stedet mitt

.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg opp på vidda alene, ikke fordi jeg er av dem som søker ensomhet og stillhet i naturen, men fordi jeg ikke kjenner så mange som er interessert i slike turer. Da Julia ymtet frampå at hun ikke var helt fremmed for tanken på en mor-datter tur på Hardangervidda, ble jeg kjempeglad! Klær og utstyr fikk hun låne av meg, - stor fordel at vi bruker samme størrelse! - det eneste vi måtte skaffe var en sekk til. Den skaffet Nina til veie, en super Bergans Trollhetta på 75 liter. Da var vi klare.

Jeg valgte en kort og lettgått rute med båt fra Halne til Skaupa og videre inn mot Rauhelleren turisthytte. Egentlig hadde vi tenkt å dra videre til Heinseter etter ei natt på Rauhelleren, men hytta på Heinseter er privat og ble for dyr for oss. Derfor ville vi bli to netter på Rauhelleren, et sted vi hadde hørt mye bra om!

Ruta vår: Halne - Skaupa - Rauhelleren - Skaupa - Halne

Vi kjørte opp til Halne på torsdagen og overnattet til fredag. Jeg hadde dratt Julia ut av senga grytidlig, - har aldri skjønt dette her med at folk vil sove om morgenen - så hun gjespet seg gjennom de første milene. Etter en rast et eller annet sted ved Hardangerfjorden våknet hun mer til liv, og vi ble begge sjarmert av andemor og unger som duppet i fjorden like ved rasteplassen. Vi passerte Eidfjord, og lille Atosen sleit seg oppover hårnålssvingene og tunellene mot høyfjellet. Vøringsfossen var et must å stoppe ved, men da Julia ville lenger ut på kanten for å se nærmere på et minnesmerke over den siste som ramla utfor stupet kjente jeg hysteriet boble i meg. Ok, så var det kanskje 3-4 meter til stupet, men stup er stup og på et tidspunkt stopper selv min vanligvis så rasjonelle hjerne å tenke logiske tanker. Fytti he... så redd jeg var!

Rast ved Hardangerfjorden nær Ullensvang

Blikkstille fjord

Andemor og ungene

Ikke et hyggelig sted

Vi hadde fremdeles mye av dagen foran oss da vi ankom Halne, og dro like godt en tur til Geilo. Stoppet litt langs veien, tok noen bilder og så på naturen og sånt. Ettersom budsjettet var bittelitt stramt, inntok vi måltidene på rommet. Brødskiver med leverpostei, brunost, salami. Pluss etterhvert unevnelige mengder energibars, sjokolade og nøtteblanding. Kvelden gikk med til kortspill i peisestua.

Halnefjorden i morgendis

Halne Fjellstove ved riksvei 7

"Liten bil" he he

 Disen lå lavt over Halnefjorden neste morgen, et nydelig syn. Sola var på plass og kl. 11.00 gikk vi ombord i Halnekongen som skulle frakte oss over til Skaupa, en tur på 40 minutter. Vi frøys ganske bra der under dekk, og da båten la til land hoppa vi ut og begynte umiddelbart å gå. Fort. Vi roet ned da vi fikk varmen i oss, og fant en grei marsjfart. Etter en regnfull sommer var det mamge blaute partier som måtte forseres, det tok av og til litt tid å finne den beste veien over og vi hoppet som noen harer fra stein til stein. Tok et par små pauser, pluss noen fotoavbrekk og se-på-døde-lemen-stopp, men vi var noenlunde samkjørte med tanke på hvor lange pauser vi skulle ha. Jeg var litt overrasket over hvor godt jeg likte å gå på vidda, jeg har jo en forkjærlighet for å slite meg opp topper, men vidda var virkelig avslappende å rusle på. Samtidig som forseringa av all gjørma ga noen små utfordinger på veien. Siste stykket langs fjellet og fram til Rauhelleren var det fin og relativt tørr sti, men på dette tidspunktet hadde Julia tråkket over to ganger og ankelen var ikke helt god. Hun var ganske lettet da vi skimtet Rauhelleren langt der nede ved vannet.

Julia på vei over vidda

Drikkepause - Hardangerjøkelen i bakgrunnen

Her sees breen tydelig i bakgrunnen

Rauhelleren i sikte

 Og så flott hytte, da! Med oppvarna utedoer! Ja, ikke selve doene, men rommene. Fint og reint var det overalt, med hesten som beitet like ved og griser og høner i innhegningen like bortafor. Stort og godt tørkerom og kjempekoselig peisestue. Vi fikk er tremannsrom for oss selv og innstallerte oss med alt dilldallet vårt. Mat og digg utgjorde hovedtyngden i sekkene, men i et anfall av overmot og utrolig lite selvinnsikt hadde jeg lagt igjen all sjokoladen min i Atosen på parkeringsplassen på Halne. Spare vekt og bla bla bla.. Jeg angret selvsagt som en hund da Julia kroet seg opp i senga med den lille dagstursekken fylt opp med alskens godterier og gumlet i vei. Etter å ha mottatt noen utilfredsstillende smuler fra den rikes bord lusket jeg ut i resepsjonen og investrerte i et par pakker Smil. Yummy! Julias ankel var hovnet opp litt, så hun viklet på noe irrgrønn, selvklebende bandasje/tape, riktig stilig. Igjen ble det kortspill på kvelden.

Julia og den nydelige, lille dølen som gikk og beitet rundt på Rauhelleren

Og det var griser her også

Trivelige Rauhelleren

Og hesten igjen

Det ble noen runder med kortspill

Fargerik bandasje

 Neste dag dro vi kun på en liten tur til en nærliggende topp. Ankelen til Julia var fremdeles ikke 100%, så en liten topptur var midt i blinken. Det var ikke store høydeforskjellen fra hyttetunet til toppen, kanskje 150 meter, men du verden for en utsikt som overrasket oss da vi kom på toppen! Siluetten av Hårteigen så vi langt borte, og vidda var virkelig et syn sett litt fra oven. Det blåste godt, men egentlig kaldt var det ikke.

Kortspill om kvelden igjen, pluss at vi pratet med et par fra Drammen turistforening som holdt på å T-merke en del ruter. Alltid hyggelig å utveksle erfaring og høre historier.

Utrolig utsikt fra den vesle toppen vi gikk opp! Hårteigen er den lille knotten midt i bildet.

Blåser litt på toppene

The scenery foreviges også på mobilen

..i alle retninger

Til og med en nydelig liten sandstrand finner man på vidda!

Larveliv i lyngen

 Disse noe ufyselige - og litt fascinerende - larvene fantes det en del av i området rundt Rauhelleren. Først trodde vi det hvite var saueull etter dyr som hadde hengt seg opp et øyeblikk i kvister, kratt og lignende, men da vi spurte innehaverne på hytta sa de det var fluelarver. Det hvite spinnet er reiret deres, eller hva nå boligen til fluelarver heter. Jeg har alltid trodd at maggots, disse små, hvite larvene som jevnlig dukker opp i mer eller mindre heftige lik i krimserier var fluelarver, men det er vel ulike typer fluer også. Med ulike typer avkom.


Værmeldinga hadde vært lite hyggelig for søndagen, kuling og 10 mm nedbør, så vi var forberedt på å traske i vei uvær tilbake til Skaupa hvor Halnekongen ville plukke oss opp. Det regnet litt dra vi dro, men etter få minutter ble det oppholdsvær som holdt helt til vi la til brygga i Halne. Vindstyrken nådde heller ikke kuling, men det blåste likevel temmelig friskt til tider og både buff og votter var gode å ha. Deilig å av og til ha flaksen på sin side når det gjelder været!

På vei til Skaupa

Og der kommer Halnekongen for å hente oss

En matbit og noen sms-er før vi setter nesa hjemover

Framme ved Skaupa fant vi ly ved et skur og slo oss sammen med to andre som kom fra Rauhelleren og delte kaffe med dem. Et par brødskiver seinere kom faktisk båten, - litt tidlig - og vi nærmest løp det lille stykket nedover til brygga. Vi drøyde ikke særlig lenge på Halne før vi satte oss i bilen, klesskifte og en kopp kaffe så var vi klare for hjemturen. Den ble noe mer høylydt enn turen opp fordi Atosen hyler hysterisk når man bremser på gira, og det var jo noen høydemetre vi skulle legge bak på vei ned til Eidfjord. Men med litt veksling mellom girbrems og sporadisk vanlig bremsing så kom vi da ned med hørselen i behold.

Åh, jeg er så lei av å kjøre Atos! utbrøt Julia da jeg slapp henne av utafor leiligheten. Men turen forøvrig var vi fornøyde med, ikke siste gang jeg kommer til å dra på Hardangervidda! Hårteigen lokker litt må jeg si.

.
.