torsdag, mai 01, 2008
29. april - Alle veier fører til Rom..
...men enda flere fører til Søre Sålefjell i Karmøy-heiene. I hvert fall fører det ofseleg mange stier fra det samme jævla fjellet.
Sist tirsdag dro Gunhild, jeg og bikkjene ut på tur i drittværet, regn regn regn og grått grått grått. Skulle bare ta en liten topptur, og hadde sett oss ut Søre Sålefjell som er den største lille toppen på Karmøy. Vi er ikke særlig kjent på de traktene, men hadde lest oss til startpunkt og fått med oss at stien var lett å følge.
Dro ut i 18-tida, og beregnet 1,5-2 timer på turen, fant ut det var nok i øsregnet. Så tråkka vi avsted, da. Og stien var lett å følge, selv om vi møtte utallige stiskiller på vår vei mot Sålefjellet. Tror ikke vi brukte mer enn en snau time opp, og da det var altfor surt og grått til at det var noen utsikt å snakke om tok vi fatt på returen umiddelbart. Og vi skravlet noe sinnsykt, lo og fjollet mens vi bykset i vei over myr, lyng og stein.
Stien var ikke vår sti. Plutselig var den blitt til en helt annen. Øh. Men skitt au, den gikk jo helt parallelt, og i samme retning, så vi ville uansett komme ut like ved der vi egentlig hadde hatt tenkt å komme ut. Det er et mysterium hvordan en parallell sti kan være så jævlig mye lenger enn den stien den skal være en parallell til. Et enda større mysterium at den parallelle stien går i motsatt retning - enda vi ikke har snudd! - og så svinger den og ta mange rare krumpsving uten at vi merker det i det hele tatt.
En Karmøy spesial fant vi da vi surra rundt ute på heiene, en påle med to skilt. På det ene skiltet pekte pila én vei, på det andre pekte pila i motsatt retning. På begge skiltene sto det: S. Sålefjell 1.5 km
Vi besteg Søre Sålefjell fra helt motsatt retning denne gang. Snodig. Vi begynte så smått å se litt nøyere etter i brakebuskene vi passerte; jo større tetthet, desto tørrere natt. Sånn i tilfelle. Det begynte å bli mørkt. Plutselig kom jeg til å tenke på Gunhilds og min gamle avtale, en liten pakt vi var forutseende nok til lage etter at vi så filmen Alive. Jeg mener, man vet jo aldri hva man kan komme ut for. Og mat må man ha. Avtalen gikk ut på at det var helt i orden, at en av oss spiste den andre hvis den andre var frosset i hjel eller døde på en annen noenlunde renslig måte. Den tanken slo meg under vår vandring i Karmøyheiene.
På et eller annet vis fant vi fram i skumringa og etterhvert mørket. Klokka var 22.30 da vi var tilbake ved bilen.
Jeg har dessverre ingen bilder fra vår egen lile versjon av LOST, - det regnet såpass at jeg fant det best å la kameraet bli igjen i bilen - men tegningen under sier det meste:
Note to self:
Sist tirsdag dro Gunhild, jeg og bikkjene ut på tur i drittværet, regn regn regn og grått grått grått. Skulle bare ta en liten topptur, og hadde sett oss ut Søre Sålefjell som er den største lille toppen på Karmøy. Vi er ikke særlig kjent på de traktene, men hadde lest oss til startpunkt og fått med oss at stien var lett å følge.
Dro ut i 18-tida, og beregnet 1,5-2 timer på turen, fant ut det var nok i øsregnet. Så tråkka vi avsted, da. Og stien var lett å følge, selv om vi møtte utallige stiskiller på vår vei mot Sålefjellet. Tror ikke vi brukte mer enn en snau time opp, og da det var altfor surt og grått til at det var noen utsikt å snakke om tok vi fatt på returen umiddelbart. Og vi skravlet noe sinnsykt, lo og fjollet mens vi bykset i vei over myr, lyng og stein.
Stien var ikke vår sti. Plutselig var den blitt til en helt annen. Øh. Men skitt au, den gikk jo helt parallelt, og i samme retning, så vi ville uansett komme ut like ved der vi egentlig hadde hatt tenkt å komme ut. Det er et mysterium hvordan en parallell sti kan være så jævlig mye lenger enn den stien den skal være en parallell til. Et enda større mysterium at den parallelle stien går i motsatt retning - enda vi ikke har snudd! - og så svinger den og ta mange rare krumpsving uten at vi merker det i det hele tatt.
En Karmøy spesial fant vi da vi surra rundt ute på heiene, en påle med to skilt. På det ene skiltet pekte pila én vei, på det andre pekte pila i motsatt retning. På begge skiltene sto det: S. Sålefjell 1.5 km
Vi besteg Søre Sålefjell fra helt motsatt retning denne gang. Snodig. Vi begynte så smått å se litt nøyere etter i brakebuskene vi passerte; jo større tetthet, desto tørrere natt. Sånn i tilfelle. Det begynte å bli mørkt. Plutselig kom jeg til å tenke på Gunhilds og min gamle avtale, en liten pakt vi var forutseende nok til lage etter at vi så filmen Alive. Jeg mener, man vet jo aldri hva man kan komme ut for. Og mat må man ha. Avtalen gikk ut på at det var helt i orden, at en av oss spiste den andre hvis den andre var frosset i hjel eller døde på en annen noenlunde renslig måte. Den tanken slo meg under vår vandring i Karmøyheiene.
På et eller annet vis fant vi fram i skumringa og etterhvert mørket. Klokka var 22.30 da vi var tilbake ved bilen.
Jeg har dessverre ingen bilder fra vår egen lile versjon av LOST, - det regnet såpass at jeg fant det best å la kameraet bli igjen i bilen - men tegningen under sier det meste:
Note to self:
- Ha alltid hodelykta i sekken
- Sjekk alltid batteriene på hodelykta i sekken
- Kjøp kompass
- Se på det kartet du har i sekken. I hvert fall én gang! Ja?
- Parallellitet er vandrerens livsløgn
- Kjøp ny regnjakke
- Enda bedre: Før opp ny regnjakke på ønskelista
- Før opp Lars Monsen DVD på samme liste
- Ikke tro på skiltinga i Karmøyheiene
- Enda bedre: Drit i å bedrive friluftsliv i Karmøyheiene
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar