stedet mitt

...


Ut på eventyr
11 september i år dro jeg til Marrakech for å koble meg på en gruppe mennesker med destinasjon High Atlas og et forsøk på å nå toppen av Marokkos - og Nord Afrikas - høyeste fjell; Mt. Jebel Toubkal. Vi skulle rusle i fjellene, såkalt trekking, en drøy uke før toppstøtet mot Toubkal. Dette er en beskrivelse av turen, supplert med bilder og kart. Jeg var valgt en tematisk beskrivelse framfor en kronologisk, dette for å gjøre det enklere å hoppe over de delene som den enkelte måtte finne mindre interessante enn andre. 


 Vi er 10 personer som møtes i Marrakech, åtte menn og to kvinner. Én av mennene er kanadier, resten av følget består av briter pluss meg som er norsk. De aller fleste er meget bereiste og vant til å gå i fjell, de utveksler erfaringer om Kilimanjaros ulike ruter, om Titicacasjøen og Machu Picchu, om Annapurna-regionen og om Everest base camp. Jeg er en rookie i forhold, men stoler på at jeg er i såpass bra form at jeg ikke vil sinke disse spreke globetrotterne. Guiden vår, Hussain, (innfelt bilde) tar i mot oss i Marrakech og dagen etter ankomst til Marokko kjører vi i minibuss til Ait Souka. Denne berberlandsbyen ligger 15 minutters gange fra trekkerbyen Imlil, på rundt 1900 meters høyde.

Fra Ait Souka kobler vi på en kokk, en trail boss, seks muldyr og deres førere. Og dermed er karavanen komplett.



Ruta

 

Etappene
Lengden på dagsmarsjene er helt grei, det samme gjelder vanskelighetsgraden. Den lengste oppstigninga har vi fra Lac d'Ifni og opp til Tizi-n-Ouanoums på 3.650m. 5,5 timer tar det opp til passet og da holder Hussain farten i sjakk. Vi har nå nådd en høyde hvor det ikke er videre lurt å bruke mer energi enn nødvendig. Jo høyere man kommer desto større sjanse er det for å plutselig møte veggen hvis man ikke klarer å begrense seg når det gjelder energibruk. Jeg hadde to etapper i begynnelsen der jeg virkelig sleit, og det var de to dagene magen slo seg vrang. Kvitt den faenskapen, og jeg surfer på en behagelig bølge av adrenalin og energi. Det er tre i gruppa som bruker litt mer tid enn resten, noe skyldes helseplager som vond rygg og en litt forsiktig - og fornuftig - tilnærming som Bruce med en bypassoperasjon bak seg. Én person har imidlertid overvurdert egen form og får etterhvert også høyderelaterte problemer som tap av energi, hodepine, kvalme. Siste dag er lang, med en samlet nedstigning på bortimot 2300 høydemetre, - nesten en liten Galdhøpigg - men terrenget er ganske lett, og i hvert fall den siste delen er relativt slak



Underveis - i bilder

Berberjenter

Vi har nådd toppen av passet

Muldyrkurver

Vakre, brune fjell

Og mer fjell, denne gang med fotografskygge

Juhu! Over enda et pass og formen er på vei tilbake

Alltid like fotogene Bruce

Drikkepause for Bill

Kaféeierens datter

Kaféeieren serverer myntete

Fikenkaktus

Berberlandsbyene nærmest henger i fjellsidene

Kafé Toubkal er ganske berømt og ligger på veien mot Lac d'Ifni

Litt småsjenert denne lille geitekillingen

Stå på ett bein! Forlangte Terry som tok bildet.

Ned mot Lac d'Ifni

Mike og Brian

Gutta har pause. Steve, Terry, John

Det blåser og er kaldt på toppen mellom Lac d'Ifni og Neltner refuge

I de lavereliggende dalene dominerte fikenkaktusene, høyere opp er tistel-land

Vi nærmer oss Neltner refuge

På vei ned fra toppen av Toubkal

Neltner i sikte, nå blir det lunsj før den lange vandringen ned mot Imlil

Det er ikke bare "våre" muldyr som er på vei mot Imlil. Mange har vært på toppen i dag og nå skal både de og trekkdyra som ventet ved Neltner ned godt over 2000 høydemetre

Nesten ved Imlil, Terry flater ut mens vi venter på et par etternølere

Overnattingsstedene
Ryad Mogador i Marrakech
Vi bor første og siste natt på Ryad Mogador hotel i Marrakech som har super beliggenhet ikke så langt fra Djema el Fna og souken. Fri wifi i fellesområder er et pluss, ellers er det et helt greit hotel uten de store plussene eller minusene.

Ait Souka
De neste to dagene har vi base i Ait Souka i Aroumd-dalen, en liten spasertur fra den livlige trekkerbyen Imlil. Overnatter i gite, et slags herberge hvor man sover i flersengsrom på matter/madrasser på golvet. Rent og fint er det, brødrene som driver stedet ligger støtt og stadig på kne med vaskefilla. Giten i Ait Souka får masse stjerner av oss fordi den har sittedo og av og til varmt vann i dusjen. Særlig sittedoen vet vi å sette pris på. Jeg har egentlig ikke så heftige motforestillinger i forhold til dette med å sitte på huk her og der, men det hullet er så fordømt lite! Grop, steiner og utsikt er faktisk langt mer avslappende. Vi sprer oss rundt på rommene i giten, Bruce, Bill og jeg deler et femsengsrom og får relativt god plass til å styre på med å organisere – og reorganisere og re-reorganisere og re-re-reorganisere – innholdet i duffelbagene våre. Giten i Ait Souka ligger midt i en berberlandsby som har sin egen minaret. Følgelig blir vi vekket av Imamen hver morgen kl. 4.30. Og kl. 5.00. Og kl. 5.30. Det første bønneropet viser samme lovmessighet som et sett dominobrikker: Imamen vekker hanen, som vekker den andre hanen, som vekker den tredje hanen, som vekker, hunden, som vekker eselet osv. Jeg får noen ulne assosiasjoner til et gammelt eventyr, var det Bymusikantene fra Bremen hvor disse dyra hadde hovedrollene? Dog uten Imamen vil jeg tro.



Quaneskra
I dag lager vi camp like over berberlandsbyen Quaneskra; koketelt, spisetelt, dotelt og tomannsekspedisjonstelt til oss. En steinhytte som allerede står like ved fungerer som sovested for Hussein, Mohammed og muldyrførerne. Jeg er slett ikke bra i magen, og har hatt en heller strevsom dagsetappe med diaré, (heldigvis ikke mens vi gikk, bare før) kvalme og tap av energi, og prøver lettere desperat å estimere avstanden fra mitt eget telt til doteltet. Usj, ikke bra. Mitt telt ligger lengst borte og flere nivåforskjeller unna doteltet, med teltplugger og tau som ekstra snacks i hinderløypa. Dette kan bli riktig festlig i mørket. Og det blir det. Huff og huff.


Campen ved elva
For et sjarmerende og idyllisk lite sted! Campen ligger for en gangs skyld på en liten gresslette, like ved middelstor bekk. En rekke av steinhytter tjener som kjøkken, toalett, butikk og spiserom. Mellom teltene har muldyra selskap av kuer og geiter, og Susan får påtrengende fantasier om kuer som ramler over teltet deres om natta og påfører henne hodeskader med dødelig utgang.







Agaz Ran – og vi får en overraskende overnatting i gite
Pga. fare for uvær loser Hussain oss til landsbyen gite hvor vi fordeler oss på to rom pluss den luftige matsalen hvor det er åpen utsyn til fjellene på ene kortsida. Og det er dusj der! Riktig et fancy bad med toroms innredning, et delvis utendørs av- og påkledningsrom med vask og et knust speil og så selve dusjen i rommet innenfor. Litt tricky dette med klær av/klær på da det er temmelig fritt innsyn, men jeg satser på at en hver god muslim uten videre vil forkaste eventuelle impulser i retning av kikkeraktivitet. Katten som smyger seg forbi virker bare måtelig interssert.










Lac d'Ifni
Dette er absolutt en høydare hva overnattingssteder angår! Noe så unikt og vakkert! Bredden til denne irrgrønne innsjøen er som en brei strand av pukk og grus, og langs ene fjellsida har berberne bygget «rekkehus». Dette er tre-veggers steinhytter med jordgolv som er åpne ut mot fjellene på andre sida og delvis mot innsjøen. Noen av hyttene har til og med to etasjer. De fleste hyttene fungerer som to-manns soverom, men det er også et par butikker med det sedvanlige utvalget av vann, brus, kjeks, sjokolade og dopapir. Et spiserom og et kjøkken kompletterer dette lille byggefeltet.

Ehh...doen da?
Å ja. Where ever? Ok, da.

Jeg er glad magen har funnet tilbake til sin habituelle tilstand.




Det blåser plutselig opp, begynner å tordne og de første dråpene faller mens hele gruppa står på geledd og entusiastisk retter kameraet mot fjellene som pre-uværet farger vakkert rosa-røde:





Jeg har krøpet inn i soveposen i steinhytta som jeg deler med Hussain, og med bare ei matte mellom meg og jordgolvet har jeg det vanvittig bra. Utsikten er upåklagelig og uværet gjør den enda mer spennende. Jeg tygger i meg den ene sjokoladekjeksen etter den andre mens jeg kjenner at jeg er intenst til stede i øyeblikket. Selv ikke de store, tettvevde edderkoppnettene mellom steinene i veggen klarer å forstyrre roen. Ok, så bor det noen andre her også. So what.











Ved Neltner refuge
Vi ligger ikke inne på selve refugen, men slår opp teltene utafor denne ganske store refugen som danner utgangspunkt for toppstøtet mot Toubkal. Måltidene får vi likevel servert inne i en av de to spisesalene. Som ved de andre gites vi har vært innom er også prosedyren her at medbrakte kokker bruker kjøkkene til å lage mat til sine respektive grupper eller enkeltklienter.

Vi henger rundt i hytta, mingler med andre trekkere og utveksler erfaringer. Noen har allerede vært der et par dager, været har ikke vært videre bra de siste dagene og ikke alle så sitt snitt til å gjøre et forsøk i et relativt rolig værvindu dagen før. De som grep sjansen fikk oppleve en 20 minutters snøstorm på vei ned.

Det blåser temmelig mye da vi tar kvelden, og seinere på natta slår regnet hardt mot teltduken. Jeg sover likevel meget godt, været og tynn luft til tross.






Ait Souka
Og der var vi tilbake til utgangspunktet igjen. Rene, koselige giten med det tradisjonelle spiserommet i blått og gull. Jeg plukker meg ut et rom på takterrassen og får beholde det alene. For første gang må jeg ty til ørepropper, det feires nemlig bryllup i stor og noisy stil i nabohuset og det virker ikke som de har tenkt å roe ned før imamen & co. setter i gang med morgenritualene sine. Det er nesten motvillig jeg fisker ut proppene fra siderommet i toalettveska, særlig tromminga er fascinerende og rytmisk med partier av sang og rop som minner mer om sør-afrikansk musikk enn det jeg forbinder med tradisjonelle arabiske klanger. Så er da heller ikke bryllupet arabisk, men berbisk.



Ryad Mogador i Marrakech
Back again. Nytt rom med utsikt til den travle gata utenfor. Og wifi i fellesområdene! Yeah! Jeg omorganiserer i bagen; tar ut absolutt alt, kaster en del og prøver å skille det som er skittent og de få plaggene som er reine, og legger alt av trekkingklær og utstyr i bånn. Selv jeg som har hatt over ei uke til å venne meg til alle luktene som følger med en trekkingkaravane, har ingen problemer med å gjennkjenne den liflige dunsten av muldyr etter denne operasjonen. Hjelp.





Hva spiser vi på slike turer?
Middag
Maten er i utgangspunktet god, middagen oftest i tanginestil med en haug av poteter, gulrøtter og zucchini dandert over kjøttstykker av lam eller kylling. Ris, couscous eller pasta til. Og suppe først. Lysegul suppe. Hver dag. Nøff sædd om suppa.

Frokosten
er det ingen som jubler over, særlig ikke britene som alle sverger til «full English». Her får vi havregrøt som enten er for tynn, for tykk eller for salt, småseigt flatt brød, syltetøy og honning. Av og til primulalignende ost. Det skal mye til før vi avstår fra grøten, den gir viktig energi til dagens oppoverrusling.

Lunsjen
– som blir inntatt som picnic i det fri eller i en av de mange små kaféene/forfriskningsstedene langs ruta – består av tomater, paprika, oliven, linser, ris m.m. pluss tunfisk eller sardiner på boks.




Riktig næringsrikt kosthold, det er bare det at vi går lei etter noen dager. Særlig de av oss som sliter med magesjau og kvalme får omtrent spader av lukt og syn av den samme maten dag etter dag. Særlig den gule suppa får Mike og meg til å utveksle desperate blikk. Posene med dadler og nøtter som Hussain sender rundt under hvilepauser er imidlertid alltid like etterlengta. De dadlene er virkelig to die for.



Om berberinitiativ og om sukkerinntak
Berberne er oppfinnsomme og vet å gripe de mulighetene som byr seg. Vi kan bruke timevis på å grise oss oppover steinete stier mot et fjerntliggende fjellpass, og det slår nesten aldri feil; når vi stikker nesa over toppen finner vi en smilende berber der med en anseelig samling Cola og Fanta, pent dandert i skyggen av en steinhaug, under en muldyrkurv eller oppi en trekasse. Ofte med en plastdunk med vann plassert over flaskene hvor selgeren har laget flere små huller i dunken slik at vannet sildrer over flaskene og holder dem kalde. Vanligvis betaler vi 10 dirham (rundt 7 kr) flaska, men er oppstigninga særlig bratt og lang øker prisen til det doble. Herregud, det er dem så vel unt.



Under en nedstigning møter vi på enda et lite enkeltmannsforetak. For plutselig sitter han der. Tekokeren. På en liten klippeavsats i fjellsida har han rigget seg til med en kølsvart kjele på et lite bål. I den trekker han myntete, og smilende rekker han fram et glass halvfullt med den nydelige, søte drikken. Han har bare dette ene glasset, så vi må drikke etter tur. Naturlig nok vegrer gruppa seg for å overta glasset etter at Mike, John og jeg har spredd våre livlige magebakterier rundt i det. Så bisnissen blomstret ikke akkurat for tekokeren denne dagen. Jeg gir han en ekstra dirham og knipser et bilde.



Rart det der hvordan sukkerbehovet stiger til himmels under disse forholda. Selv da jeg under den verste magesjauen knapt rører ordinær mat, knasker jeg i meg mengder med energibars, Snickers og Mars uten problemer. Tvert i mot, det er som om kroppen blir et trekkpapir for konsentrert energi i form av en tilnærmet rein karbodiett. Og så mynteteen, da! Minst tre ganger om dagen får vi nydelig, søt myntete servert i små glass. Engelskmennene setter forøvrig stor pris på Mohammeds 5 o'clock tea servering, hver ettermiddag legger han ut på en mission mellom teltene og proklamerer med kraftfull stemme: Tea's up!


Toppstøtet til Mt. Toubkal 
Vi står opp kl. 04.00 og er utrolig nok lys våkne. Stikker hodet ut av teltåpninga for å sjekke ut været. Og fra vind og regn i går og tidlig på natta har det nå roet seg til fullt ut akseptabelt topptur-vær. Bruce, som måtte ut en tur i natt, måtte gni seg i øyenene da han kikket opp mot toppen for både Toubkal og nabotoppen var hvite av snø. Seinere finner vi ut at det var en haglskur som farga toppene, ikke snø.

Jeg må innrømme jeg var nervøs for at været skulle stikke kjepper i hjulene for oss. Enkelte er fornøyd med at vi har hatt en flott ferie uansett, at det å nå toppen egentlig er ganske underordnet. Jeg klarer ikke helt å se på det på samme måte, jeg er enormt fokusert på dette siste støtet og har ikke plass til særlig annet i tankene. Summit fever? La meg ha selvinnsikt nok til å holde meg langt borte fra de virkelig store toppene, jeg hadde antagelig utgjort en betydelig fare for meg selv og andre. 

Mohammed lager til frokost til oss inne på refuget, og vi slurper pliktskyldig i oss havregrøten mens vi sjekker ut hodelykter og kontrollerer at alt nødvendig utstyr er på plass i sekken. Steve har glemt vottene hjemme i England og han får låne et par hjemmestrikka, tova par av meg. Selv har jeg Norrøna-paret som flere ganger har vært gode å ha i værmessig ganske uvennlige situasjoner.



I dag har vi to guider, Hussain går foran og holder tempoet lavt og jevnt, mens Jemal legger seg bak for å samle opp de som faller av eller ønsker å senke tempoet ytterligere. Vi starter litt over kl. 05.00, og allerede etter 20 minutter gir Susan seg. Hun har ikke vært i form de siste par dagene. Jemal følger henne ned, men han er kjapt oppe igjen og finner på nytt sin viktige plass bakerst i gruppa. Litt småklyving til å begynne med, men ingenting utfordrende i den farten vi går i. Etterhvert blir det mer og mer grus, men tror ikke noen i gruppa har problemer med i forhold til det. Jeg er den eneste som ikke bruker tradisjonelle fjellstøvler, i stedet har jeg under hele trekket gått i ankelhøye, ganske myke terrengsko. Gore-tex selvsagt og med vibran-såle, så helt vanlige terrengjoggiser er det ikke. Anyway, jeg er veldig godt fornøyd med valg av sko!



Det lysner etterhvert og hodelyktene kan pakkes i sekken. Jevn og trutt går vi oppover, men gruppa er ikke lenger samlet. Bruce, som er flink å kjenne på kroppen i hvilken fart han bør gå i, sakker bakut og John ser jeg ikke lenger. Foreløpig er det ingen problemer å puste, men jeg har en følelse av at hadde Hussan økt tempoet aldri så lite så ville den tynne lufta gjort seg mer gjeldene. Det er bratt, men relativt lettgått. Da vi når et naturlig hvilested før vi legger ut langs ryggen og opp det avsluttende stykket sender Hussain posene med dadler og nøtter rundt. En siste energiboost før toppen. Nå først - dvs. de siste 20 minuttene - kjenner jeg nå og da trang til å dra litt ekstra luft ned i lungene. Men bare sporadisk, ikke som noe vedvarende.



Vi ser den pyramideformede jernmonumentet (eller hva man skal kalle det) og legger bak oss de siste metrene før vi klatrer opp og nærmest omfavner jernstengene.


Mt. Toubkal 4.167 m.o.h.



JUHU! Aldri har jeg vært høyere og det føles vanvittig bra! For et fantastisk kick! Jeg feirer med Balder og da blir det liv i britene! De har høyst ufrivillig vært ei drøy uke uten alkohol, og et par av dem er virkelig ute og kjøre når det gjelder savnet av disse edle drikkevarene. Det er ikke store mengdene Balder jeg har, bare ei lita flaske med en munnfull til hver, men britene pluss kanadiske Terry er rørende takknemmelige og drikker nesten andektig sine små slurker av det gode, norske urtebrennevinet. Og gentlemen som de er så gjemmer de et par dråper til etternølerne. Ikke verst. 












Totalt klarvær er det ikke på toppen, antagelig er det for tidlig på dagen for disen har ikke helt sluppet taket. Men der er jeg ganske avslappa, det viktigste er tross alt å komme opp og utsikt blir en ekstra bonus.

Helse, santitærforhold og hygiene 
Mageproblemer
Det er umulig å opprettholde optimal håndhygiene til tross for at ulike versjoner av antibac er i flittig bruk. De fleste legger seg på et «godt nok»-nivå, og bruker litt ekstra etter dobesøk, pengebehandlig, før måltider etc. Å skrubbe seg med antibac hver gang vi tok på noe som helst var rett og slett ikke gjennomførbart.

 Når det gjelder magesjauen Mike, John og jeg pådrar oss, så er det trolig ikke håndhygienen som er utslagsgivende, men drikkesystemet vårt. Vi tre er de eneste som benyttet camelbak, altså drikkeblærer på et par-tre liter som oppbevares i eget rom i sekken og som har slange festet til den ene bærestroppen. På den måten er det enkelt å få i seg nok drikke, man bare sutter i vei mens man går uten å måtte hente opp flasker fra mer eller mindre tilgjengelige rom i sekken. Men mens flaskedrikkerne har vannet sitt godt beskyttet av skrukork, henger munnstykket på våre slanger og slenger i støv og dritt som virvler opp fra underlaget. For ikke å snakke om den alltid tilstedeværende muldyrmøkka. Samme problemet som i Birken 2009, altså. Vi kobler imidlertid ikke drikkesystemet med sykdom før vi er på bedringens vei, da trekker vi stoisk på skuldrene og konkluderer med vi nå er immune mot muldyrmøkk. Og fortsetter suttinga. Vi spytter midlertid ut første munnfullen for å unngå høykonsentrat av dritten.



Do og sånt
Tja, hva skal man si? Hotelldoene er selvsagt helt ok, det samme må sies om sittedoene på Ait Souka. Hull i golvet er bokstavelig talt drita skummelt, jeg mener det hullet ikke jo ikke så jævla stort  og man skal tross alt opparbeide seg en viss ferdighet for å ...nå ja..treffe blink. Uæææh!

Takke meg til teltdoen og naturen. Teltdoen, ja. Tenk dere den runde stoffsylinderen som illusjonister bruker når de tryller bort damer, åpen i topp og bunn. Sånn var teltdoen vår, men den var firkanta og for dem som gjerne setter denne formen for privatliv høyt er det kanskje et problem at det er umulig å lukke stoffbiten foran helt igjen. Krympet i vask? Selve doen er en grop med steiner rundt. Veldig praktisk med de steinene, særlig når man må tilbringe litt mer enn det sedvanlige halvminuttet der. Da gjør det godt å få hvile en kvart  rumpeskalk på en av Atlasfjellenes mange røde steiner.

Frilufsliv og turer til tross, jeg har egentlig vært ganske pinglete når det gjelder det å etterlate meg major things i naturen. Jeg har opplevd litt for nært og beint fram ekkelt. Yækkk! Men på turer som dette oppdager man gjerne at grenser i egen mentalitet strekkes. Og da jeg under en etappe befinner meg i huk-sittende høyt over stedet de andre har pause, med en halv skalk godt plassert på en selvplukka - og dertil egnet - stein, plystrende på Tir n'a Noir til en liten nysgjerrig flokk med geiter, og slapper av så det suser, DA har i hvert fall jeg pushet noen massive grenser.

Hmm, det ble litt om dette temaet, gitt.

Hygiene - objektiv bra nok eller subjektiv mangelfull?
Lars Monsen mener at en dusj hver femte uke holder i massevis. Hvorfor sliter vi da bare vi må hoppe over én eneste dag? Ok, vi sliter ikke akkurat, men vi hadde utvilsomt foretrukket en dusj hver dag. Særlig under disse forholdene hvor man svetter og blir møkkete. For det å ikke være rein her betyr faktisk det samme som å være direkte skitten. I motsetning til hjemme hvor de fleste forblir gullende reine selv om de skulle finne på å hoppe bukk over den daglige dusjen. Vi utsondrer alle  interessante duftblandinger av svette, muldyr, geiter, jord, støv og ymse annet, men vi gir egentlig blaffen i hvordan vi lukter, eller mer spesifikt hvordan andre lukter oss. Det er velværefølelsen som er fraværende. Den som kommer med såpe, sjampo og rennende vann. Om det virkelig oppleves plagsomt? Nei, jeg vil ikke si det. Bittelitt når vi kjenner etter, kanskje. Bortsett fra Susan, tror hun lider litt mer enn resten av oss skal jeg dømme etter desperasjonen i stemmen: I feel so filthy!.

Jeg tenker at så lenge geitebukken ikke sender meg lange blikk med tydelige parringssignaler er jeg rein nok. Objektivt sett.



Komfort
Komfortgraden er meget varierende. I hvert fall tilsynelatende. Og i praksis blir ikke komfortgraden plottet inn på et tenkt kontinum, men plasseres i én av to båser: Dusj eller ikke dusj. For det er faktisk ikke mer ukomfortabelt i teltet enn på hotellrommet, jeg sover utmerket både i sovepose og mellom laken. Og selv om sittedoene er noen fine innretninger, så utgjør det ingen forskjell i trivselen. Og hvem kan si at picniclunsjene våre mangler komfort? Skyggefulle trær, entusiastisk oppdekning og servering av Mohammed, god mat og tid til en liten lur etterpå. For dem som er avhengig av den slags. Jeg tror ikke noen av oss lengter etter omgivelser a la restaurant.










Marrakech
Byen er overraskende ikke-vestlig. Jeg fascineres over det livlige trafikkbildet, kvinnenes fargerike antrekk - de fleste dekker håret til, men langt fra alle - og den avslappende vennligheten. Vi får en guidet tur dagen etter ankomst, da tar Fuzia oss med til souken hvor vi besøker en butikk som selger krydder, oljer og medisinske urter, en teppebutikk og et fargeri. Vi får også en omvisning på den gamle koranskolen som var i drift fram til 60-tallet. Selv inne i souken er det ganske avslappende å rusle rundt. Det er ingen som forsøker å verbalt hale deg inn i butikker eller på andre måter utøver ubehagelig kjøpepress.



Hotellet vårt ligger ca. 20 minutters spasertur fra Djema el Fna, og den mest interessante måten å komme seg dit er å gå gjennom en mindre turistprega souk som ender ved parken der hestedrosjene står. Her selges det grønnsaker, oliven, korn og mel, fiken, dadler, aprikoser og nøtter. Slakterne stiller ut både døde og levende dyr, en av dem kommer gående med et knippe levende høner som han holder etter føttene, det ser ut som en gigantisk fjærvifte der hønekroppene sprer seg ut fra hånda hans. Jeg spør om å få ta et bilde, men den gang ei. Ikke alle er like ivrige etter å la seg avbilde.







God fotoskikk
Marrakech byr på et mylder av fascinerende motiver for oss som er vant til en mer vestlig måte å leve livet på. Men vis hensyn, spør alltid om tillatelse til å ta bilde og respekter et avslag. For avslag får du av og til. Og det behøver ikke være uvilje i form av vrangskap som ligger bak svaret, det kan like gjerne være religiøst begrunnet. For Islam har ei greie med avbildninger av levende vesener, det er ikke bare Muhammed dette gjelder for. Så finnes det muslimer som kategorisk holder seg til dette, og muslimer som praktiserer en mer avslappa gudstro. Og apropos blider; innen Islams utsmykkingskunst er det f.eks. bare tre elementer som uttrykkes: Den islamske stjernen, geometriske figurer og kalligrafi. Mange stiller også villig opp til fotografering for en dirham eller to. Det virker som om holdningene er mye mer fotovennlige i den store souken enn i den lille lokale. Selv når du tar et gatebilde i sistnevnte bør du spørre om tillatelse hvis du fanger inn mennesker som håndverkere eller butikkinnehavere. Unngå å fotografere kvinner.Med mindre du snikskyter fra avstand.











Vi går på bar og jeg studerer katteatferd
Siste kvelden i Marrakech, samme dag som vi returnerer fra Ait Souka, leter vi opp en bar etter å ha spist middag på et hyggelig sted i nærheten av Djema el Fna. På et hjørne finner vi baren som holder til på en takterrasse med utsikt til minareten og gatelivet under. Jeg drikker sjelden, men nå har Mike lyst til å spandere en øl i takknemmelighet over at jeg delte Immodiumen min med ham, så jeg takker ja. Ølet smaker overraskende godt! Thanks, Mike!

På nabobordet sitter et russisk par og spiser. Under bordet deres er det full aktivitet av små katter som prøver å fange såvel parets oppmerksopmhet som de tilfeldige matbitene kvinnen slenger ned til dem. På det meste er det seks katter i sving under bordet, inkludert et par kattunger. Alle kattene vi ser i Marrakech er små og slanke, ikke egentlig magre, men de har ikke et gram fett på kroppen. Mulig de er underutvikla fra fødselen pga lite mat, men de er i hvert fall tamme og håndterbare, og selv når de må kjempe om maten under et restaurantbord gjør de det på en sivilisert og ikke-aggressiv måte. Selv den lille kattungen får ha kjøttstykket han klarte å fange i fred, og det er ikke noe tegn til bølleatferd hos de voksne kattene.




Vil absolutt anbefale andre fjellfreaks dette trekking-eventyret i Atlasfjellene! Det er ikke videre hardt, alle som er i noenlunde form klarer det. Er du vant til å gå i fjellet, liker å gå oppover og trives med å suge inn andre inntrykk enn de man opplever hjemme, da er det bare å legge i vei. Insha'allah!