stedet mitt

Etter et par dager hvor han var kjempestressa over å bli invadert av to turbosvin, har Ikke Fullt Så Lille Svin funnet roen. Først så det ut som han rett og slett resignerte, men etterhvert viste han tydelige tegn på at pappainstinktet - eller muligens bestefarsinstinktet? - begynte å bli aktivert. Og for de små teddyguttene er Ikke Fullt Så Lille Svin en klippe av trygghet. Det er til ham de søker når ting oppleves skumle og truende, da piler de bort til ham og legger seg tett inntil den store, runde svinekroppen hans og serieklukker angstlyder. Kornelius pleier å dytte snuten sin under pelsen hans, mens Karamell nøyer seg med å ligge tett inntil og samtidig ha oversikt.

I går tok Julia og jeg opp alle tre svinene for å kose med dem. Julia hadde småtassene i fanget i sofaen og jeg satt i stolen med gamlefar. Kornelius og Karamell er slett ikke helt komfortable med denne kosinga ennå og ga ganske høylytt uttrykk for det. Gammelsvinet mitt som ellers flater helt ut og riktig kroer når han får komme på fanget, var i går urolig og tråkket rundt i fanget uten helt å finne sitt vanlige avslapningsmodus. Han hoppet ned av fanget, og opp igjen. Ned og opp. Alt mens turbobrødrene klaget sin nød i Juliafanget.

Stakkars småtassene, jeg løfter Ikke Fullt Så Lille Svin bort i sofaen, i hjørnet like ved siden av Julia. Kornelius og Karamell er ikke seine med å kravle om kapp ned av fanget og bort til den store lysebrune kroppen, legge seg tett inntil og finne trygghet i en for tiden fryktelig utrygg tilværelse. Og hvem andre enn gamlefar snuser og slikker dem velkommen, danderer seg rundt dem og flater ut som bare han kan. Bebissene hans er hvor de skal være. Og endelig kan han slappe av.


Snille, fredelige og omsorgsfulle go'svinet mitt!