søndag, september 04, 2011
Helgetur og road trip til Galdhøpiggen (2469 moh) 19-21 august 2011
.
-
Angående foto: Både Fredrik og jeg har bidratt med bilder på denne turen, men da vi brukte det samme kameraet vet jeg ikke alltid hvem som tok hvilke bilder.Minner om at det er mulig å klikke på bildene for å få den større.
Det er noe eget ved nasjonstopper. De kan være så enkle, lettgåtte og tilgjengelige som bare det, men det er likevel noe som lokker ved dem. "Det høyeste fjellet i ...". Jeg var på toppen av Mt. Toubkal i fjor, og da er det jo nesten litt flaut å ikke ha vært på den mer hjemlige Piggen. Derfor håpet jeg å komme meg opp på norges tak en gang i løpet av sommeren.
Etter noen løse, og noen langt mindre løse planer med diverse mennesker hvor alt rant ut i sanden, ble det til at jeg dro sammen med kollega Fredrik og hans sønn Samuel. Fredrik er fra Sverige og har familien sin der, men jobber i Haugesund og pendler en del Norge - Sverige. Samuel ville komme fra Stockholm for helga, så han skulle vi plukke opp på Flesland fredag formiddag. Fikk lånt en liten lavvo av Gunhild og Steeven, og da vi satset på å kun spise medbrakt mat på turen ble det en kasse full av brenner, kokekar, gass etc. pluss maten. Det ble en del omorganiseringer før vi fikk dytta alt inn i Atosen, og da var ikke Samuel kommet en gang!
Vi dro fredags morgen og hentet Samuel på Flesland fra et noe forsinka Stockholm-fly. Bortsett fra en god pause på Voss hadde vi ikke særlig med pauser der vi rullet avgårde i vårt mer eller mindre uvillige framkomstmiddel. Sognefjellet virket endeløst, men det var virkelig flott der oppe med lave skyer under oss og tidvis gløtt av sol. Det tar likevel sin tid å komme fra A til B med Atosen. Den er gammel og sliten og forlanger å bli tatt hensyn til på alle sine særheter, noe som ikke merkes så mye de få minutten han er drift hver dag, men som blir påtrengende tilstede når man tilbringer 10-12 timer sammen med ham.
Og det tok nesten 12 timer før vi rullet inn på parkeringsplassen ved Raubergstulen, 10 km fra Juvasshytta lenger oppe i fjellet. Vi bestilte brefører til neste dag og teltplass til lavvoen, men da vi kom ut i bilen igjen ymtet Fredrik frampå at det egentlig var ganske billig med sengeplass her. Slitne som vi var etter all kjøringa tok vi kjapt avgjørelsen om å sove innomhus. I seng. Og med et firemannsrom for oss selv med stort oppvarmet bad vegg i vegg, rigget vi oss til med soveposer, mat, termos og gudene vet hva ellers vi hadde fylt opp Atosen med.
Jeg er morgenfugl og traff dagens første ikke-sovende vesen like utafor huset der rommet vårt var. En hare hoppet rett forbi trappa, og virket verken redd eller overrasket da jeg kom ut med gassbrenneren og kaffekjelen. Et vilt dyr! Kult! Kaffe, frokost, rydde ut av rommet, pakke i bil, pakke i sekk og vi var klare til å få litt info av breføreren oppe ved hovedhuset. Der fikk vi også utdelt hver vår sele til bruk over Styggebreen. Så bar det i egen bil rett inn i tåkeheimen og oppover de 10 km til Juvasshytta som var startpunktet for turen inn til piggen. Det var max 5-6 meter sikt, virkelig tett, tett tåke og jeg sleit seriøst med å se hvor veien gikk. Hårnålssving til høyre sa Fredrik. Legg litt over til venstre. Slak sving til høyre. Hårnål til venstre. Snakk om teamwork. Det klarnet litt da vi var nesten oppe, og etter at vi hadde parkert og fått de siste instruksene dro vi innover mot breen.
Vi gikk i stein, kunne minne litt om ruta til Gaustatoppen, men det var omtrent ikke noe stigning. Passerte et heller dystert sommeskisenter på høyre side, breføreren kunne fortelle at det hadde vært stengt i 6 uker, men jeg fikk ikke med meg årsaken. Tipper pga alt regnet. Det ble en ganske lang pause ved brekanten, så vi gravde ned i sekken etter brødskiver og sjokolade. Og dro fram vottene. Breføreren la ut tauet i en pen slange på breen, knyttet 32 knuter og inspiserte/korrigerte til slutt selene våre. Relativt stramt tau, følg med på personen foran - og personen bak ved forsering av sprekker - og hyl ut hvis det er nødvendig med et stopp. Bortsett fra noen små sprekker på slutten av breen var den jevn og fin og gå på. Grått vær og dårlig sikt i starten, men etter en stund lettet skydekke og sjølvaste Piggen reiste seg foran oss. Fjellet har en tendens til å lure deg når det gjelder distanser og stigningsprosent. Fra midt på breen så det ut til å være maks 20 minutter opp til toppen, og slett ikke videre bratt. Men de 20 minuttene gikk faktisk med til å krysse resten av breen, og da vi nådde ura måtte vi ganske kjapt revurdere estimeringa av bratthet. Og skulle vi tvile på sansene var regnestykket latterlig enkelt: Startstedet ved Juvasshytta lå på 1850 moh, Galdhøpiggen når 2469 moh, og da vi ikke hadde lagt bak oss noen høydemetre av betydning sa det seg selv at vi hadde mesteparten av de 619 vertikale metrene foran oss i ura.
Vel ute av tauet begynte vi å gå oppover. Ikke gå til høyre ropte bredføreren, der går det rett ned i bratte stup! Hele rekka av folk la seg over til venstre som en motorsykkel i en hårnålssving. Ikke gå for langt til venstre, under der er det bre med endeløse, dype sprekker! Vi la godt over til høyre igjen. Mot midten. Men ura var morsom å kravle seg oppover, den! Været var helt greit, lite vind, ganske grått og vi fikk sågar fem små minutter med spredte snøfiller. Bratt var det, og ingen sti. Bare ur. Man fryser ikke når man griser seg opp Piggura, det skal være sikkert. Men det var ingen luftige partier, ingen steder hvor høydeskrekken boblet til overflaten, sånn sett passer Piggen for folk flest.
Etter 45 minutter kunne jeg dra fram Balderflaska og feire med en toppdrink! En liten miniflaske bare, jeg skulle jo helst være kjørbar seinere på dagen. Fredrik fikk den andre miniflaska, Samuel takket nei. Vi hang rundt på toppen i nesten en time, tok noen bilder, spiste, drakk og så på folk. Sola kom og gikk, og livet var helt ålreit!
Nedover gikk det lett, vi fant tauet vårt nederst i ura, og klikket oss inn på hver vår knute. Vel over breen ble det fotopauser for flere i taulaget, været var klart og mange ville ha gruppebilder med piggen i bakgrunnen. Og så åt vi igjen. Det blir gjerne til at man går og mumser hele dagen på slike turer, aldri dumt å sørge for fulle energilagre.
Tilbake ved Juvasshytta var det av med selene, og etter å ha funnet bilen på parkeringa bar det nedover de ti km til Raubergstulen hvor vi skulle ha en kort organiseringsstopp før vi dro videre. Den mila ble en pinefull affære for Atosen! Han skramlet og hylte i de bratte fjellskråningene, og til slutt ga jeg opp å holde ham i andre gir og fortsatte nedover i tredje. Mens jeg vekselvis bremset og slapp. I det som føltes som en evighet. Det var med en viss lettelse jeg kjørte inn på Raubergstulen og parkerte, men da vi gikk ut av bilen kjente vi straks den umiskjennelige lukta av svidde bremser. Den lå som en eim over hele parkeringsplassen. Med Atosen som episenter. To avgjørelser ga seg selv. 1. Vi tar en halvtimes pause 2. Vi utsetter ikke Atosen for nedtsigninga fra Sognefjell, men kjører tilbake via Valdres og Hardangervidda.
Et par kopper kaffe seinere luktet det fremdeles svidd på parkeringaplassen, om enn noe mer dempet. Vi starta i hvert fall og kjørte ned til Fagernes camping for å tilbringe natta der. Slo opp lavvoen og heiv inn underlag og soveposer. Flott campingplass, særlig det nye kjøkken- og sanitærbygget var veldig reint og innbydende. Vi spiste frokost og dusjet før vi dro videre på søndagen, og med en søndagsåpen Jokerbutikk på Utstaoset fikk vi handla mat så vi hadde resten av dagen. Været hadde slått om ganske dramatisk, fra sol og blikkstille vann ved Fagernes, kunne vidda nå skilte med regn og vind. Da Fredrik og Samuel ymtet frampå at de kunne tenke seg en liten tur med utgangspunkt i Dyranut Turisthytte, var jeg ikke særlig lysten på å slå følge, men tok med meg ei bok inn på kaféen og hadde en god times fredelig pause i vanvittig koselige omgivelser. Og kjempehyggelig personale. Dyranut anbefales herved!
Nedstigninga til Eidfjord gikk noenlunde greit, men jeg var ganske letta da vi var ned ved fjorden og fremdeles hadde en bil som funket. På sitt vis. Vi skulle jo sette av Samuel på Flesland igjen, så vi satte kursen mot Brimnes hvor ferja går over til Bruravik. Det striregnet og den smale veien som følger fjorden fra Bruravik og videre utover krevde en del konsentrasjon. Jeg trodde vi var ferdige med fjelloverganger, men jammen dukka det ikke opp en til helt på tampen; Kvamskogen, gitt.
Vi fikk avlevert Samuel på flyet, og var hjemme i Haugesund i 22-tida. Da hadde vi lagt bak oss 1165 km. Over en fjerdedel av Atosens årlige kjørelengde. Er det rart han protesterer?!
-
Angående foto: Både Fredrik og jeg har bidratt med bilder på denne turen, men da vi brukte det samme kameraet vet jeg ikke alltid hvem som tok hvilke bilder.Minner om at det er mulig å klikke på bildene for å få den større.
Det er noe eget ved nasjonstopper. De kan være så enkle, lettgåtte og tilgjengelige som bare det, men det er likevel noe som lokker ved dem. "Det høyeste fjellet i ...". Jeg var på toppen av Mt. Toubkal i fjor, og da er det jo nesten litt flaut å ikke ha vært på den mer hjemlige Piggen. Derfor håpet jeg å komme meg opp på norges tak en gang i løpet av sommeren.
Etter noen løse, og noen langt mindre løse planer med diverse mennesker hvor alt rant ut i sanden, ble det til at jeg dro sammen med kollega Fredrik og hans sønn Samuel. Fredrik er fra Sverige og har familien sin der, men jobber i Haugesund og pendler en del Norge - Sverige. Samuel ville komme fra Stockholm for helga, så han skulle vi plukke opp på Flesland fredag formiddag. Fikk lånt en liten lavvo av Gunhild og Steeven, og da vi satset på å kun spise medbrakt mat på turen ble det en kasse full av brenner, kokekar, gass etc. pluss maten. Det ble en del omorganiseringer før vi fikk dytta alt inn i Atosen, og da var ikke Samuel kommet en gang!
 |
| Pause på Voss - Fredrik og Samuel |
 |
| Over Vikafjellet |
 |
| Over Vikafjellet - Samuel |
 |
| Sognefjorden - vi tok ferja fra Vangsnes til Hella |
Og det tok nesten 12 timer før vi rullet inn på parkeringsplassen ved Raubergstulen, 10 km fra Juvasshytta lenger oppe i fjellet. Vi bestilte brefører til neste dag og teltplass til lavvoen, men da vi kom ut i bilen igjen ymtet Fredrik frampå at det egentlig var ganske billig med sengeplass her. Slitne som vi var etter all kjøringa tok vi kjapt avgjørelsen om å sove innomhus. I seng. Og med et firemannsrom for oss selv med stort oppvarmet bad vegg i vegg, rigget vi oss til med soveposer, mat, termos og gudene vet hva ellers vi hadde fylt opp Atosen med.
 |
| Tilløp til campingliv på rommet på Raubergstulen |
 |
| Fredrik på kveldstur - bildet viser Raubergstulen |
 |
| Breføreren |
 |
| Tåke oppover mot Juvass |
 |
| Innover mot Styggebreen |
 |
| Galdhøpiggen Sommerskisenter - ikke særlig innbydene |
 |
| Ved breen |
 |
| Tauet legges ut |
 |
| Pause ved breen |
 |
| Taulaget begynner å bli klart |
 |
| På breen - det første glimtet av Piggen |
 |
| På breen - oppe til høyre skimtes taulagene som starter kl 10 fra Juvashytta |
 |
| Vi begynner oppstigningen i piggura |
Vel ute av tauet begynte vi å gå oppover. Ikke gå til høyre ropte bredføreren, der går det rett ned i bratte stup! Hele rekka av folk la seg over til venstre som en motorsykkel i en hårnålssving. Ikke gå for langt til venstre, under der er det bre med endeløse, dype sprekker! Vi la godt over til høyre igjen. Mot midten. Men ura var morsom å kravle seg oppover, den! Været var helt greit, lite vind, ganske grått og vi fikk sågar fem små minutter med spredte snøfiller. Bratt var det, og ingen sti. Bare ur. Man fryser ikke når man griser seg opp Piggura, det skal være sikkert. Men det var ingen luftige partier, ingen steder hvor høydeskrekken boblet til overflaten, sånn sett passer Piggen for folk flest.
 |
| Toppen av Norge og bånnski på Balder! |
 |
| Fredrik på toppen |
 |
| Fredrik og Samuel |
 |
| Mat og kakao |
 |
| Skydekket letter innimellom og vi ser et glimt inn i Jotunheien |
 |
| Jotunheimen |
 |
| Svette kropper blir som nye med med tørr ull |
 |
| Shit happens... |
 |
| Jotunheimen |
 |
| Til og med bønneflaggene finnes på toppen |
 |
| Nedover ura |
 |
| Snart klar for returen på breen |
 |
| Det obligatoriske bildet med piggen i bakgrunnen |
 | |||||
| Og enda et |
 |
| Mot Juvasshytta |
 |
| Vi gikk i en steinørken |
Tilbake ved Juvasshytta var det av med selene, og etter å ha funnet bilen på parkeringa bar det nedover de ti km til Raubergstulen hvor vi skulle ha en kort organiseringsstopp før vi dro videre. Den mila ble en pinefull affære for Atosen! Han skramlet og hylte i de bratte fjellskråningene, og til slutt ga jeg opp å holde ham i andre gir og fortsatte nedover i tredje. Mens jeg vekselvis bremset og slapp. I det som føltes som en evighet. Det var med en viss lettelse jeg kjørte inn på Raubergstulen og parkerte, men da vi gikk ut av bilen kjente vi straks den umiskjennelige lukta av svidde bremser. Den lå som en eim over hele parkeringsplassen. Med Atosen som episenter. To avgjørelser ga seg selv. 1. Vi tar en halvtimes pause 2. Vi utsetter ikke Atosen for nedtsigninga fra Sognefjell, men kjører tilbake via Valdres og Hardangervidda.
 |
| Vi så en liten flokk reinsdyr på vei ned fra Juvass til Raubergstulen |
 |
| Fredrik og Samuel fikser lavvo på campinga på Fagernes |
 |
| Fredrik virker fornøyd med egen innsats |
 |
| Tidlig morgen på Fagernes |
Vi fikk avlevert Samuel på flyet, og var hjemme i Haugesund i 22-tida. Da hadde vi lagt bak oss 1165 km. Over en fjerdedel av Atosens årlige kjørelengde. Er det rart han protesterer?!
♥ Atosen ♥
 |
| Somewhere under the rainbow....lurer på om det ikke er Valdresflya eller Golsfjellet? |
tirsdag, august 30, 2011
Tur til Hardangervidda med Julia 11-14 august 2011
.
I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg opp på vidda alene, ikke fordi jeg er av dem som søker ensomhet og stillhet i naturen, men fordi jeg ikke kjenner så mange som er interessert i slike turer. Da Julia ymtet frampå at hun ikke var helt fremmed for tanken på en mor-datter tur på Hardangervidda, ble jeg kjempeglad! Klær og utstyr fikk hun låne av meg, - stor fordel at vi bruker samme størrelse! - det eneste vi måtte skaffe var en sekk til. Den skaffet Nina til veie, en super Bergans Trollhetta på 75 liter. Da var vi klare.
Jeg valgte en kort og lettgått rute med båt fra Halne til Skaupa og videre inn mot Rauhelleren turisthytte. Egentlig hadde vi tenkt å dra videre til Heinseter etter ei natt på Rauhelleren, men hytta på Heinseter er privat og ble for dyr for oss. Derfor ville vi bli to netter på Rauhelleren, et sted vi hadde hørt mye bra om!
Vi kjørte opp til Halne på torsdagen og overnattet til fredag. Jeg hadde dratt Julia ut av senga grytidlig, - har aldri skjønt dette her med at folk vil sove om morgenen - så hun gjespet seg gjennom de første milene. Etter en rast et eller annet sted ved Hardangerfjorden våknet hun mer til liv, og vi ble begge sjarmert av andemor og unger som duppet i fjorden like ved rasteplassen. Vi passerte Eidfjord, og lille Atosen sleit seg oppover hårnålssvingene og tunellene mot høyfjellet. Vøringsfossen var et must å stoppe ved, men da Julia ville lenger ut på kanten for å se nærmere på et minnesmerke over den siste som ramla utfor stupet kjente jeg hysteriet boble i meg. Ok, så var det kanskje 3-4 meter til stupet, men stup er stup og på et tidspunkt stopper selv min vanligvis så rasjonelle hjerne å tenke logiske tanker. Fytti he... så redd jeg var!
Vi hadde fremdeles mye av dagen foran oss da vi ankom Halne, og dro like godt en tur til Geilo. Stoppet litt langs veien, tok noen bilder og så på naturen og sånt. Ettersom budsjettet var bittelitt stramt, inntok vi måltidene på rommet. Brødskiver med leverpostei, brunost, salami. Pluss etterhvert unevnelige mengder energibars, sjokolade og nøtteblanding. Kvelden gikk med til kortspill i peisestua.
Disen lå lavt over Halnefjorden neste morgen, et nydelig syn. Sola var på plass og kl. 11.00 gikk vi ombord i Halnekongen som skulle frakte oss over til Skaupa, en tur på 40 minutter. Vi frøys ganske bra der under dekk, og da båten la til land hoppa vi ut og begynte umiddelbart å gå. Fort. Vi roet ned da vi fikk varmen i oss, og fant en grei marsjfart. Etter en regnfull sommer var det mamge blaute partier som måtte forseres, det tok av og til litt tid å finne den beste veien over og vi hoppet som noen harer fra stein til stein. Tok et par små pauser, pluss noen fotoavbrekk og se-på-døde-lemen-stopp, men vi var noenlunde samkjørte med tanke på hvor lange pauser vi skulle ha. Jeg var litt overrasket over hvor godt jeg likte å gå på vidda, jeg har jo en forkjærlighet for å slite meg opp topper, men vidda var virkelig avslappende å rusle på. Samtidig som forseringa av all gjørma ga noen små utfordinger på veien. Siste stykket langs fjellet og fram til Rauhelleren var det fin og relativt tørr sti, men på dette tidspunktet hadde Julia tråkket over to ganger og ankelen var ikke helt god. Hun var ganske lettet da vi skimtet Rauhelleren langt der nede ved vannet.
Og så flott hytte, da! Med oppvarna utedoer! Ja, ikke selve doene, men rommene. Fint og reint var det overalt, med hesten som beitet like ved og griser og høner i innhegningen like bortafor. Stort og godt tørkerom og kjempekoselig peisestue. Vi fikk er tremannsrom for oss selv og innstallerte oss med alt dilldallet vårt. Mat og digg utgjorde hovedtyngden i sekkene, men i et anfall av overmot og utrolig lite selvinnsikt hadde jeg lagt igjen all sjokoladen min i Atosen på parkeringsplassen på Halne. Spare vekt og bla bla bla.. Jeg angret selvsagt som en hund da Julia kroet seg opp i senga med den lille dagstursekken fylt opp med alskens godterier og gumlet i vei. Etter å ha mottatt noen utilfredsstillende smuler fra den rikes bord lusket jeg ut i resepsjonen og investrerte i et par pakker Smil. Yummy! Julias ankel var hovnet opp litt, så hun viklet på noe irrgrønn, selvklebende bandasje/tape, riktig stilig. Igjen ble det kortspill på kvelden.
Neste dag dro vi kun på en liten tur til en nærliggende topp. Ankelen til Julia var fremdeles ikke 100%, så en liten topptur var midt i blinken. Det var ikke store høydeforskjellen fra hyttetunet til toppen, kanskje 150 meter, men du verden for en utsikt som overrasket oss da vi kom på toppen! Siluetten av Hårteigen så vi langt borte, og vidda var virkelig et syn sett litt fra oven. Det blåste godt, men egentlig kaldt var det ikke.
Kortspill om kvelden igjen, pluss at vi pratet med et par fra Drammen turistforening som holdt på å T-merke en del ruter. Alltid hyggelig å utveksle erfaring og høre historier.
Disse noe ufyselige - og litt fascinerende - larvene fantes det en del av i området rundt Rauhelleren. Først trodde vi det hvite var saueull etter dyr som hadde hengt seg opp et øyeblikk i kvister, kratt og lignende, men da vi spurte innehaverne på hytta sa de det var fluelarver. Det hvite spinnet er reiret deres, eller hva nå boligen til fluelarver heter. Jeg har alltid trodd at maggots, disse små, hvite larvene som jevnlig dukker opp i mer eller mindre heftige lik i krimserier var fluelarver, men det er vel ulike typer fluer også. Med ulike typer avkom.
Værmeldinga hadde vært lite hyggelig for søndagen, kuling og 10 mm nedbør, så vi var forberedt på å traske i vei uvær tilbake til Skaupa hvor Halnekongen ville plukke oss opp. Det regnet litt dra vi dro, men etter få minutter ble det oppholdsvær som holdt helt til vi la til brygga i Halne. Vindstyrken nådde heller ikke kuling, men det blåste likevel temmelig friskt til tider og både buff og votter var gode å ha. Deilig å av og til ha flaksen på sin side når det gjelder været!
Framme ved Skaupa fant vi ly ved et skur og slo oss sammen med to andre som kom fra Rauhelleren og delte kaffe med dem. Et par brødskiver seinere kom faktisk båten, - litt tidlig - og vi nærmest løp det lille stykket nedover til brygga. Vi drøyde ikke særlig lenge på Halne før vi satte oss i bilen, klesskifte og en kopp kaffe så var vi klare for hjemturen. Den ble noe mer høylydt enn turen opp fordi Atosen hyler hysterisk når man bremser på gira, og det var jo noen høydemetre vi skulle legge bak på vei ned til Eidfjord. Men med litt veksling mellom girbrems og sporadisk vanlig bremsing så kom vi da ned med hørselen i behold.
Åh, jeg er så lei av å kjøre Atos! utbrøt Julia da jeg slapp henne av utafor leiligheten. Men turen forøvrig var vi fornøyde med, ikke siste gang jeg kommer til å dra på Hardangervidda! Hårteigen lokker litt må jeg si.
.
.
I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg opp på vidda alene, ikke fordi jeg er av dem som søker ensomhet og stillhet i naturen, men fordi jeg ikke kjenner så mange som er interessert i slike turer. Da Julia ymtet frampå at hun ikke var helt fremmed for tanken på en mor-datter tur på Hardangervidda, ble jeg kjempeglad! Klær og utstyr fikk hun låne av meg, - stor fordel at vi bruker samme størrelse! - det eneste vi måtte skaffe var en sekk til. Den skaffet Nina til veie, en super Bergans Trollhetta på 75 liter. Da var vi klare.
Jeg valgte en kort og lettgått rute med båt fra Halne til Skaupa og videre inn mot Rauhelleren turisthytte. Egentlig hadde vi tenkt å dra videre til Heinseter etter ei natt på Rauhelleren, men hytta på Heinseter er privat og ble for dyr for oss. Derfor ville vi bli to netter på Rauhelleren, et sted vi hadde hørt mye bra om!
 |
| Ruta vår: Halne - Skaupa - Rauhelleren - Skaupa - Halne |
 |
| Rast ved Hardangerfjorden nær Ullensvang |
 |
| Blikkstille fjord |
 |
| Andemor og ungene |
 |
| Ikke et hyggelig sted |
 |
| Halnefjorden i morgendis |
 |
| Halne Fjellstove ved riksvei 7 |
 |
| "Liten bil" he he |
Disen lå lavt over Halnefjorden neste morgen, et nydelig syn. Sola var på plass og kl. 11.00 gikk vi ombord i Halnekongen som skulle frakte oss over til Skaupa, en tur på 40 minutter. Vi frøys ganske bra der under dekk, og da båten la til land hoppa vi ut og begynte umiddelbart å gå. Fort. Vi roet ned da vi fikk varmen i oss, og fant en grei marsjfart. Etter en regnfull sommer var det mamge blaute partier som måtte forseres, det tok av og til litt tid å finne den beste veien over og vi hoppet som noen harer fra stein til stein. Tok et par små pauser, pluss noen fotoavbrekk og se-på-døde-lemen-stopp, men vi var noenlunde samkjørte med tanke på hvor lange pauser vi skulle ha. Jeg var litt overrasket over hvor godt jeg likte å gå på vidda, jeg har jo en forkjærlighet for å slite meg opp topper, men vidda var virkelig avslappende å rusle på. Samtidig som forseringa av all gjørma ga noen små utfordinger på veien. Siste stykket langs fjellet og fram til Rauhelleren var det fin og relativt tørr sti, men på dette tidspunktet hadde Julia tråkket over to ganger og ankelen var ikke helt god. Hun var ganske lettet da vi skimtet Rauhelleren langt der nede ved vannet.
 |
| Julia på vei over vidda |
 |
| Drikkepause - Hardangerjøkelen i bakgrunnen |
 |
| Her sees breen tydelig i bakgrunnen |
 |
| Rauhelleren i sikte |
 |
| Julia og den nydelige, lille dølen som gikk og beitet rundt på Rauhelleren |
 |
| Og det var griser her også |
 |
| Trivelige Rauhelleren |
 |
| Og hesten igjen |
 |
| Det ble noen runder med kortspill |
 |
| Fargerik bandasje |
Kortspill om kvelden igjen, pluss at vi pratet med et par fra Drammen turistforening som holdt på å T-merke en del ruter. Alltid hyggelig å utveksle erfaring og høre historier.
 |
| Utrolig utsikt fra den vesle toppen vi gikk opp! Hårteigen er den lille knotten midt i bildet. |
 |
| Blåser litt på toppene |
 |
| The scenery foreviges også på mobilen |
 |
| ..i alle retninger |
 | |||||
| Til og med en nydelig liten sandstrand finner man på vidda! |
 |
| Larveliv i lyngen |
Værmeldinga hadde vært lite hyggelig for søndagen, kuling og 10 mm nedbør, så vi var forberedt på å traske i vei uvær tilbake til Skaupa hvor Halnekongen ville plukke oss opp. Det regnet litt dra vi dro, men etter få minutter ble det oppholdsvær som holdt helt til vi la til brygga i Halne. Vindstyrken nådde heller ikke kuling, men det blåste likevel temmelig friskt til tider og både buff og votter var gode å ha. Deilig å av og til ha flaksen på sin side når det gjelder været!
 |
| På vei til Skaupa |
 |
| Og der kommer Halnekongen for å hente oss |
 |
| En matbit og noen sms-er før vi setter nesa hjemover |
Åh, jeg er så lei av å kjøre Atos! utbrøt Julia da jeg slapp henne av utafor leiligheten. Men turen forøvrig var vi fornøyde med, ikke siste gang jeg kommer til å dra på Hardangervidda! Hårteigen lokker litt må jeg si.
.
.
lørdag, oktober 23, 2010
På trekking i Atlasfjellene - Utstyr og tips
.
Jeg tenkte det kunne være greit å legge ut litt info om hvilke klær, utstyr etc. man pakker i bagen på slike turer. Pluss noen tips som kan være nyttige.
Jeg dro til Marokko siste halvdel av september, og på den tida er været vanligvis varmt i lavlandet, behagelig på høyder mellom 1500 og 2500 moh, og kjøligere på høyder over 2500. Jo høyere man kommer, desto mer ustabilt blir været. Akkurat som i norske - og alle andre - fjell. Ikke tro at hele Marokko har ørkenklima, det regner både i Marrakech og i fjellene. Og den praktiske konsekvensen av dette er at man må pakke for alle forhold. Shorts, ulltrøyer, badetøy, votter. The works. Sånn er det med den saken.
Bukser/longs
Turbukse: Alle trekkingdagene bortsett fra toppdagen brukte jeg en tynn og utrolig behagelig turbukse fra The North Face, a la dette. Shortsen ble liggende i bagen, da trengte jeg ikke solkrem og frøs ikke på toppene.
Treningsbukse: Tynn treningsbukse til bruk i campen.
Skallbukser: Norrøna Falketind paclite-bukse brukte jeg bare under toppstøtet, men hadde forgjengeren i sekken for sikkerhets skyld. En gammel, hullete Berghaus-bukse som kan krølles sammen til eggestørrelse.
Longs: Hadde med en i ull (Devold) og en i super. (Norrøna) Brukte bare superlongsen, den lå jeg med de to siste nettene og hadde den under gtx-buksa på toppdagen.
Overdeler
Skalljakker: Hadde med en gammel Norrøna Falketind paclite som jeg brukte toppdagen, pluss en ny og enda tynnere Norrøna Nansen paclite som jeg brukte nesten daglig på toppene og hvis det regnet. Grunnen til at jeg valgte den gamle jakka til toppstøtet var rett og slett at jeg ikke hadde lyst å risikere å rive opp den nye hvis det ble en del klyving.
Fleecejakker: Jeg hadde med en mellomtykk billigfleece som jeg brukte på toppene og i campen, pluss en tykkere og mer flosset jakke av merket Patagonia.
T-skjorter og bluser: Vanlig t-skjorter i bomull ble mest brukt i camp/gite. De to papirtynne Fjellräven-blusene (ute av produksjon) ble derimot brukt daglig, unttatt toppdagen.
Ull: To tynne Devold multisport ulltrøyer m/lange ermer, én Devold Expedition ulltrøye m/lange ermer og zip neck. Hadde alltid en tynn trøye i sekken, og brukte den også nestsiste natta. Siste natta og på toppdagen brukte jeg den tykkere ekspedisjonstrøya.
Sokker
To typer Bridgedale Trekking-sokker med padding; noen gamle jeg har vært veldig fornøyde med og to par flunkende nye og litt kortere i skaftet. Supre sokker!
Hadde også strikket meg et par tykke, tova nattsokker spesielt til bruk i telt eller kjøligere steder som jeg har blogget tidligere. Brukte dem de to siste nettene og frøs aldri.
Luer, buffs og votter
Luer: Caps til vanlig, kombinert med buff. Dette funker bra både mot sol og regn. Fleecelue siste natta i teltet.
Votter: Hjemmestrikka, tova foto-votter med åpning til pekefingeren, også blogget tidligere, se linken til nattsokkene. Disse er kjempebra så lenge det ikke regner noe særlig eller blåser enormt mye. Norrøna gtx-votter med innervott i ull er likevel votten over alle votter! Brukte kun innervotten på toppdagen da det var opphold. (hadde lånt bort de hjemmestrikka til Steve)
Buffs: Hadde med to, en i ull og en vanlig i tynt stoff. Brukte bare sistnevnte, den trer jeg over capsen både for å beskytte ørene mot vind og for ikke å risikere at capsen blåser av på toppene.
Sko
Fjellsko: North Face Hedgehog Mid, ankelhøye og veldig lette sko som jeg bare har gode erfaringer med! Var spent på hvordan disse ville funke på så steinete og grusete underlag som Atlasfjellene er prega av, men no problems whatsoever. Jeg kommer neppe til å bruke vanlige, tyngre fjellstøvler sommertid igjen med mindre jeg skal bære tung sekk.
Sandaler: Timberland sandaler til bruk i camp.
Dagstursekk
Bruker en Osprey Stratos 24 (ikke helt samme designet som i 2010-utgaven i linken) og liker spesielt godt luftrommet mellom sekken og ryggen. Ellers en veldig grei sekk med lommer på hoftebeltet, plass til to vannflasker, ytterlomme (netting) til jakke e.l., lommer på skulderstroppene og selvsagt rom - to valgfrie til og med - til kamelbaken.
Sovepose
En tre-sesongs av merket High Colorado med comforttemperatur på -5 som jeg hadde lånt av snill venninne. Hadde det veldig bra i denne! Finner ikke modellen på nett.
Vandrestaver
Jeg har aldri benyttet meg av staver tidligere, men etter at et kne begynte å være litt mer enn hjertelig til stede like i forkant av turen fikk jeg låne et par av en kollega. Prøvde dem ut på forhånd da Lillian og jeg gikk til Lammanuten en søndag, og det var ganske enkelt å venne seg til. Husker ikke merket på stavene, men det var 3-delte teleskopstaver med delte håndstropper til tommel og resten av hånda. Én ulempe med de stroppene var at det ble for trangt til votter, men jeg brukte uansett ikke stroppene så mye. Kommer nok til å investere i et par staver, og har sett meg ut disse fra Black Diamond. Jeg har dårlig med styrke i armene og vri-lås systemet er ikke optimalt for meg. Black Diamond har et klikklås system som er sikrere.
Pakkekuber
Veldig greit når man pakker i duffelbag og ryggsekk og når man stadig skifter overnattingssted. Og ikke bærer storsekken selv. Ikke at kubene er så tunge, men det er nå en gang greit å la alt unødvendig bli igjen hjemme når sekken skal på egen rygg. Jeg bruker litt ulike størrelser i Eagle Creek serien, og pakker klærne i tre kuber; tynne klær, mellomtykke klær og tykke klær. Har også et par mindre til sokker og undertøy pluss luer og votter. Duffelbags med bare én åpning kan være skikkelig uoversiktlige, og pakkekuber hjelper i hvert fall litt på dette. Hadde jeg i tillegg vært lur nok til å kjøpe kuber i ulike farger - og ikke bare i rødt - så hadde det selvsagt hjulpet enda mer. Jaja, noen har det i hodet, andre i beina.
Veksling til dirham
Det er ikke mulig å kjøpe dirham på forhånd, så dette må gjøres i Marokko. Ikke noe problem, vekslekontoret på flyplassen i Marrakech finner du i ankomsthallen vis a vis utgangen. Ha gjerne noen euro på lur, da jeg var i transit i Casablanca på returen var det klin umulig å bruke dirham. Butikkene nektet å ta imot det. Jeg hadde euro, så det gikk greit.
Lommepenger
Bortsett fra tre poser krydder i Marrakech og to t-skjorter (hadde ingen reine klær igjen) i transiten i Casablanca, brukte jeg ikke penger på annet enn vann, brus, te, sjokolade & snacks, småtips og avsluttende tips til guide, kokk og muldyrførere. Godt under tusenlappen, altså.
Pass på å ha nok småmynt til brusselgere, tekokere og eventuelle tips-situasjoner.
Medikamenter
Paracet - mot hodepine
Ibux - Paracet og Ibux sammen er mer virkninsgfullt mot f.eks. tannverk enn bare ett preparat alene
Immodium - Hvis diaréen vare mer enn én dag
Antibiotika - Snakk med legen din så får du resept på den typen som er mest hensiktsmessig
Vaksiner - sjekk hvilke du trenger i god tid før avreise, f.eks. her
Foto
God fotoskikk i Atlasfjellene er like viktig som i Marrakech; man spør. Ikke gi ungene penger for å stille opp, det fremmer bare tigging. Vi opplevde forresten ikke mye tigging, bare i én landsby traff vi på unger som tigget etter penger: Dirham? Dirham? Guiden vår ga dem en skyllebøtte. De kunne nok signalisere en viss interesse etter sjokolade/bars i andre landsbyer også, særlig når dette lå lett synlig i frontbeltet på sekken, men vi opplevde det aldri som mas. Et smil fulgt av peking på godsakene var alt. Og de hadde ingen problemer med å godta et nei. Vil man fotografere en gruppe barn, så stiller de mer enn gjerne opp. Og det er helt greit å påskjønne denne imøtekommenheten. men gi dem heller drops og sjokolade enn penger. Bon bon er ettertraktet! Har du bare én godsak som skal deles ungene imellom, så gi det til eldstemann og si/signaliser at dette er til dem alle.
Spis og drikk nok
Spe gjerne på kostholdet med sjokolade, nøtter, energibars. Og da tenker jeg ikke Nutrilett. Det er ikke morsomt å gå bratt oppover i timevis på lavt energinivå, så her er det bare å slafse i seg godis. Å få i seg nok drikke i høyden kan være et problem, men er like fullt veldig viktig. En tommelfingerregel når det gjelder væskebehov er 1 liter pluss 1 liter hvor hver 1000 høydemeter per døgn. Altså skulle jeg på toppdagen ideelt sett drukket drøyt 5 liter væske. Drikk all den mynteteen du får servert eller kjøpt, spis opp suppa di, - og be gjerne om påfyll - og drikk hver gang du kommer på det. Selv om du ikke føler deg tørst. Da reduserer du sjansen for høyderelatert ubehag.
Fysisk form
Dette er ikke en veldig krevende tur, høyden er ganske beskjeden og tempoet er behagelig. Du må imidlertid være i stand til å gå jevnt og bratt oppover i flere timer i strekk, kunne håndtere lange etapper på 10 timer + og tåle et visst ubehag i tilfelle sykdom, skade eller smerter. Det er selvsagt en fordel å være i grei form, - jo bedre form du er i desto mer nyter du turen - men utholdenhet og noe erfaring med å gå i fjellet er viktigere enn kjempekondis.
Da gjenstår det bare å ønske god tur!
.
.
.
.
Utstyr
Jeg tenkte det kunne være greit å legge ut litt info om hvilke klær, utstyr etc. man pakker i bagen på slike turer. Pluss noen tips som kan være nyttige.
Jeg dro til Marokko siste halvdel av september, og på den tida er været vanligvis varmt i lavlandet, behagelig på høyder mellom 1500 og 2500 moh, og kjøligere på høyder over 2500. Jo høyere man kommer, desto mer ustabilt blir været. Akkurat som i norske - og alle andre - fjell. Ikke tro at hele Marokko har ørkenklima, det regner både i Marrakech og i fjellene. Og den praktiske konsekvensen av dette er at man må pakke for alle forhold. Shorts, ulltrøyer, badetøy, votter. The works. Sånn er det med den saken.
Bukser/longs
Turbukse: Alle trekkingdagene bortsett fra toppdagen brukte jeg en tynn og utrolig behagelig turbukse fra The North Face, a la dette. Shortsen ble liggende i bagen, da trengte jeg ikke solkrem og frøs ikke på toppene.
Treningsbukse: Tynn treningsbukse til bruk i campen.
Skallbukser: Norrøna Falketind paclite-bukse brukte jeg bare under toppstøtet, men hadde forgjengeren i sekken for sikkerhets skyld. En gammel, hullete Berghaus-bukse som kan krølles sammen til eggestørrelse.
Longs: Hadde med en i ull (Devold) og en i super. (Norrøna) Brukte bare superlongsen, den lå jeg med de to siste nettene og hadde den under gtx-buksa på toppdagen.
Overdeler
Skalljakker: Hadde med en gammel Norrøna Falketind paclite som jeg brukte toppdagen, pluss en ny og enda tynnere Norrøna Nansen paclite som jeg brukte nesten daglig på toppene og hvis det regnet. Grunnen til at jeg valgte den gamle jakka til toppstøtet var rett og slett at jeg ikke hadde lyst å risikere å rive opp den nye hvis det ble en del klyving.
Fleecejakker: Jeg hadde med en mellomtykk billigfleece som jeg brukte på toppene og i campen, pluss en tykkere og mer flosset jakke av merket Patagonia.
T-skjorter og bluser: Vanlig t-skjorter i bomull ble mest brukt i camp/gite. De to papirtynne Fjellräven-blusene (ute av produksjon) ble derimot brukt daglig, unttatt toppdagen.
Ull: To tynne Devold multisport ulltrøyer m/lange ermer, én Devold Expedition ulltrøye m/lange ermer og zip neck. Hadde alltid en tynn trøye i sekken, og brukte den også nestsiste natta. Siste natta og på toppdagen brukte jeg den tykkere ekspedisjonstrøya.
Sokker
To typer Bridgedale Trekking-sokker med padding; noen gamle jeg har vært veldig fornøyde med og to par flunkende nye og litt kortere i skaftet. Supre sokker!
Hadde også strikket meg et par tykke, tova nattsokker spesielt til bruk i telt eller kjøligere steder som jeg har blogget tidligere. Brukte dem de to siste nettene og frøs aldri.
Luer, buffs og votter
Luer: Caps til vanlig, kombinert med buff. Dette funker bra både mot sol og regn. Fleecelue siste natta i teltet.
Votter: Hjemmestrikka, tova foto-votter med åpning til pekefingeren, også blogget tidligere, se linken til nattsokkene. Disse er kjempebra så lenge det ikke regner noe særlig eller blåser enormt mye. Norrøna gtx-votter med innervott i ull er likevel votten over alle votter! Brukte kun innervotten på toppdagen da det var opphold. (hadde lånt bort de hjemmestrikka til Steve)
Buffs: Hadde med to, en i ull og en vanlig i tynt stoff. Brukte bare sistnevnte, den trer jeg over capsen både for å beskytte ørene mot vind og for ikke å risikere at capsen blåser av på toppene.
Sko
Fjellsko: North Face Hedgehog Mid, ankelhøye og veldig lette sko som jeg bare har gode erfaringer med! Var spent på hvordan disse ville funke på så steinete og grusete underlag som Atlasfjellene er prega av, men no problems whatsoever. Jeg kommer neppe til å bruke vanlige, tyngre fjellstøvler sommertid igjen med mindre jeg skal bære tung sekk.
Sandaler: Timberland sandaler til bruk i camp.
Dagstursekk
Bruker en Osprey Stratos 24 (ikke helt samme designet som i 2010-utgaven i linken) og liker spesielt godt luftrommet mellom sekken og ryggen. Ellers en veldig grei sekk med lommer på hoftebeltet, plass til to vannflasker, ytterlomme (netting) til jakke e.l., lommer på skulderstroppene og selvsagt rom - to valgfrie til og med - til kamelbaken.
Sovepose
En tre-sesongs av merket High Colorado med comforttemperatur på -5 som jeg hadde lånt av snill venninne. Hadde det veldig bra i denne! Finner ikke modellen på nett.
Vandrestaver
Jeg har aldri benyttet meg av staver tidligere, men etter at et kne begynte å være litt mer enn hjertelig til stede like i forkant av turen fikk jeg låne et par av en kollega. Prøvde dem ut på forhånd da Lillian og jeg gikk til Lammanuten en søndag, og det var ganske enkelt å venne seg til. Husker ikke merket på stavene, men det var 3-delte teleskopstaver med delte håndstropper til tommel og resten av hånda. Én ulempe med de stroppene var at det ble for trangt til votter, men jeg brukte uansett ikke stroppene så mye. Kommer nok til å investere i et par staver, og har sett meg ut disse fra Black Diamond. Jeg har dårlig med styrke i armene og vri-lås systemet er ikke optimalt for meg. Black Diamond har et klikklås system som er sikrere.
Pakkekuber
Veldig greit når man pakker i duffelbag og ryggsekk og når man stadig skifter overnattingssted. Og ikke bærer storsekken selv. Ikke at kubene er så tunge, men det er nå en gang greit å la alt unødvendig bli igjen hjemme når sekken skal på egen rygg. Jeg bruker litt ulike størrelser i Eagle Creek serien, og pakker klærne i tre kuber; tynne klær, mellomtykke klær og tykke klær. Har også et par mindre til sokker og undertøy pluss luer og votter. Duffelbags med bare én åpning kan være skikkelig uoversiktlige, og pakkekuber hjelper i hvert fall litt på dette. Hadde jeg i tillegg vært lur nok til å kjøpe kuber i ulike farger - og ikke bare i rødt - så hadde det selvsagt hjulpet enda mer. Jaja, noen har det i hodet, andre i beina.
Noen tips
Veksling til dirham
Det er ikke mulig å kjøpe dirham på forhånd, så dette må gjøres i Marokko. Ikke noe problem, vekslekontoret på flyplassen i Marrakech finner du i ankomsthallen vis a vis utgangen. Ha gjerne noen euro på lur, da jeg var i transit i Casablanca på returen var det klin umulig å bruke dirham. Butikkene nektet å ta imot det. Jeg hadde euro, så det gikk greit.
Lommepenger
Bortsett fra tre poser krydder i Marrakech og to t-skjorter (hadde ingen reine klær igjen) i transiten i Casablanca, brukte jeg ikke penger på annet enn vann, brus, te, sjokolade & snacks, småtips og avsluttende tips til guide, kokk og muldyrførere. Godt under tusenlappen, altså.
Pass på å ha nok småmynt til brusselgere, tekokere og eventuelle tips-situasjoner.
Medikamenter
Paracet - mot hodepine
Ibux - Paracet og Ibux sammen er mer virkninsgfullt mot f.eks. tannverk enn bare ett preparat alene
Immodium - Hvis diaréen vare mer enn én dag
Antibiotika - Snakk med legen din så får du resept på den typen som er mest hensiktsmessig
Vaksiner - sjekk hvilke du trenger i god tid før avreise, f.eks. her
Foto
God fotoskikk i Atlasfjellene er like viktig som i Marrakech; man spør. Ikke gi ungene penger for å stille opp, det fremmer bare tigging. Vi opplevde forresten ikke mye tigging, bare i én landsby traff vi på unger som tigget etter penger: Dirham? Dirham? Guiden vår ga dem en skyllebøtte. De kunne nok signalisere en viss interesse etter sjokolade/bars i andre landsbyer også, særlig når dette lå lett synlig i frontbeltet på sekken, men vi opplevde det aldri som mas. Et smil fulgt av peking på godsakene var alt. Og de hadde ingen problemer med å godta et nei. Vil man fotografere en gruppe barn, så stiller de mer enn gjerne opp. Og det er helt greit å påskjønne denne imøtekommenheten. men gi dem heller drops og sjokolade enn penger. Bon bon er ettertraktet! Har du bare én godsak som skal deles ungene imellom, så gi det til eldstemann og si/signaliser at dette er til dem alle.
Spis og drikk nok
Spe gjerne på kostholdet med sjokolade, nøtter, energibars. Og da tenker jeg ikke Nutrilett. Det er ikke morsomt å gå bratt oppover i timevis på lavt energinivå, så her er det bare å slafse i seg godis. Å få i seg nok drikke i høyden kan være et problem, men er like fullt veldig viktig. En tommelfingerregel når det gjelder væskebehov er 1 liter pluss 1 liter hvor hver 1000 høydemeter per døgn. Altså skulle jeg på toppdagen ideelt sett drukket drøyt 5 liter væske. Drikk all den mynteteen du får servert eller kjøpt, spis opp suppa di, - og be gjerne om påfyll - og drikk hver gang du kommer på det. Selv om du ikke føler deg tørst. Da reduserer du sjansen for høyderelatert ubehag.
Fysisk form
Dette er ikke en veldig krevende tur, høyden er ganske beskjeden og tempoet er behagelig. Du må imidlertid være i stand til å gå jevnt og bratt oppover i flere timer i strekk, kunne håndtere lange etapper på 10 timer + og tåle et visst ubehag i tilfelle sykdom, skade eller smerter. Det er selvsagt en fordel å være i grei form, - jo bedre form du er i desto mer nyter du turen - men utholdenhet og noe erfaring med å gå i fjellet er viktigere enn kjempekondis.
Da gjenstår det bare å ønske god tur!
.
.
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
