stedet mitt

GODTERITUR

Sist torsdag ettermiddag var vi på adventstur sentrum, Julia og jeg. Det har vi gjort hvert år helt fra Julia var liten. Nå er hun 19 år og adventsturen er blitt en umåtelig viktig tradisjon. Som de fleste andre tenner vi lys hver søndag i advent. Vi lager kakao som inntas med rause mengder krem, og den drikker vi av julekrus som er samlet inn gjennom mange år fra diverse julemarkeder i Tyskland, de fleste fra Hamburg og Hildesheim. Adventstaken vår er av tung messing, med en rund skål i midten og med fire fordypninger til lys langs kanten. Den skåla fyller vi med godterier, og da helst godterier som er litt forseggjort og med lekker innpakning.

Det er nettopp innkjøp av dette godteriet som er hovedmålet for den årlige adventsturen vår. Opprinnelig besøkte vi en liten nisjebutikk som hadde spesialisert seg på delikat godteri, såvel hjemmelaget som fabrikkprodusert, men da denne opphørte å eksistere for noen år siden måtte vi finne nye steder å jakte på det ultimate adventssnopet. Vi fant egentlig ikke noen butikk som utmerket seg, men vi handler på litt forskjellige steder, plukker litt her og plukker litt der.

Som i fjor skal vi på førjulstur til København, - og nå er det ikke mange dagene til! - og det meste av godteriene vil bli innkjøpt der. På sjokoladebutikken i Hovedbanegården, blant annet. Likevel må vi kjøpe inn litt godis, i hvert fall så vi har til 1. søndag i advent som er i morgen. Andre ting vi pleier å handle inn er lys til staken, servietter og som regel noe pent innpakningspapir eller gaveesker/poser pluss det vi måtte mangle av bånd og småpynt til pakkene. Enkelte år kjøper vi også inn julepynt, som regel bare én ting som vi liker begge to.


THE SAME PROCEDURE...

Og så er det kafébesøk. Den samme kaféen hvert år, selvfølgelig. Til og med det meste av menyen er fast fra år til år; varm sjokolade med krem til begge og kakemann til Julia. Jeg er en anelse mindre rigid og veksler mellom smørbrød, ciabatta eller kake. Sa jeg vi alltid sitter ved det samme bordet? Nei? Ok, vi sitter alltid ved det samme bordet. Og hvis noen lurer på om det alltid er ledig, så har det altså vært det til nå bortsett fra én gang. nuvel, det gikk på et vis det også. Å sitte ved et annet bord, mener jeg.

Denne tvangsmessige atferden manifesterte seg til fulle det året jeg holdt på å velge feil vei ut. Denne kaféen har nemlig en og en halv etasje hvor to trapper fører opp til den delen som ligger øverst. Én trapp på hver side av lokalet. Det året alt holdt på å gå så fryktelig galt samlet jeg sammen bæreposene våre etter at kakao og mat var fortært, og begynte å gå mot den ene av de to trappene.

Mamma! Neiiii! Du kan ikke går deeeer!
Jeg snudde meg mot en desperat Julia med kakaobart som sto og veivet med armene ved bordet vårt.
Huh? Er du ikke ferdig?
Jo, men du må ikke gå i den trappa! Det er ikke vår trapp! Vi pleier jo alltid å gå ned den andre! Vi skal gå ned deeeen!
Den hysteriske ungen peker i motsatt retning.


Man føkker ikke med tradisjonene.