stedet mitt

Jeg liker regn. Når det regner er det ingen som lager regler for hva man skal spise, drikke, gjøre eller hvordan man skal oppføre seg. Man kan egentlig gjøre hva som helst uten at noen hyler opp om hva som er upassende aktiviteter. Selvsagt finnes det regnværstabuer, i hvert fall for voksne mennesker, man ruller seg f.eks. ikke i søledammer eller hopper naken på trampolina i sommerregnet. Vanligvis.

Når det er sol derimot, da dukker dette forskrudde regelverket opp. Når det er sol skal man sitte ute. Man skal rigge seg til på terrassen i livsfarlige baden-baden stoler, man skal lese bøker i baden-baden stolen og man skal nippe til iste, sitronvann eller noe annet kaldt og hikkefremkallende som man plasserer på baden-baden bordet til høyre for baden-baden stolen. Smoooothies, kanskje.

Ikke nok med at man skal sitte der som en fjott, man skal i tillegg nyte tilværelsen. Og gi høylytt uttrykk for det. Si ting som: Åh, er det ikke deilig!, Nei se, hvor flotte rosene er i år!, Åh, for en vakker liten veps! ÅHH! Innimellom hikkinga.

Deilig my ass.

Ja. Så sitter man der da. I baden-baden stolen sin. Ser ut over land. Ser ut over vann. Leser noen setninger av Margit og de gode hjelperne, ser på rosen og vepsene og smooooothien. Dagdrømmer om sludd og slaps og adventstid. Repeterer alle versene av Musevisa inni seg for å få tida til å gå. Hikk.

Om sommeren går man på stranda. Man bader og soler seg. Noen bader om vinteren også, russere og finner f.eks., det er nok et uttrykk for disse menneskenes melankolske sjeleliv. Her i Norge går man på stranda om sommeren. Man nyter naturen, sanden, brennmanetene og småungene som bæsjer i vannet. Og av og til på land. F.eks. på badehåndkleet ditt. Og så hyler de. Hele tida hyler de. De hyler i vannet fordi det er kaldt, de hyler på land fordi det er varmt, de hyler når de blir smurt, de hyler når de blir brent, de hyler fordi de vil ha kjeks og de hyler fordi det var feil type kjeks. Mødrene snadrer. Med hverandre, that is, ikke med barna. De snadrer om barna til andre mødre. De maser på barna. Maser og kviner. Ikke for at de bryr seg så mye om dem, men for å signalisere til alle de andre mødrene at de gjør det. Bryr seg om barna, mener jeg. Om snadringa gir deg øreverk, så blåser den djevelske kvininga hjernen din ut. Og det er jo like greit. Hadde Gaustad hatt tilgang på kvinekor av denne kaliber i de harde 50-åra så kunne de spart på ishakka.

Og så skal der grilles. Utpå ettermiddagen når heten
riktig har satt seg i husveggene og terrasseflisene, og man er så klam i alle krokene sine at det damper, da er det tid for å stå over en heit kulegrill og slåss med dryppende fett fra et stykke død gris. For et paradoks; koser man seg foran tv'n med varm kakao på sånne sommerdager, så tror de fleste at det har tilta helt for en. Står man og svetter over grillen derimot, - og gjerne drypper over grillmaten også - og slafser i seg brent flintsteik med et euforisk glis, da avanserer man kjapt til det øvre normalområdet. Man blir nærmest übernormal.

Flintsteik, flintsteik über alles. Heil, meine kleine gris!

Og så er det ølet. Hvem pokker har bestemt at øl skal være iskaldt og sprudlende?! Jeg liker ikke kaldt øl. Jeg får hikke av det. Særlig etter den femte, sjette boksen. Sprudling er også noe dritt. Sprudlene formerer seg på veien fra boksen til munnen, og overskuddet setter seg i nesa. Av og til kommer de ut derfra også. Sprudlene altså. Jeg pleier å varme ølboksene mine på komfyren. Først åpner jeg dem, gjerne tre i slengen, så setter jeg dem på plata og skrur på svak varme. Jeg liker ølet mitt lunkent og flatt. Høvdingen sier jeg er en vandal, men høvdingen er tysker og hvem faen bryr seg om hva tyskerne mener. Etter 1945, mener jeg.

Denne sommeren skal jeg lage juledekorasjoner. Ja.