stedet mitt

Sist fredag dro jeg avgårde til Gunhild og Steevens flotte hytte i Suldalsfjella. Etter litt hamstring av nødvendigheter på Meny belaget vi oss på 2-3 timer på landeveien, inkludert den lille ferjeturen fra Ropeid til Sand. Det var akkurat så seint da vi kom fram at det hadde gjort seg med ei hodelykt opp den bratte kneika fra parkeringsplassen og opp til hytta. Ikke at jeg gadd å rote i sekken etter den, men det hadde altså vært lurt å smokke den på hodet før vi begynte å gå. Kneika opp er ganske hard etter å ha tilbrakt flere timer i bil, og når man da i tillegg skal bære sekk og det man ellers klarer å få med seg av bæreposer o.l. så stiller dette visse krav til balansen. Det er ikke for ingenting at øverste del av kneika er sikret med tau.

Etter at 138 telys og stearinlys var tent og da gnistringa i ovnen ikke levnet tvil om at der inne var det hett og livlig, gnafset vi i oss spekemat, rømme, melon og grovt, nydelig flatbrød. Jeg gjorde i tillegg vertskapet en stor tjeneste ved å gjøre et anseelig innhogg i godteriskåla med Bassetblanding - som ingen av dem liker - som sto igjen fra siste hyttetur. Eller gangen før det. Eller før det.

Lørdag skulle vi selvsagt ut på tur. Det er et herlig turterreng rundt hytta, ikke alltid stier og aldri røde t-er, men til gjengjeld utallige dyretråkk som kan være gode å ha når vi skal ned fra fjellet. Det hender de fører et sted.


Steeven ble igjen ved hytta for å jobbe mens Gunhild og jeg la i vei innover Kvilldalsdalen. Vi gikk dalen helt til endes før vi svingte vestover og begynte på oppstigninga. Ettersom vi fant flust opp med blåbær, krekebær og tyttebær på vår vandring "upp mot himmelen", ble det en del småpauser, gitt. Bikkjene dro ofte litt i forveien, egentlig skulle de holde seg bak, men særlig Tuva er en av disse årvåkne opportunistene som benytter sjansen til å snike seg forbi når Gunhild og jeg er opptatt med andre ting. Som f.eks. skravling.


Fjellet var virkelig begynt å få på seg høstfarger. Ikke de helt dype, røde fargespillet ennå, men det gul-orange var på plass. Med innslag av knallrød blåbærlyng da vi kom enda lenger opp og det var slutt på selve bærene. Måtte ta mange bilder av Tuva og Klumpen, disse lyse kjempene var virkelig dødsens dekorative på et bakteppe av høstfjell med små vannpytter. Vi så over til andre sida av dalen, der hadde vi hatt en ganske eventyrlig og ikke helt ufarlig tur tidlig i sommer, og prøvde å finne stedene der vi hadde gått opp. Og ikke minst; stedet hvor vi (endelig) hadde klart å komme oss ned. Råtten snø, smale rygger med stup, rassteder og bratt ur var noen av ingrediensene på den turen.


Da vi var kommet godt opp i høyden, svingte vi av enda mer mot vest og gikk tilbake mot hytta parallellt med dalen langt der nede. Å komme seg ned fra fjellet i noenlunde kort avstand fra hytta kan imidlertid være litt av en utfordring. Som sagt, her er ingen stier å snakke om, sauetråkk ender ofte i ingenting, og etterhvert som vi kommer ned til tregrensa tar den suldalske frodigheten helt overhånd. Vi føler oss litt som Tarzan når vi bykser ukontrollert nedover, griper tak i de greienene som måtte være i nærheten og svinger oss fra stein til stein. Nuvel, skal jeg være helt ærlig så er det vel så mye klomsete aking på rompa som elegant tarzansving som preger turen ned fra fjellet. Og ned kommer vi.

Det er blitt sein ettermiddag og vi nyter de siste solstrålene i hytteveggen før vi begynner på middagen: Biff, poteter og grønnsaker fra hagen, rømmesaus og salat. Perfekt! Perfekt middag, perfekt tur.

I'll be back.