stedet mitt

 Torsdag var dagen da Julia og jeg hadde bestemt oss for den tradisjonelle adventsturen vår. Den turen hvor vi handler inn godteri til alle adventsøndagene, kjøper lys, servietter, av og til innpakningspapir og gaveesker, og så går vi på kafé. En bestemt kafé. Nemlig gamle gode Tesalongen som har eksistert siden tidenes morgen og dinosaurenes opprinnelse. I hvert fall var det der jeg som fire-åring ble kjeftet huden full av tante og farmor, mens min mor var gråten nær grunnet fresende beskyldninger fra sistnevnte om min mors totale mangel på vilje til å oppdra den villstyrlige ungen. Ok, jeg skal fortelle:

[digresjon] Som sagt, dette var i gamle dager, langt, langt tilbake på 50-tallet hvor barn fremdeles bukket og neide, hvor guttene tok av seg lua når de hilste på voksne og hvor kvinner ble målt etter kvaliteten på deres huslige sysler og avkommets manerer. I samme rekkefølge. Jeg satt ved et kafébord sammen med mor, tante, farmor og kusine. Tipper jeg satt pent på stolen min så lenge jeg fikk mat, men så har blikket løftet seg. Et par bord bortefor satt et pelskledd damemenneske og spiste bløtkake. Hun hadde ikke tatt av seg pelskåpa, bare kneppet den helt opp og så hadde hun løftet den over ryggen på stolen bak seg. Der dannet den en pelsvegg som sopte golvet nederst.

Jeg vet ikke hvordan jeg fikk innskytelsen, men det må ha vært noe uimotståelig og magnetisk tiltrekkende ved dette scenarioet som fikk meg til å reise meg fra bordet og sikte meg inn på pelsdamen noen meter lenger borte. Vel framme stilte jeg meg bak veggen av mørk pels, tok et godt tak i kanten nederst, løftet den opp så langt jeg kunne og kastet den over damens velfriserte hode. Og halvveis over bordet. Og bløtkaka. Jeg rakk å registrere litt hes kalkungrurgling fra pelsdypet før helvete brøt løs.

Etterpå sa min far: Den ungen. Den ungen er mangfoldig. Og flirte. [digresjon slutt]

 Vi stakk innom den nye butikken til Amundsen, en annen institusjon som har overlevd dinosaurene, og plukket fram den ene lekre snaddersjokoladen etter den andre. Snuste litt i ostedisken, tok for oss av smaksprøvene og myste rundt på alle kaffesortene. Neste stopp var en liten godteributikk lenger borti gata, her kjøpte vi inn marsipangris, julenisser, hjerter og annet passende julesnop. Så skummet vi Nille for lys og servietter, etterpå bokhandelen, men vi fant ikke akkurat det. Lys og servietter ble utsatt til Trendhuset seinere på dagen og vi satte kurt mot barndommens fornøyelsespark nummer én; Tesalongen.

Det var stengt. Klokka var akkurat 17 og de hadde nettopp stengt. Vi bare så på hverandre. Huh? Hva er dette? STENGT?! Årelang tradisjon var brutt og vi ruslet målløse og usikre bortover gata. Etter litt diskusjon om hva nå og hva med neste år og sånt fattet vi følgende vedtak:

1. Vi lar den nye, franske kaféen være adventsturkafé i år.
2. Neste år går vi på Tesalongen i god tid før kl. 17.00.

Jordbærtartaletter med kremdott på store, hvite tallerker hvor konditoren hadde laget en elegang G-nøkkel av sjokoladesaus var ikke så verst alternativ til Tesalongens kakemenn. Heller ikke at vi fikk kakaoen servert i meterhøye glass med nydelig dandert kremtopp øverst. Det var sykt godt. Hadde impulskontrollen vært like ikke-eksisterende som da jeg var fire og lekte med pelskåper hadde jeg slikket i meg den G-nøkkelen.
(illustrasjonsbildet hentet online)
Etter en runde på Trendhuset svippet jeg Julia oppom en venninne og så var adventsturen 2009 vel overstått.