stedet mitt

Egentlig ikke så fryktelig stormfull, men mørk. Februarmørk. Jeg sitter i godstolen mens jeg ser Prime Suspect og strikker. Alene hjemme, det er rolig og fredfylt rundt meg.

Jeg hører lyder utenfor. Jeg sitter en meter fra vinduet og det høres ut som om noen dunker i ytterveggen. Faller mot den kanskje? Jeg lar strikketøy være strikketøy i et par sekunder mens jeg lytter etter flere lyder. Lyder som forhåpentligvis lar seg identifisere som naturlige og ufarlige.

KRÆSJ! BÆNG! SKRAAAAAP!

Faen, da! Jeg er ikke spesielt lettskremt, men jeg finner det heller ikke videre avslappende å sitte på utstilling i ei stue med store vinduer uten gardiner når det åpenbart foregår noe utenfor.

Jeg reiser meg og går vekk fra stua, ut i vindfanget og låser døra. Slukker lyset og gløtter inn i stua. Fokuserer på vinduene. Hører igjen lyder og myser for å prøve å se hva det er som lager sånn leven der ute. En bevegelse på utsiden av vinduet gjør at jeg klarer å identifisere bråkmakeren:





Den hadde tydeligvis oppdaget svina som har buret sitt i et hjørne av vindusveggene, og hang i sprossene med blikket stivt festa på de tre små som hadde samlingsstund rundt matskåla. Jeg hentet kameraet, men holdt meg på avstand for ikke å skremme den før jeg hadde fått noen bilder i boks. Hadde forventet at den stakk sin kos da jeg fyrte av blitzen, men den ble værende. Flyttet bare fokus fra svina til meg.

Det hender så mangt i mørke og stormfulle netter.