stedet mitt

Jeg skal på tuur! Jeg skal på lang, lang tuuuur!

Dette er dagen da jeg kommer til å flyte på en lykkesky av adrenalin. Jeg skal gå min første etappe av Wainwright's Cost to Coast, og jeg er hyper som terrier. Vi drar avgårde like etter frokost, et måltid som for min del består av frokostblanding, banan og kaffe. Etterhvert kommer jeg til å supplere med stadig mer proteiner og fett, men foreløpig finner jeg feite pølser, tomatbønner, steikt sopp og egg i diverse utgaver noe frastøtende så tidlig på dagen. Ikke hver for seg, men sammen.

Det regner. Det har høljet ned siden starten på august og Nord England er vakkert og irrgrønt. I dag skal vi først gå langs Ennerdale Water på en sti Scott beskriver som "rocky". Videre over noen marker til vi tar inn på skogsveien som går over til sti etterhvert som vi nærmer oss Black Sail Hut, Englands mest øde ungdomsherberge eller hostel. Etter lunsj i BSH er det bare å trekke pusten dypt og forberede seg på en bratt oppstigning til Loft Beck på 600 moh. Vi passerer Honister Pass og den utfordrende nedstigningen til Honister Slate Mine Museum og kafé. Resten av turen ned til Rosthwaite går vi på asfalt.

Stien langs Ennerdale Water er fin og slett ikke særlig rocky, men så er dette dagen da alt er så ubeskrivelig lett og deilig. Jeg ligger i front sammen med Sam, vi har noenlunde samme pace og synes begge det er greit å holde litt god fart. Lunsjpakken er allerede sprettet, og jeg noterer meg at jeg må huske å hamstre diverse energibars ved første anledning. Lunsjpakker bestående av to sandwich, en frukt, en liten sjokolade og en pakke chips(!) er ikke på langt nær nok for dagsetapper på åtte timer. Etter en time eller halvannen når vi enden av vannet og som avtalt med Scott venter vi på resten av følget før vi går videre. Allan og Ian dukker opp ganske kjapt, det tar ikke lang tid før vi er samlet.

Det er lettere for de fleste å gå på skogsveien oppover mot Black Sail Hut, folk sliter ikke så mye med marsjfarten som ved ujevnt underlag. Selv Lynn med sine 158 cm holder et bra tempo oppover, og vi ankommer BSH ganske samlet. Jeg går litt amok med kameraet ved BSH, det er så utrolig grønt der! Og sauene! Sauene er virkelig nydelige med sin svarte og hvite ull, og de gir et sterkt inntrykk av tilhørighet til stedet. Det er bedrøvelig lite igjen av lunsjpakken min og jeg gløtter håpefullt inn i det bittelille kjøkkenet i BSH. Åh! Det står et kakefat på kjøkkenbenken, og det ligger ett enslig lite kakestykke igjen under dekslet. Prislista henger på veggen, og jeg graver meg til bunns av sekken for å få tak i plastposen med den lille reisepungen min. Sjokoladekake. Fytti, den er god! Jeg lurer på hvem som har bakt den, for stedet bærer ikke preg av noen "fastboende". Eller overnattingsgjester. Men eventuelle overnattingsgjester ville uansett dratt avgårde lenge før vi ankom. Kanskje en av dem hadde fått et anfall av akutt bakelyst? Det regner fremdeles og vi spiser lunsjen vår innendørs, dvs. de andre spiser lunsjpakkene sine og jeg spiser kake.

Etter en pause i gresset, var alle ivrige etter å ta fatt på den siste delen av dagens etappe. Jeg er generelt ikke noe pausemenneske, selv på jobben synes jeg ofte det er greiere å ikke ta pause enn å gjøre det, og jeg har ingen problemer med å multitaske spising med andre ting. Å ta pauser når man er ute på tur er forsåvidt greit, men jeg blir lett utålmodig hvis det blir for mange av dem. Og hvis de varer lenger enn det jeg synes er nødvendig. På c2c-turen ble selvsagt pausene ekstra lang fordi vi var spredd, og det er helt greit. Jeg mener, det er jo bare å legge seg sist hvis man vil ha kortest mulig pause. Litt paradoksalt det der; De som ligger sist er som regel de som har mest behov for pause, mens de som har ventet en halvtime hadde hatt plenty nok med 5 minutter. Det var som min eldste datter sa da hun beskrev skiturene de gikk under en grusom klassetur i vinter-Telemark: Da vi endelig kom fram til pausen så var den slutt!

Etter en stund i høyden begynte vi på en ganske kronglete nedstigning. Hadde noen beskrevet den som rocky, så hadde jeg nikket enig. Enkelte steder var det nødvendig å ta i bruk både armer og bein, det engelskmennene kaller scrambling, noe jeg oppfattet å være lett klatring uten tau.



Trøtt kafégjest
Vi når Honister Slate Mine visiting senter, og sammen med Sam og Kate løper jeg det siste stykket. Jeg har ingenting informativt og historisk å si om Honister Slate Mine, jeg vet ikke en gang hva de minet etter der. Etter at jeg kjente lukten av mat, mer konkret bakemat, fra bygningen, viderekoblet jeg hjernen til magen og all energi gikk med til å snuse seg fram til vidunderligheter som pannekaker med iskrem og sjokoladesaus. Jeg bestilte like godt to stykker. Definitivt det mest slafsbare den dagen!

Vi nærmer oss sivilisasjonen igjen, og siste del av etappa går på en smal asfaltvei nedover mot Rosthwaite. Der skal vi innlosjeres på ulike B & B's, og Kate, Allan og jeg skal bo i Gillercombe hos Rachel. Rachel har te og scones stående klart på bordet da vi ankommer, og vi møter Cath og Philip som også har booket hos North West Walks, men de benytter seg ikke av guiding, kun booking av overnatting og bagasjeservice. Rachel er noe helt for seg selv; 70 år gammel og innbarka walker. Hun går morgenturer på tre timer og er dritsur på søstera som spanderer cruise på henne til vinteren. Rachel vil heller til Kilimanjaro. Mye heller. Hun har allerede sett verden fra toppen av Mt. Kenya og hun har besøkt base camp ved Everest. What am I suppose to do on a bloody cruise?! Rachel vasker over støvlene våre før hun setter dem på tørkerommet. Joda, Rachel er en walker herself. Ingen tvil.