stedet mitt

I likhet med Lille Svin merket vi i jula at han hadde tatt av. Mye pels og lite kjøtt på den lille kroppen. Noe kunne kanskje tilskrives mer trim, Kornelius og Karamell er riktig flinke til å holde ham i form, men vekttapet er for stort til at det kan skyldes økt aktivitet alene. Han fikk komme til hos dyrlegen mandagen etter jul og ble lagt i narkose for den vanlige tannbehandlinga. Uheldigvis våknet han før behandlinga var ferdig, og da han ikke er noe ungsvin lenger var dyrlegen skeptisk til å kjøre på med mer narkose for å gjøre seg ferdig. I stedet ble behandlinga avbrutt og han skal inn over helga og ta resten, stakkars. Kjøpte med meg Critical Care fòr som vissnok alle gnagere elsker, men den gang ei. Ikke ville han ha det oppbløtt i vann som en grøt og ikke - særlig ikke! - i sprøyteform. Han spiser litt, med det er jo tydelig at han ikke får nok næring. Det gjør nok for vondt i tygge. Nå får Ikke Fullt Så Lille Svin ønskekost, og det betyr også glade dager for Kornelius og Karamell som kaster seg over det meste. Prøver å kombinere høyt energiinnhold med tyggevennlighet og personlig preferanse for å holde vekta noenlunde stabil til han er ferdigbehandlet. Så er det bare å håpe at han kommer seg. Lille, godsvinet mitt.


At det er flere enn oss som liksom er svinas medbeboere som vet å sette stor pris på dem, kommer blant annet til uttrykk i årets julegaver. Og i særlig grad på til-og-fra-lappene. Nina og Piero har tydeligvis latt seg rive med av gamlemors svinelykke og riktig boltret seg i maleriske språkblomster: