stedet mitt

Ekstemværet fortsetter å forkludre turen. I dag skulle vi egentlig gått opp til Nine Standards Rigg på litt over 600 m.o.h., en topp hvor det fra gammelt av er plassert ni store varder. Ingen vet hvorfor de er der, men de er ikke av nyere dato, det kan man se av gamle kart fra 1800-tallet hvor disse vardene er tegnet inn. Men altså, været. Problemet med dagens rute er at den vanskelig lar seg kombinere med et månedslangt regnvær som bare har eskalert i intensitet og vannmengde. I dag er det igjen flomvarsel på morgensendinga fra BBC, og folk blir faktisk rådet til å holde seg i heimen. Juhu, vi skal på tur!

Det kommer ikke på tale å gå til Nine Standards Rigg. Dette område er så vanvittig gjørmete at selv en tørr, fin sommerdag setter vandreres balanse- og byksekapasitet på en hard prøve. I itiniary'n vår er dette området omtalt på denne måten:





Vi skal ikke gå opp til Nine Standards (se bilde over). Hele området fra Kirkby Stephen til Keld er transformert til et eneste stort gjørmehull, og vi blir nødt til å velge den letteste ruta til Keld; landeveien.

Jeg skal ikke dvele ved den opplevelsen. Det plasket ned hele veien og regnet var så kraftig at vi måtte skjerme ansiktet så godt vi kunne ved å snøre oss inn i hetta og se i bakken. Det var derfor meget begrenset hvor mye vi fikk med oss av the "scenery".



Keld er grønn og grå. Intenst grønne marker etter den lange regnperioden og gamle, grå steinhus. Keld Lodge er et av disse gamle steinhusene og vi ankommer ganske tidlig på dagen, rundt 12.30. Stedet reklamerer med en vennlig atmosfære, og det stemmer til fulle! Utrolig hyggelig personale. I den ene lille stua ut mot veien er et par kvinner i full sving med å plassere bøtter, plastskåler og håndklær i vinduskarmen. Ho ho, det regner virkelig rett inn i vinduskarmen, ikke bare noen tilfeldige drypp, men regn! Jeg spør om dette er et problem som oppstår hver gang det regner, men nei, det har faktisk aldri skjedd før. De virker ganske sjokkskadde begge to.


Og hvem skulle tro at det var i Keld - in the middle of no where - hvor jeg får den første positive responsen på standardspørsmålet mitt: Do you have wifi? Og jadda, visst hadde Keld Lodge wifi til meg! Verten skriver ned et passord og jeg rigger meg til ved langbordet i den ene stua. Flere i gruppa ytrer ønske om å få sjekke epost i løpet av dagen, så når rommet er klart lar jeg pc'n stå igjen i stua til fri benyttelse. Jeg vil i følge verten neppe få noen kontakt med verdensveven der oppe under taket hvor rommet mitt befinner seg. Altfor tykke vegger.

I Keld Lodge har jeg det minste rommet på hele turen, det er ikke en gang plass til nattbord der og brettet med tekoker og et utvalg med drikker står plassert i vinduskarmen. Det er et lite hjørne med do og vask der, men ingen dør. Rommet inneholder likevel alt jeg trenger.




Status:
Fremdeles ikke antydning til gangsår
Tørre klær, tørre støvler
Formen er bra
Kneet blir stadig verre og gjør nå vondt også når jeg ligger

Det hadde gjort seg med litt solskinn i morgen, gitt.