onsdag, august 19, 2009

Tur i Etnefjella 14 - 16 august 2009

Torsdag for en uke siden klikka jeg meg inn på turistforeningen sine nettsider for å skumme turprogrammet de nærmeste ukene. Oi! Helgetur i Etnefjella med start neste dag! Her var det bare å kaste seg over telefonen og forhøre seg om plass og transport. Da jeg hadde fått klarsignal om at begge deler var ok, stappet jeg vaskemaskinen full av turklær - jeg hadde vært på tur med Gunhild i et meget bløtt terreng dagen før - og plukket med meg sekk, lakenpose, hodelykt etc. fra boden. Værmeldinga var av det ondskapsfulle slaget, følgelig ble absolutt alt pakka i mindre plastposer med lynlås, og for ekstra beskyttelse brukte jeg en søppelsekk utapå der igjen. Jeg er av det minimalistiske slaget, så det var fremdeles god plass i sekken da jeg var ferdig.

Ruta var Frette - Storavassbu - Blomstølen - Øyno.

Vi var 12 stykker inkludert Britt og Lars Johann som var turledere. Jan fra kulturkontoret i Tysvær hadde med seg ei gruppe på seks flyktninger fra Bhutan; Thagi Maya, Nanda, Ramesh, Rohit, Ganesh og Tilak. I tillegg var vi tre enkeltpersoner; Randi, Inger Lise og meg.

Jeg møtte deler av gruppa på Flotmyr, resten hang seg på i Aksdal og etter noe hamstring og dobesøk i Ølensvåg kjørte vi til Frette hvor to av tre biler ble parkert. Den siste bilen ble kjørt til Øyno som var endestasjonen vår.

Frette: Randi, Nanda og Thagi Maya

Ramesh, Britt og Tilak studerer kartet før start



Vi fikk ingen snill oppvarming, det var bratt oppover fra første skritt. Etter pausen på Hellaug ble bratt til klyvebratt, pust og pes og armer og bein. Det var en god del høydemetre vi la under oss i den stigninga. Ruta var forøvrig ganske variert, vi gikk på sti, klatret i steinrøyser, vandret på berg og langs fjellsider som var var sikret med wire. Thagi Maya imponerte stort, hun lå i front sammen med Nanda og var stø som ei fjellgeit uansett underlag. Hun og resten av gjengen fra Bhutan hadde bare vært på én tur i løpet av de seks månedene de hadde vært i Norge, en dagstur til Valhest.

Første pause: Idylliske Hellaug. Britt, Lars Johann, Jan

Hellaug vann

Godt med wirefeste!

Stadig oppover, Tilak i front

Og enda en pause etter alle strabasene!
Nanda, Ramesh, Tilak, Thagi Maya, Inger Lise, Britt, Lars Johann

Ramesh

Ganesh og Rohit

Jan

Thagi Maya

Inger Lise



Regnet holdt seg stort sett unna denne fredagen, vi hadde til og med litt sol. Yeah! Etter fem timer var vi framme ved Storavassbu og etter å ha fordelt senger ble det gryterett på oss. Flere kom til og til slutt var vi 20 stykker som overnattet på hytta. Veldig koselig på hyttene om kvelden hvor fremmende treffes og deler rom, bord, arbeid og gode historier. Det skal ikke mange timene til før fremmede ikke er fremmede lenger.



Framme ved Storavassbu

Kveldsmat

Hyttekos

Klestørk

Og ikke minst; støveltørk

Lørdag morgen dro vi videre til Blomstølen. Det blåste kuling da vi kom lenger opp i høyden og det striregnet. Igjen var det Thagi Maya som førte an, den dama har en helt unik evne til å få øye på røde t-er og varder. Umiddelbart. Her var det ikke mye nøling eller søkende blikk, et lite nanosekund og Thagi Maya hadde zoomet inn varden hundre meter borte. Hun var helt rå! Nanda holdt seg lenger bak i dag, hun hadde litt problemer med å få sekken til å sitte riktig og sleit med gnaging på skuldrene. Etter en times tid var vi blitt skikkelig kalde og våte, og da Lars Johann fant en formasjon av digre steiner som inneholdt tørre huler i ulike nivåer, smatt vi inn for dekke kroppen med det vi måtte ha igjen av ullplagg i sekken. Inger Lise delte varm grønnsaksuppe med meg siden jeg ikke hadde hatt vett nok til å pakke ned termos og magen og hendene tinte opp. På tide å dra på seg goretex-vottene med innvendige votter i ull, - tusen takk enda en gang, Julia! *smask* - og snøre dem godt igjen. Med fjellua tredd godt nedover øra var jeg sånn noenlunde klar til å fortsette oppover fjellet igjen.

Regntungt

Et lite opphold i uværet og jeg benyttet sjansen til å forevige Britt

Hulepause. Thagi Maya, Nanda og er det Rohit med orange lue?

Hulemannen Jan


Fytti grisen som det blåste, det slo meg at det var bra vi gikk med sekk ellers hadde vi letta. Upp mot himmelen, som Norstoga synger. Opp, opp, opp. Vi nådde et slags platå og gikk nå videre fjellet i stedet for opp fjellet. Ingen var særlig interessert i pauser. I dette været ble man fort kald av å stå stille, dessuten så vi fram til å få lagt denne etappa bak oss og dandere våre slitne og våte kropper foran ovnen på Blomstølen. Likevel, det er en stor tilfredsstillelse i disse anstrengelsene. Både i det å kjenne naturkreftene leke med deg og i slitet med å forflytte seg oppover i time etter time. Goretexen rommer en heftig blanding av svette, kondens og regn, og når du kjenner legger, lår og rumpe brenner som verst lurer du på hva i helvete du bedriver her oppe. Men midt oppi alt dette ønsker du også ubehag og smerter velkommen, du pusher til og med kroppen litt ekstra for å finjustere grensene dine. Det gir deg en slags rå glede å vite at du har mer å gå på. Og enda litt. Fjellrus.

Oppover

Og oppover



Vi begynner på nedstignga mot Blomstølen. Og nå er det Ganesh som dannen teten. Ho ho, han løper ned fjellsidene og ser ut til å nyte hvert eneste byks! Vi andre kommer ned i smågrupper, ganske krevende å gå en sånn lang nedstigning i dette været, stien er ujevn og steinete glatte så her må man konsentrere seg. Randi har nå fått betydelige problemer med et kne, så hun og Lars Johann går til takten av en annen tromme i dag.



Hovedhytta på Blomstølen




Jeg ankommer Blomstølen sammen med Inger Lise og Jan, og da hovedhytta praktisk talt er full tar vi den mellomste som fint rommer 12 personer. Plagg etter plagg vrenges av og det som måtte være igjen av tørre plagg i sekken tas på. Igjen får jeg svi for minimalismen min, jeg har ingen varme plagg igjen i sekken og må låne ei ulljakke av Inger Lise. Note to self: Mindre mat, mer klær. Støvlene danderes igjen rundt ovnen og vi bærer mangfoldige kilo våt ull og goretex bort til tørkerommet på hovedhytta. Mitt bidrag:


goretexbukse
ullongs
sokker
kortermet ulltrøye
langermet ulltrøye
fleecejakke
goretexjakke
fjellue
buff
goretexvotter
ullvotter


Så fordelte folk seg på ulike aktiviteter og oppgaver; hente vann, fyre i ovnen, bruke vaskerommet, innstallere seg på rom, koke vann til diverse varme drikker - for min del to kopper varm sjokoladedrikk - og så smått begynne på middagen. Fikk litt mer innblikk i konflikten i Bhutan denne kvelden, særlig Ramesh og Rohit fortalte en del, ikke bare om Bhutan men også litt om livet i flyktingeleirene i Sørøst-Nepal hvor i hvert fall Ramesh hadde bodd i 16 år. Det er så mye man ikke vet. Og av og til får man veldig lyst å vite mer.

Middagsforberedelser

Britt, Lars Johann og Jan

Tilak, Nanda og Thagi Maya

Det regner og det regner.....


Da jeg sto opp kl. 6.30 neste morgen var det så tett skodde at jeg knapt så hovedhytta. Men regnet hadde trukket seg tilbake til et sted oppi tåkeskyene, det var ingen bevegelse i vannpyttende på vei bort til doen. Stille, fin fjellmorgen i august. Deilig!

Nuvel, en halv time seinere hadde tåka letta og regnet silte ned. Jeg slafset i meg havregrøten min og studerte regnvåt natur utafor sprossevinduet.



Randi på vei til doen i hovedhytta

Frokost nummer 1..

og frokost nummer 2 for Ranesh..

og Ganesh

Nanda

Øh..på tide å skifte skyllevann? Altså skyllevannet før
oppvasken, ikke etter

Rohit klar til take off

Re opp senger, vaske opp, hente ved, sjekke listene med hva vi hadde kjøpt av mat, vaske gulv, stenge gassen. Vi var klare for siste etappe, stor sett bare nedstigning til Øyno hvor en av bilene var parkert. De to andre bilene skulle hentes på Frette, noen få km borte. Randi var mye dårligere i kneet i dag, så Lars Johann overtok sekken hennes og festet den oppå sin egen. Men selv uten sekk og med to staver var det tydelig at dette ikke var en behagelig tur for Randi. For oss andre gikk det relativt greit, men det var ikke snakk om å sløve nedover, vi måtte holde bra fokus for ikke å ramle på det bratte, steinete og ujevne underlaget.

Elva ble en ny utfordring, den hadde virkelig nådd en voksen størrelse etter alt regnet, og selv om Britt la ut på en liten sonderingstur for å se om det var et sted vi kunne komme tørrskodd over var det nytteløst. Sam, min vandrekompis fra Coast to Coast-turen i England i fjor, pleide å si: "There is a time when you just have to realize you're going to get wet" Dette var et slikt øyeblikk. Det var bare Lars Johann som var tøff nok til å vade over uten støvler. Vi andre plasket oss temmelig uelegant gjennom strømmen med klær, støvler og det hele. Over på andre sida tok Rohit på seg oppgaven med å strekke ut ei hand. Ny erfaring, ny opplevelse. Yiiihaaaa!

Like greit vi var våte. Resten av stien ned til Øyno er veldig steinete, og i løpet av helgas lille klimakatastrofe hadde den forvandla seg til en bekk. Med noen liter vann i støvlene slapp vi å tenke på å holde oss tørre, vi bare gampa i vei så vannet plaska rundt oss. Riktig befriende var det! Kanskje vi burde slippe oss mer løs i sølepytter av og til? Skrelle av klamme hemninger og jakte på frihetsfølelsen i det udelt lystbetonte og bittelitt uakseptable? Sånn generelt, mener jeg.


De siste metrene ned til Øyno

Tilbakeblikk oppover

Lavt skydekke over Etnefjella

Vel ned ved Øyno kjørte Britt, Lars Johann, Jan og Inger Lise avgårde med den ene bilen og Jan og Inger Lise returnerte med sine to biler. I mellomtida hadde vi andre skifta til tørre klær under et svært tre som dryppet en anelse mindre enn himmelen. Britt og Lars Johann skulle videre til Oslo, så vi fordelte oss i de to gjenværende bilene; Jan, Ganesh, Thagi Maya, Ramesh og Rohit i Jans bil og Inger Lise, Nanda, Tilak, Randi og meg i Inger Lises bil.

Avskjed med gjengen fra Bhutan
Tilak, Thagi Maya, Nanda, Ganesh, Ranesh og Rohit

Før vi skiltes snakket vi om å gjenta denne turen om et år. Er det noe jeg har lyst til så er det nettopp det! Ikke minst å se våre bhutanesiske turkompiser igjen. Hvordan de har mestret nye utfordringer i dette landet som må være så fremmed for dem, høre erfaringene deres og hvordan de generelt har hatt det i året som har gått. Jeg håper virkelig vi får dette til!

Kanskje det bare er meg som er litt uopplyst, i hvert fall jeg hadde pinlig liten kunnskap om Bhutan og konfliktene der. Om flyktningeleirene i Nepal og livet til menneskene som har levd der i lang, lang tid. Og om hvordan de opplever sin nye tilværelse i Norge og andre resettlement-land. Jeg legger ut et par linker til andre som vet like lite som meg, og som har lyst til å lære mer:


http://www.bhutaneserefugees.com/index.php?id=1
Et omfattende engelskspråklig nettsted som dekker det meste av konflikten i Bhutan.

http://www.iomosloco.com/files/KO_for_bhutanske_flyktninger_rapport_2009.pdf

Norsk rapport fra et kurs i kulturorientering i en flyktningleir i Nepal. Dette er kurs flyktningene deltar på før de reiser til Norge. Veldig interessant lesing, særlig forventningene og tankene flyktningene har til/om Norge.

4 kommentarer:

Prada sa...

Du er klin hakke GAL!

Hege sa...

Ser ut som en flott tur til tross for regnet og vinden!!

Anonym sa...

Dataen oppe å går igjen....frem til neste tordenvær....
Flott tur, men du må la noen andre også få låne kameraet, ellers begynner jeg snart å lure på om "har Mien vært der...?"
Gunhild

Tilak sa...

Det var en fantastisk opplevelse siden vi var nye i Norge. Det var veldig gøy.