo av Gunhild og Steeven, og da vi satset på å kun spise medbrakt mat på turen ble det en kasse full av brenner, kokekar, gass etc. pluss maten. Det ble en del omorganiseringer før vi fikk dytta alt inn i Atosen, og da var ikke Samuel kommet en gang!

Pause på Voss - Fredrik og Samuel

Over Vikafjellet

Over Vikafjellet - Samuel

Sognefjorden - vi tok ferja fra Vangsnes til Hella

Vi dro fredags morgen og hentet Samuel på Flesland fra et noe forsinka Stockholm-fly. Bortsett fra en god pause på Voss hadde vi ikke særlig med pauser der vi rullet avgårde i vårt mer eller mindre uvillige framkomstmiddel. Sognefjellet virket endeløst, men det var virkelig flott der oppe med lave skyer under oss og tidvis gløtt av sol. Det tar likevel sin tid å komme fra A til B med Atosen. Den er gammel og sliten og forlanger å bli tatt hensyn til på alle sine særheter, noe som ikke merkes så mye de få minutten han er drift hver dag, men som blir påtrengende tilstede når man tilbringer 10-12 timer sammen med ham.

Og det tok nesten 12 timer før vi rullet inn på parkeringsplassen ved Raubergstulen, 10 km fra Juvasshytta lenger oppe i fjellet. Vi bestilte brefører til neste dag og teltplass til lavvoen, men da vi kom ut i bilen igjen ymtet Fredrik frampå at det egentlig var ganske billig med sengeplass her. Slitne som vi var etter all kjøringa tok vi kjapt avgjørelsen om å sove innomhus. I seng. Og med et firemannsrom for oss selv med stort oppvarmet bad vegg i vegg, rigget vi oss til med soveposer, mat, termos og gudene vet hva ellers vi hadde fylt opp Atosen med.

Tilløp til campingliv på rommet på Raubergstulen

Fredrik på kveldstur - bildet viser Raubergstulen

Breføreren

Jeg er morgenfugl og traff dagens første ikke-sovende vesen like utafor huset der rommet vårt var. En hare hoppet rett forbi trappa, og virket verken redd eller overrasket da jeg kom ut med gassbrenneren og kaffekjelen. Et vilt dyr! Kult! Kaffe, frokost, rydde ut av rommet, pakke i bil, pakke i sekk og vi var klare til å få litt info av breføreren oppe ved hovedhuset. Der fikk vi også utdelt hver vår sele til bruk over Styggebreen. Så bar det i egen bil rett inn i tåkeheimen og oppover de 10 km til Juvasshytta som var startpunktet for turen inn til piggen. Det var max 5-6 meter sikt, virkelig tett, tett tåke og jeg sleit seriøst med å se hvor veien gikk. Hårnålssving til høyre sa Fredrik. Legg litt over til venstre. Slak sving til høyre. Hårnål til venstre. Snakk om teamwork. Det klarnet litt da vi var nesten oppe, og etter at vi hadde parkert og fått de siste instruksene dro vi innover mot breen.

Tåke oppover mot Juvass

Innover mot Styggebreen

Galdhøpiggen Sommerskisenter - ikke særlig innbydene

Ved breen

Vi gikk i stein, kunne minne litt om ruta til Gaustatoppen, men det var omtrent ikke noe stigning. Passerte et heller dystert sommeskisenter på høyre side, breføreren kunne fortelle at det hadde vært stengt i 6 uker, men jeg fikk ikke med meg årsaken. Tipper pga alt regnet. Det ble en ganske lang pause ved brekanten, så vi gravde ned i sekken etter brødskiver og sjokolade. Og dro fram vottene. Breføreren la ut tauet i en pen slange på breen, knyttet 32 knuter og inspiserte/korrigerte til slutt selene våre. Relativt stramt tau, følg med på personen foran - og personen bak ved forsering av sprekker - og hyl ut hvis det er nødvendig med et stopp. Bortsett fra noen små sprekker på slutten av breen var den jevn og fin og gå på. Grått vær og dårlig sikt i starten, men etter en stund lettet skydekke og sjølvaste Piggen reiste seg foran oss. Fjellet har en tendens til å lure deg når det gjelder distanser og stigningsprosent. Fra midt på breen så det ut til å være maks 20 minutter opp til toppen, og slett ikke videre bratt. Men de 20 minuttene gikk faktisk med til å krysse resten av breen, og da vi nådde ura måtte vi ganske kjapt revurdere estimeringa av bratthet. Og skulle vi tvile på sansene var regnestykket latterlig enkelt: Startstedet ved Juvasshytta lå på 1850 moh, Galdhøpiggen når 2469 moh, og da vi ikke hadde lagt bak oss noen høydemetre av betydning sa det seg selv at vi hadde mesteparten av de 619 vertikale metrene foran oss i ura.

Tauet legges ut

Pause ved breen

Taulaget begynner å bli klart

På breen - det første glimtet av Piggen

På breen - oppe til høyre skimtes taulagene som starter kl 10 fra Juvashytta

Vi begynner oppstigningen i piggura

Vel ute av tauet begynte vi å gå oppover. Ikke gå til høyre ropte bredføreren, der går det rett ned i bratte stup! Hele rekka av folk la seg over til venstre som en motorsykkel i en hårnålssving. Ikke gå for langt til venstre, under der er det bre med endeløse, dype sprekker! Vi la godt over til høyre igjen. Mot midten. Men ura var morsom å kravle seg oppover, den! Været var helt greit, lite vind, ganske grått og vi fikk sågar fem små minutter med spredte snøfiller. Bratt var det, og ingen sti. Bare ur. Man fryser ikke når man griser seg opp Piggura, det skal være sikkert. Men det var ingen luftige partier, ingen steder hvor høydeskrekken boblet til overflaten, sånn sett passer Piggen for folk flest.

Toppen av Norge og bånnski på Balder!

Fredrik på toppen

Fredrik og Samuel

Mat og kakao

Skydekket letter innimellom og vi ser et glimt inn i Jotunheien

Jotunheimen

Svette kropper blir som nye med med tørr ull

Shit happens...

Etter 45 minutter kunne jeg dra fram Balderflaska og feire med en toppdrink! En liten miniflaske bare, jeg skulle jo helst være kjørbar seinere på dagen. Fredrik fikk den andre miniflaska, Samuel takket nei. Vi hang rundt på toppen i nesten en time, tok noen bilder, spiste, drakk og så på folk. Sola kom og gikk, og livet var helt ålreit!

Jotunheimen

Til og med bønneflaggene finnes på toppen

Nedover gikk det lett, vi fant tauet vårt nederst i ura, og klikket oss inn på hver vår knute. Vel over breen ble det fotopauser for flere i taulaget, været var klart og mange ville ha gruppebilder med piggen i bakgrunnen. Og så åt vi igjen. Det blir gjerne til at man går og mumser hele dagen på slike turer, aldri dumt å sørge for fulle energilagre.

Nedover ura

Snart klar for returen på breen

Det obligatoriske bildet med piggen i bakgrunnen

Og enda et

Mot Juvasshytta

Vi gikk i en steinørken

Tilbake ved Juvasshytta var det av med selene, og etter å ha funnet bilen på parkeringa bar det nedover de ti km til Raubergstulen hvor vi skulle ha en kort organiseringsstopp før vi dro videre. Den mila ble en pinefull affære for Atosen! Han skramlet og hylte i de bratte fjellskråningene, og til slutt ga jeg opp å holde ham i andre gir og fortsatte nedover i tredje. Mens jeg vekselvis bremset og slapp. I det som føltes som en evighet. Det var med en viss lettelse jeg kjørte inn på Raubergstulen og parkerte, men da vi gikk ut av bilen kjente vi straks den umiskjennelige lukta av svidde bremser. Den lå som en eim over hele parkeringsplassen. Med Atosen som episenter. To avgjørelser ga seg selv. 1. Vi tar en halvtimes pause 2. Vi utsetter ikke Atosen for nedtsigninga fra Sognefjell, men kjører tilbake via Valdres og Hardangervidda.

Vi så en liten flokk reinsdyr på vei ned fra Juvass til Raubergstulen

Fredrik og Samuel fikser lavvo på campinga på Fagernes

Fredrik virker fornøyd med egen innsats

Et par kopper kaffe seinere luktet det fremdeles svidd på parkeringaplassen, om enn noe mer dempet. Vi starta i hvert fall og kjørte ned til Fagernes camping for å tilbringe natta der. Slo opp lavvoen og heiv inn underlag og soveposer. Flott campingplass, særlig det nye kjøkken- og sanitærbygget var veldig reint og innbydende. Vi spiste frokost og dusjet før vi dro videre på søndagen, og med en søndagsåpen Jokerbutikk på Utstaoset fikk vi handla mat så vi hadde resten av dagen. Været hadde slått om ganske dramatisk, fra sol og blikkstille vann ved Fagernes, kunne vidda nå skilte med regn og vind. Da Fredrik og Samuel ymtet frampå at de kunne tenke seg en liten tur med utgangspunkt i Dyranut Turisthytte, var jeg ikke særlig lysten på å slå følge, men tok med meg ei bok inn på kaféen og hadde en god times fredelig pause i vanvittig koselige omgivelser. Og kjempehyggelig personale. Dyranut anbefales herved!

Tidlig morgen på Fagernes

Nedstigninga til Eidfjord gikk noenlunde greit, men jeg var ganske letta da vi var ned ved fjorden og fremdeles hadde en bil som funket. På sitt vis. Vi skulle jo sette av Samuel på Flesland igjen, så vi satte kursen mot Brimnes hvor ferja går over til Bruravik. Det striregnet og den smale veien som følger fjorden fra Bruravik og videre utover krevde en del konsentrasjon. Jeg trodde vi var ferdige med fjelloverganger, men jammen dukka det ikke opp en til helt på tampen; Kvamskogen, gitt.

Vi fikk avlevert Samuel på flyet, og var hjemme i Haugesund i 22-tida. Da hadde vi lagt bak oss 1165 km. Over en fjerdedel av Atosens årlige kjørelengde. Er det rart han protesterer?!

Somewhere under the rainbow....lurer på om det ikke er Valdresflya eller Golsfjellet?