stedet mitt

I går dro Gunhild og jeg til Trollavassnipen i Valevåg, Sveio kommunes høysete fjell med sine 437 moh. Ikke all verden, men fjellene her i distriktet er ikke akkurat som sine med-fjell i Nepal. Mange av dem kan til gjengjeld være ganske bratte med en anseelig stigningsprosent i kortere partier. Løypa kan deles inn i tre deler: En bratt start på fin skogssti som blir brattere jo høyere opp man kommer. Så flater det litt ut, og terrenget veksler litt mellom kratt, skog og litt myr. Hele tiden på fin sti. Siste del av ruta går over nakent fjell og lyng/brake.

Begynnelsen av løypa til Trollavassnipen var som sagt av typen bratt. Så ble det brattere, og vi ble overveldet av en intens følelse av takknemmelighet over å ha begge armene i behold. Og en noenlunde balanse. Himmelen var høy, stien var smal og det var langt, langt ned. Vi grabbet tak i lyng og furugreiner, og dro oss oppover til neste lille avsats.


Etter 15-20 minutters gåing/kravling/slepe-seg-oppover - take your pick - fikk vi en liten belønning i form av fin utsikt.



Løypa gikk over fra å være bratt til slak, fra slak til flat og vi ruslet videre gjennom fin furuskog med en og annen kristornbusk. Og maur. Millioner på millioner av travle maur midt i våronna. Vi hadde ikke sett noe skilt på vei opp, og da vi kunne se to topper - en til høyre og en til venstre - ble vi litt usikre på veien videre. Vi holdt til høyre og skiltet rundt neste sving viste at vi var på rett kurs. En ørliten stopp for å gi hundene anledning til å drikke, snappe et par kjeks fra sidelomma på sekken og justere knytinga på støvlene. Og for min del; knipse et par bilder.




Etter å ha forsert et lite myrområde, fortsatte vi oppover et terreng hvor vi delvis gikk på sti, delvis i lyng og brake og delvis på fjell. Stien forsvant flere ganger, men varder gjorde det likevel enkelt å holde kursen. Litt mer raushet med rødmalinga fra Turistforeningas side hadde likevel vært greit. Vi kom nemlig bittelitt på avveie da vi skulle nedover igjen. Det gikk stadig oppover:



Det begynte å dukke opp snøflekker, og hundene ble straks interessert. Dvs. Tuva bykset gjennom lyngen til den første snøflekken hun så og begynte å rulle seg begeistret rundt. Klumpen derimot, som er døv, gjorde alle tegn til at han ønsket følge bort. Klumpen er en pingle av dimensjoner og tør ikke en gang stoppe for å drikke hvis ikke menneskefølget hans stopper opp og venter på ham. Gunhild forbarmet seg over pingleklumpen sin og fulgte ham bort til snøflekken.




Siste del av løypa gikk vi på fjell. Ikke særlig bratt, og åpent og oversiktelig terreng. På en så nydelig vårdag som denne var utsikten fra toppen fantastisk!


Og for å assosiere litt til rulleteksten fra gamle Fjernsynsteateret; Dei som var med:





En flott tur i variert terreng; skog, kratt, lyng, fjell. Og hvordan kommer man seg så til utgangspunktet? Ok, følg med:

Kommer man fra sørfra på E 39, tar man til høyre like før tunnellen retning Tittelsnes. Kjør tre, fire minutter og hold øye med høyre side av veien, der vil du se noen små treskilt i utgangen av en venstresving. De viser turløypene. Litt tricky å parkere langs veien, men Valestrand skole ligger bare et par hundre meter lenger borte.

Kommer man norfra gjennom tunnellen, så antar jeg at man tar første vei til høyre og fortsetter som over --> Tittelsenes. Rød prikk på kartet indikerer ca. startpunkt.



God søndag til alle, snart skal jeg ut og bedrive tre nye topper! Nydelig vær i likhet med gårsdagen, dette blir nok en flott turdag!