stedet mitt

I går kveld fant jeg fram eska med perlene og laget maskemarkører. Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at TV2 Zebra sendte Rosemary's Baby, et perfekt følge til et par maskemarkør-timer. Det ble ikke så veldig mange, - ikke at jeg har bruk for så mange heller - for jeg slapp opp for forbindelsesledd, men en liten samling ble det:



Det var forresten moro å se Rosemary's Baby igjen. Polanski er absolutt en av mine favoritt-regissører, og når forfatteren av romanen Rosemary's Baby, Ira Levin, er en av de dyktigste når det gjelder oppbygning og komposisjon av plot, da er virkelig potensiale til en filmsucess på plass. Når Rosemary's Baby ble den klassikeren den etterhvert ble skyldes dette etter min mening to ting: 1. Polanski lar filmen i veldig stor grad følge boka, tror knapt jeg har sett en film hvor innholdet stemmer så godt overens med innholdet i romanen, samtidig som han legger vekt på å gjenskape stemningen fra den. Og klarer det. 2. Polanski lar som sagt filmen følge boka i veldig stor grad, men han avviker på ett viktig punkt, en genial vri som jeg tror medvirket til at filmen ble en slik publikumssucess. Mens man i romanen får beskrevet hendelsene som realiteter, velger Polanski å la publikum avgjøre hva som er virkelig og hva som ikke er det. Er Rosamary's opplevelser et resultat av hennes egen fantasi? Et sett vrangforestillinger og en paranoid beredskap som i løpet av filmen fester et stadig fastere grep om en mentalt syk Rosemary? Forvridde tankesett og tolkninger på villspor? Eller er Rosemarys skremmende opplevelsene reelle? Er det virkelighet? "This is really happening!"


En pussig greie er at til tross for at Polanski i sluttscenen velger å ikke vise babyen, så er det nettopp babyen og dens uhyggelige utseende - gule øyne og klør - som publikum grøsser over og diskuterer utenfor kinolokalene i USA etter å ha sett filmen. Polanski var riktig så fornøyd med denne utilsiktede effekten.

Mia Farrow spiller hovedrollen som Rosemary, og det er faktisk Mia selv som synger voggesangen som er er filmens gjennomgangsmelodi. Den opprinnelige planen var å finne en sanger som kunne nynne den, men Mias egen stemme hadde faktisk alle de kvaliteter som behøvdes; ren, inderlig og med en viss ...tja, uskyld, kanskje? Lalalala lalalalalalalalala...lalalala lalalalalalala lala...lalalalalalala lalalalalalala lalalala lalalala lala la la...

På det tidspunktet var Mia fortsatt gift med Frank Sinatra, og han ble så rasende over at hun takket ja til rollen som Rosemary at han sendte skilmissepapirene til Mia på settet. Hun hadde gått med på å tone ned sin egen karriere da hun giftet seg med den langt eldre Sinatra og han likte dårlig at hun gikk tilbake på dette løftet. Mia ble faktisk ganske knust over dette og i fest-scenen hvor Mia gråter og betror seg til venninnen sine er trolig tårene og gråten ekte. Tidligere samme dag hadde hun nemlig mottatt skilmissepapirene fra Sinatra.

Anbefaler flere polanski-filmer:
Repulsion 1966
The Fearless Vampire Killers 1967
Cinatown 1974

Ira Levin er også i høy grad anbefalelsesverdig:
Rosemary's Baby (grøsser)
A Kiss before Dying (krim)
The Boys from Brazil (drama/sci fic)
This perfect Day (sci fic)

Polanski er en fascinerende - om ikke udelt sympatisk - skikkelse såvel i filmsammenheng som privat, fra oppveksten som jødegutt i krigens Polen til den tragiske massakren av filmstjerne-kone Sharon Tate og deres ufødte barn. Og flukten fra USA da han ble dømt for seksuelle overgrep mot en 13-åring. Men lage film, det kan han!