stedet mitt

Igjen var det Lillian og jeg som la ut på tur. Det er et par år siden jeg var på Olalia sist, og for Lillian sin del var det første turen opp sommerstid. Vi skravlet noe sinnsykt på vei innover, og hadde nettopp passert Ølen da hjernet plutselig scannet inn gule refleksvester og mørkkledde vesener litt lenger framme. Et mørkt erme vinket oss inn til sida. Et øyeblikk klarte jeg å holde håpet intakt om at dette bare var hyggelige Røde Kors-mennesker som ville ønske folk en god ferie og dele ut roser.

DIGRESJON
Det var litt av en fart! Politimannen så streng ut.
*hikk* Hæ? Jammen jeg kjørte da ikke fort?! Dette var mer et instinktivt forsvar enn et saklig argument. Sannheten var at jeg ikke ante hvor fort jeg hadde kjørt.
He he, jeg bare tulla. Sa Politimannen.

Uuæææ! Det skulle ikke være lov! Tenk om legene hadde oppført seg sånn; Jøss, du har pådratt deg den mest dødelig formen av ebola!
For å så: Ha ha ha! vart du skræmt no? Bare tulla!


Neida, jeg hadde ikke kjørt for fort, bortsett fra de siste 20-30 metrene da jeg svingte inn til siden. Og det var no problem. Et noe større problem var det at han ville se førerkortet. Joda, jeg hadde for en gangs skyld husket å stappe det ned i den lille lomma på tursekken, det var ikke det. Det at jeg ikke følte meg helt vel til mote skyldtes at førerkortet ikke helt holdt mål rent ..eh..skal vi si..kvalitetsmessig. Neida, jeg hadde ikke skrevet handleliste i det sånn som jeg gjorde i det forrige passet mitt, det var bare litt vanskelig å se hvem som var den rettmessige eieren til dette viktige dokumentet. Det var vanskelig fordi bildet hadde falt ut for et ukjent antall år siden. Noe som kunne komplisere saken var at personnummeret også var feil. Med ett siffer. Jeg har alltid tenkt at det ekstra personnummet kan være kjekt å ha. man vet jo aldri, plutselig kan jeg befinne meg i en aldeles fryktelig situasjon, en situasjon som krever drastiske avgjørelser som f.eks. et bankran. Eller et togrøveri. Da kan det være jævlig greit å ha en ekstra identitet.

Her er det noe som mangler! Sa politimannen og viste meg siden hvor bildet hadde vært for hundre år siden.
Åh? Hvafornoe?! Er det ikke bilde??!!! For en føkkings overraskelse.

Nuvel, med en vennlig oppfordring om å stikke innom biltilsynet med et oppdatert bilde slapp jeg flere nervepirrende opplevelser fra den kanten. Han oppdaget ikke feilen med personnummet. Jeg kan fortsatt rane banker. Kjærlig hilsen Bonnie Parker.

DIGRESJON SLUTT

Vi kjørte til Oppheim, parkerte Atos'n, gikk på do og la i vei innover mot Olalia. Noe særlig stigning er det ikke her, det aller meste av høydeforskjellen er faktisk unnagjort før parkeringsplassen. Det er en vedlig avslappende tur, fine stier som er veldig godt merket enten med varder eller med med røde T-er, ofte begge deler. Turistforeninga har også lagt ned et anseelig stykke arbeid med å legge planker over våte partier, lage små broer og i det hele tatt legge forholdene godt til rette for vandrere:


Turen inn til hytta tok mellom 1,5 og 2 timer, vet ikke helt nøyaktig. Det var ingen mennesker på hytta, og vi benket oss ute på den svære terassen og gnafset i oss nista. For noen er det selve matpausen som er høydaren ved turgåing, det er belønninga for å ha trasket i vei kilometer etter kilometer og matpausen skal helst s-t-r-e-k-k-e-s ut i det uendelige. Lillian er grei sånn, hun dveler ikke i utrengsmål etter at maten er slukt, selv om hun hardnakket nektet å forflytte seg før hun har svelget siste biten. Ikke at jeg pisket henne opp fra trebenken, men jeg har vissnok et meget talende kroppsspråk når jeg blir utålmodig. Høh. Men ok, jeg må bare innse at ikke alle foretrekker å tygge geitostskivene sine mens de går.

På veien tilbake fikk jeg den glimrende idéen å bedrive eksponeringsterapi i forhold til Lillians lille snev av høydeskrekk. ja, hun hadde sikkert vært enig selv også, hvis hun hadde blitt spurt, mener jeg. Men det ble hun ikke. Spurt, altså. Poenget er å bjeffe ut ordre fort som faen sånn at offeret ikke får tid til å tenke seg om. Gjør det, gå dit, bøy deg fram, reis deg opp, gå helt ut på kanten...kjuppkjuppkjupp..HOPPLA! På den måten faller det ikke offeret - som denne gangen var Lillian - inn å protestere. Og terapien var overmåte vellykket:






Vi hadde en veldig hyggelig tur med flust av barnslig fjolleri, godmodig mobbing og de vanlige meningsutvekslingene om viktige og ikke fullt så viktige ting. Slenger på noen flere bilder av naturen og sånn: