stedet mitt

En periode så det ut til at jeg ikke kunne dra avgårde. Da jeg en morgen i begynnelsen av juli våknet opp med tåkesyn på venstre øye, og etterhvert fikk ganske vondt i tillegg, tenkte jeg at dette er noe som forsvinner ganske kjapt. Smertefulle tilstander som plutselig dukker opp gjør gjerne det.

Fire øyenleger, en optiker, tre akuttbehandlinger, et frikort og noen diagnoser seinere var jeg ikke fullt så optimistisk. Tilstanden het erosjon og det er rett og slett sår på hornhinna. Det gjør vondt. Særlig om natta da sårkantene har en tendens til å henge seg fast innvendig i øyenlokket. Dette skaper problemer når øyet begynner sine raske bevegelser under REM-søvnen, da rives såret opp og smertene gjør selvsagt at man våkner. Jeg forsøkte først med 50% sykemelding. Det funket ikke i det hele tatt, jeg var like effektiv som en amøbe. Tålmodighet og etterhvert god behandling, bl. a. påsatt bandasjelinse, av et par flinke øyenleger gjorde at jeg sakte begynte å bli bedre. Men med stadige tilbakefall.

Jeg fikk ikke trent skikkelig og så for meg skrekkscenarioer oppover fjellene i Lake District hvor jeg kom pesende aller, aller sist. Sånn rundt tre km etter de andre. Med guiden trøstende ved min side. Fytti helvete.

Jeg dro på overnattingstur til Blomstølen i Etnefjella sammen med Lilian og Randi etter noen uker, og hadde to dager uten særlig ubehag. Bortsett fra nettene, da. OG JEG VAR FREMDELES I FORM! Deilig! Felix og Ursula kom fra Tyskland i midten av august for å bo her en uke, den opprinnelige planen var at jeg skulle ta dem med på turer i fjell, skog & mark. De fikk imidlertid klare seg selv for det meste, jeg var bare i stand til å være med dem på to turer.

En uke før avreise til England lurte jeg på om jeg skulle avbestille hele greia. Mulig jeg hadde gjort det hvis jeg hadde vært glup nok til å tegne reiseforsikring. Men jeg er ikke særlig glup og jeg ville på tur. Realisten i meg sa at jeg nå hadde langt flere gode dager enn direkte vonde, og et visst ubehag var jeg tross alt i stand til å tåle. Skulle alt skjære seg var det jo bare å avbryte turen og fly hjem igjen. Jeg tenkte også at klarte jeg å gjennomføre halvparten av turen, så var det verdt bryet og pengene.

Konklusjon: Jeg ba om friskmelding og bestemte meg for å dra.