stedet mitt

Øyet fortsetter å oppføre seg fredelig, og jeg er fremdeles euforisk etter gårsdagens flotte etappe.

Status og erfaringer:

1. Ingen gnagsår
2. Ingen støle muskler
3. Klær og utstyr holder tett
4. Jeg er i god form! Hurra!
   
5. Jeg må ha mye mer mat med meg

I Rachels koselige frokostsal avanserer jeg til en anelse cooked breakfast, ikke full English, men i hvert fall mørk toast og eggerøre i tillegg til frokostblandingen. Jeg forhandler meg også fram til dobbel lunsjpakke - minus den evinnelige chipsen & drikke - mot å betale en del ekstra. Fra pub-besøket kvelden før har jeg noen små poser med diverse nøtter og med et par bananer fra frokostbordet er jeg klar for ny tur.

Kate, Allan og jeg møter resten av gruppa ved en rød telefonboks noen minutter fra Rachels B & B. Et idyllisk møtested i tre farger; grått, rødt og grønt. Representert av henholdsvis gamle steinhus, postkasse og telefonboks pluss trær, eføy og gress. Det går med fem minutter til å utveksle gnagsårplager og kroppslig status forøvrig, og joda, folket har allerede begynt å merke hvor utfordrende denne turen er. Det sagt, plagene skyldes i stor utstrekning feil utstyr. Som at Lynns jakke ikke holder regnet ute sånn at Lynn fryser og blir forkjøla. Og at David vandrer rundt med splitter nye fjellstøvler som ikke er mer inngått enn prøverunden i butikken i Manchester. Stakkars David hadde ikke noe valg ettersom bagasjen med støvlene hans kom på avveie et sted mellom Australia og England. Altså, Lynn er forkjøla og David har gnagsår. Kate mumler noe om at farten er for høy. Jeg håper ingen hører det. Dagens etappe er ganske kort, men igjen er det en kupert tur, vi skal fra Rosthwaite på 100 moh til Greenup Edge på 620 moh. Etter Greenup Edge blir det nedstigning til neste overnattingssted som er den lille byen Grasmere.

Vi legger i vei over noen innledende beitemarker og fortsetter videre oppover langs Stonethwaite Beck. Stigningen er lang, men ganske sympatisk og været veksler mellom sol og regnbøyer. Av og på og av og på med gore tex'n. Av og på. Det er varmt, klamt og ubehagelig å gå oppover i gore tex, og det skal ikke være store kikkhullet i skylaget før jeg vrenger av meg jakka. Og bretter buksa opp til over knærne. Jeg er en riktig fargeklatt der jeg jobber meg oppover fjellsida: Knallgrønn ulltrøye, svart bukse fra midjen til midt på låret, rosa og svart ullongs ned til sokkekanten, himmelblå sokker og bad ass-buffen min i blått og gult. Dette kommer til å bli antrekket under hele turen; ull underst, gore tex ytterst. Ikke én eneste dag er tørr nok til at noen av oss tar sjansen på å la waterproofen bli med Packhorse.


Sam, Ian og jeg er temmelig bra synkronisert når det gjelder tempo og går og småprater oppover. Stien er fin, landskapet fascinerende bølget og av og til ser vi små hauger av gress poppe opp i terrenget, såkalte dumlins. Jeg tar ca. hundre bilder dem. Klikk klikk klikk. Vi venter alltid ved stiskiller. Og på topper. Og ellers hvor det er naturlig å samles. På denne måten får vi kortere eller lengre pauser og får gjort unna nødvendigheter som tissing, eventuell omkledning, gravd fram mat fra sekken og lekt med kameraet. Klikklikklikklikk!




Etterhvert blir det brattere. Det jevne og raske tempoet vi holder i mer flatt terreng er behagelig lite anstrengende, jeg kan gå og gå i timevis uten å bli trøtt eller føle noe som helst ubehag. Men det er stigninger som gjør meg regelrett lykkelig, nesten rusa. Jo brattere, jo bedre. Til tross for en moderat høydeskrekk som egentlig aldri har blitt seriøst utfordret. Når det blir så bratt og ulendt at det ikke er nok å plassere føttene noenlunde klokt, men at armene også må tas i bruk for enten å dra seg oppover eller rett og slett holde seg fast, da fyller adrenalinen og endorfinene hodet mitt opp med fjær. Denne fluffy følelsen er ubeskrivelig deilig, det er først når man har opplevd den at man fullt ut forstår hva det vil si å miste bakkekontakten. Bokstavelig talt, altså. Med et hode som en heliumballong og Lake Distrcts breieste glis scrambler jeg meg opp de siste metrene til Greenup Edge. Juhu!


Vi tråkker videre i ganske kupert terreng og Scott advarer oss om boggielandet vi skal krysse om en stund. Dette er myr- og gjørmeområde selv ved normaltilstander i klimaet, og vi kan forvente oss en del utfordringer etter en drøy måned med regn. Nuvel, boggielandet kommer kanskje innunder betegnelsen uendelig, - en time? to timer? husker ikke helt - men det er ikke særlig problematisk å komme seg tørrskodd over. Ikke når støvlene holder mål. Selv når jeg etter en stund forventer å bli våt, å synke ned i brunsvart gjørme til knes så har jeg flaksen på min side. Jeg bykser rundt i gjørma sammen med Sam og vi gjør til slutt en avtale med Scott om å møte resten av gruppa i på hotellet i Grasmere. Ja, for vi skal bo på hotell denne natta! Red Lion Hotel i en skikkelig by med pubs, butikker, restauranter. Og selve premiekua for walkers; En Outdoor-butikk.


Sam og jeg stikker avgårde over gjørmelandet og omgjør dagens tidsskjema til et som er betraktelig mer tight. Vi vil gjerne nå Grasmere i god tid før butikkene stenger, - vi har begge planer om å fylle opp lagrene med energi bars - og da vi synes svetting er helt toppers småløper vi gjennom boggieterrenget mens vi ler og synger Yes Sir, I can Boggie og andre slagere hvor teksten passer til, eller lett kan omformuleres til, vårt eget vandringseventyr.


Vi velter inn døra på Red Lion og etter å ha oppgitt navn og selskap i resepsjonen, spør vi etter tørkerommet. Overnattingsstedene kan mangle tv, ha bad på gangen eller mangle skapplass, men har de ikke tørkerom eller er villige til å skru på radiatorene på rommet, da er det over og ut. Vi rapporterer alle sånne uhyrligheter til Scott som i sin tur overbringer manglene til Dean i NWW. Red Lion har selvsagt tørkerom og i tillegg det største rommet på hele turen. Etter en kjapp dusj og klesskift møter jeg Sam i resepsjonen og vi legger ut på den store energibar-jakten. Og joda, butikkene i Grasmere har tydeligvis satt seg inn i vandrernes behov, her finner vi et strålende utvalg i bars: Havre, musli, frukt, bær. Jeg gjør et kjapt overslag over hvor mange jeg trenger, gjennomsnittlig fire per dag, og bærer med meg et par kilo ut fra butikken. Cotswold neste, Grasmeres Outdoor Shop som ligger like ved
hotellet. Jeg er på jakt etter en fjellue i gore tex, med skygge og øreklaffer, litt Oluf-lignende. A sexy little thing that makes me irresistable. Men først innom hotellet for å lesse av børen min. Da vi nærmer oss Red Lion ser vi resten av gruppa ankomme fra motsatt side, fytti grisen, de er møkkete! En halvtime etter er Cotswold invadert av walkers som finner det nødvendig å oppgradere utstyret. Jeg finner lua mi, en Lowe Alpine Pro Cap GTX, og klarer å prute den ned noen pund etter å ha pratet lenge med daglig leder om deres teambuilding i de norske Lyngsalpene. Jeg vet knapt hvor Lyngsalpene er, men i denne situasjonen holder det plenty med et lyttende og interessert ansikt. Cotswoldmannen blir fjern i blikket og entusiastisk i stemmen når han gestikulerende - og høyst uengelsk - beskriver de vakre, norske fjellene.

Jeg går ut og spiser middag med Lynn om kvelden. Allerede nå er jeg seriøst lei av pubmiddager og nyter intenst den fargesterke linseretten som jeg får servet sammen med rykende naanbrød. En himmelsk tiramisu pluss svart espresso til dessert, og jeg er tilfreds langt ut i fingertuppene.