stedet mitt

Sammen med Hilde, Eli og hytteeieren herself, Gunhild, dro vi fredag ettermiddag avgårde til den rykende ferske hytta til Gunhild og Steeven i Suldalsfjella. Ja, også bikkjene selvsagt, det er deres hytte også må vite. Etter en umåtelig kronglete tur fram til hytta, - en tur som muligens hadde fortjent et eget blogginnlegg hvis jeg hadde hatt tid - som inkluderte laaaang ventetid, ei ferje som hang fast i ferjekaien, en plan B avgang ferjeleie & ferje, en plan C ankomst ferjeleie, (det var da vi måtte spørre folk som sto på kaien hvor vi var da vi kjørte i land!) atskillige mil som ikke var helt med i beregningen og at en tur som vanligvis tar 2,5 timer denne gangen tok 6. Sånn kan det gå, he he. Klokka var 23.30 da middagen var klar.

Hytta ligger bare så vakkert til, høyt og fritt og med den aller nydeligste utsikten. Den er også noe av det mest unike og særpregete jeg har sett, veldig gjennomtenkt og praktisk med mange fiffige løsninger. Og Gunhild og Steeven har bygget den helt på egen hånd. For et arbeid! Og for et vanvittig bra resultat!



Naturen rundt hytta er typisk vestlandsk postkort-landskap: Snøkledde topper - vel, strengt tatt var det ikke bare toppene som var snøkledde denne helga i slutten av mai, det lå faktisk snøflekker like ved hytta også - irrgrønn bjørk og blå, blå himmel. Og nå man våkner om morgenen og står på badet og pusser tenna, så kaster man et blikk ut gjennom vinduet. Og ser dette:
Selskapet delte seg i to deler på lørdagen; Hilde og Eli foretrakk å nyte sola på terrassen mens Gunhild og jeg ville på tur. Vi la i vei videre innover i fjellet, fulgte elva fordi flere setre før vi tok av oppover. Her var det ingen merket sti, bortsett fra små mini-varder et par steder, og det hendte vi mistet den av syne. Særlig når vi måtte over snøpartier var det ikke like lett å finne stien igjen når snøen tok slutt. Etterhvert som vi kom opp i høyden ble det mer og mer snø, og ganske uframkommelig å gå til fots. Vi stoppet for en matpause i stedet og tuslet nedover igjen etter en stund. Noen bilder fra turen:

Det er mye elg i området. Jeg er bittelitt ukomfortabel når det gjelder elg. De er så fordømt digre og olme og trampete. Og så ser jeg for meg at bare durer i vei. Går på med den særs krumme elgnakken sin og stanger og sparker i blindt raseri - eller nesten blindt, for elger er jo samtidig fryktelig målretta - fordi du har forstyrret den i et eller annet viktig elg-gjøremål. Jeg synes elgen er naturstridig. Den er et hov/klauv/tågjenger (stryk det som ikke passer) eller annen type ku-dyr, ikke et rovdyr, og bør oppføre seg deretter. Stå majestetisk bak et tre og bare se overbærende på oss, ikke nedlate seg til å gi oss noe mer oppmerksomhet enn et arrogant blikk. Til nød et lite fnys. Et lavt lite fnys. Vi så flere spor etter dette utilregnelige dyret; fotspor, møkk og senga dens: