stedet mitt

 Sist jeg gikk på ski var en søndag på 80-tallet. Med splitter nytt slalåmutstyr og en nyvunnet overbevisning om at jeg egentlig hadde store - om enn skjulte - talenter i alpinbakken. Senere har jeg alltid lurt på hvor den overbevisningen kom fra. Ja, for jeg hadde aldri satt beina oppi et par slalåmstøvler før denne søndagen. Etter noen ytterst pinlige opptrinn som inkluderte fall fra skiheisen og null svinge- og bremseferdigheter i bakken trakk jeg meg tilbake i skibussen og glodde på videoer om Olsenbanden. Djupt såra og vonbråten over egen ufortreffelighet.

I går dro jeg ut på langrennski. Ull innerst, blå Swix ytterst og null peiling på hvordan jeg skulle få skoene på plass i bindingene. Litt prøving og feiling og høylytt oppmuntring fra tur- og skivenninne Lillian, og skiene satt der de skulle. Knall og fall ble det, men fytti grisen så vanvittig moro! Vi gikk i 1,5 timer og ble så oppgira at vi fluksens avtalte ny skitur dagen etter. Dvs. i dag. Litt mer utfordringer i dag, flere bakker og tildels ganske skumle bakker for gamle giktiske kjerringer. Den kneika som går fra Djupadalen og ned til den lange bakken videre nedover til Ramsdalen  førte til et par fall. Langebakken gikk så det suste helt til jeg kjørte over en dump, da lå jeg atter på ryggen og sprella med beina. Og lo så jeg grein. At null kontroll og flere fall enn jeg klarte å telle kan gi så til de grader morsomme opplevelser rimer ikke på en flekk. Men det gjør det altså.


Nå sitter jeg med en liten lyskestrekk og håper den er borte til i morgen. Den må være borte. Jeg skal ut på ski!