søndag, september 06, 2009

Fonnaturen 28-30 august 2008 - with a twist

Jeg lover.

Jeg lover at jeg en gang skal skrive om en flerdagers-tur hvor jeg hopper lett avgårde på en tørr og fin sti kun iført shorts og bikinitopp. Hvor jeg impulsivt mageplasker den svette kroppen min i et avkjølende fjellvann og hvor jeg lar den brennende ildkula på himmelen varme den tørr igjen. En blå, blå himmel pyntet med en dæsj av florlette makrellskyer. En gang skal jeg skrive om en sånn tur. Jeg lover.

Men det blir ikke denne gang. Denne gang har jeg vært på en helt annen tur. Fonnaturen 2009: Børsteinen - Grautheller - Lysebotn - Kjerag


Dette er min opplevelse av turen, men suppler gjerne med artikkelen i Aftenbladet eller den interne rapporten fra Norsk Folkehjelp. Jeg sa jo dette var en tur with a twist.

En ting til; kanskje noen savner bilder fra siste del av dag 2? Det stemmer, det er dårlig med bilder fra lørdag ettermiddag. For å betjene kameraet måtte jeg ha tatt av meg vottene. Og det, folkens, det kom aldri på tale. No fucking way.

Innledning
Fonnaturen er en årlig greie, en tur som arrangeres av og for ansatte i Helse Fonna, i samarbeid med turistforeningen. Turen i år var lagt til fjellene øst for Lysefjorden, på grensa mellom Agder og Rogaland. Allerede ved påmeldinga fikk vi beskjed om at dette ville bli en tøff tur, både med tanke på lengde og terreng, og vi ble oppfordret til å gjøre en innsats for å komme i god nok fysisk form. Turledere er igjen Britt og Lars Johann.

Dag 1
Fredag 28 august tidlig om morgen drar vi avgårde fra sykehusets parkeringsplass og kjører til Børsteinen i Øvre Sirdal. Vi er 19 stykker som har meldt oss på dette lille eventyret, og vi gleder oss vanvittig! Jeg har sjekket yr.no, pent.no og til og med sett værmeldiga på tv, og følgelig latt alle turklær uten membran være hjemme.



Og det regner da vi starter stigninga opp fra Børsteinen, men utover dagen ser vi faktisk, om ikke gløtt av sol, så i hvert fall gløtt av skyer uten regn i seg. Terrenget er lettgått og variert, litt opp, litt ned og litt bort. Ingen store utfordringer denne dagen. Jeg går og prater om løst og fast med Berit da hun plutselig setter i et hyl bak meg, og da jeg snur meg ligger Berit i lyngen og vrir seg mens hun holder på ankelen. Psykiater Jan ligger like bak i løypa og kommer kjapt til, han ser og klemmer på ankelen. Uten å konkludere med noe foreløpig, bare rynker litt i panna. Hmm. Berit får låne staver og klarer å gå videre. Faktisk klarer hun å gå helt til Grauthellerhytta hvor vi skal overnatte. Bilde til venstre: Signe

Signe igjen, godt på vei til Grautheller


Etterhvert hovner ankelen såpass at det blir klart at Berit ikke kan fortsette neste dag. Jan mistenker ankelbrudd, så det er bare å kalle opp redningssentralen. Mens Berit venter på redningsmannskapene rekker hun å spise middag med oss; viltgryte med hjort, ris og tyttebærsyltetøy. Meget slafsbart! Etterhvert dukker det opp noen hodelykter der ute i mørket og en godt innpakka Berit blir båret ned til vannet, plassert i en robåt og så rodd over til andre sida hvor en ambulanse sto parkert. Synd, Berit, men shit happens. God bedring til deg!

Brukket eller forstuet?

Full aktivitet på Grauthellerhytta




Dag 2
Det regner. I går var det noen tøffinger som badet i kulpen i elva like ved hytta, i dag står de over. Vannet har virkelig steget markert i løpet av natta. Etter frokosten og den vanlige ryddinga og vaskinga kravler vi oss opp skråningen bak hytta og er begynt på en ganske lang og tøff etappe. Første elva vi må vade er snill og grunn, i hvert fall helt til et par meter fra motsatt bredd. Det er det litt dypere. Støvler av, sokker av, sokker oppi støvler, støvler bindes sammen, støvler danderes rundt halsen. Off we go. Vi bedriver litt av noen balansekunstner der ute i elva, vi ser ikke alltid elvebunnen og steinene er kvasse mot fløyelsføttene våre. Og glatte. To stykker går overende, de klarer å karre seg til land etter noe strev. Vi sprer oss litt overover i bakken, drar tørre sokker på dassvåte føtter, snører igjen fjellstøvlene og er ganske fornøyde etter dagens første lille utfordring. Noen må grave i sekken etter litt mer omfattende skift og jeg benytter sjansen til å stappe lommene fulle av brødskiver. Jeg foretrekker å spise mens jeg går, det er for kaldt og utrivelig å ha pauser i dette været.

Første vading går greit for de fleste



Eli (t.v.) var litt uheldig mens Liv Jorunn holdt seg på beina



Det skulle vise seg at denne første elva ble den eneste elva hvor vi gadd å ta av oss støvlene før vi vadet over. Det er rett og slett for mange av dem, elver altså, for høy vannstand og for stort tidstap. Heretter tramper vi bare uti, av og til gjør vi noen halvhjerta forsøk på å hoppe fra stein til stein, men egentlig bryr vi oss ikke noe særlig om vi blir våte. Ikke når vi vet at det er uunngåelig, det er bare et spørsmål om tid og antall elver. Og føttene holder seg utrolig nok varme inni våte ullsokker og tunge støvler. Litt ekstra vekt, det er det hele.

Pause i brakka
Vi skal litt opp, litt ned, litt bort - ikke nødvendigvis i den rekkefølgen - og så skal vi ned 1000-1100 høydemetre. Helt ned til Lysebotn innerst i Lysefjorden. Det regner like intenst som da vi startet og det er begynt å blåse. Synet av den lille brakka langt oppe på berget er derfor kjærkomment. Det har tydeligvis vært en arbeidsbrakke av noe slag, kanskje for folk som har jobba med kraftlinjene. Nå er den temmelig nedslitt, men den inneholder et bord, noen sitteplasser og råtne golvplanker som vi trør forsiktig utenom. Jeg skifter til nytt ull-lag på overkroppen, både gore tex jakka og buksa er gjennomvåte, men det gjør godt med tørre plagg mot huden. Så lenge det varer. Igjen er det gore tex vottene jeg elsker mest på jord akkurat nå. Jeg drar på meg innervottene av ull, trekker de lange gore tex vottene helt opp til albuen og får hjelp til å snøre dem igjen og trekke jakkeermet over.

Jan

Laila og Magne

Laila, Magne, Britt, Lars Johann, Ingrid, Henni

Eli, Liv Jorunn, Signe


Pausen blir for lang for mitt vedkommende, og jeg er iskald da vi endelig starter opp igjen. Musklene er treige og uvillige og jeg må virkelig slite meg opp de stigningene som gjenstår. Vinden løyer, men nå kommer tåka sigende og Britt og Lars Johann prøver å holde oss noenlunde samla. Ingen lett jobb når frosne sjeler i front vil gå enda fortere og småskada folk i baktroppen ikke er i stand til det.

Shit happens - again
Vi karrer oss nedover en ganske krevende fjellside hvor alle har nok med å holde balansen og konsentrere seg om neste skritt. Jeg har mista tellinga på hvor mange ganger jeg har ramla, noen ganger kan man gå fjellstøtt på det våte berget andre ganger skal det ingenting til før man havner på rompa med et smell. I bånn av stigningen er det nok en elv som skal forseres, Lars Johann står på en stein nær motsatt bredd og gir hver enkelt en hjelpende hånd. Vi samler oss på andre sida og venter på baktroppen, flere mangler. Fytti helvete som vi fryser der vi står klint inntil bergveggen og prøver å huske teksten til Lillehammer-floka. Vi floker uten tekst og småhopper, alt mens vi kaster desperate blikk oppover fjellet for å se om baktroppen ikke dukker opp snart. Lars Johann legger i vei oppover for å se etter dem. Vi hakker tenner og venter. Hvor lang tid går det egentlig? En halvtime? Tre kvarter? Jeg vet ikke. Men jeg er lettet da jeg skimter en brunkledd Magne langt der oppe i fjellsida. Han går nesten i ett med fjellet og bykser nedover mot oss. Vel nede får vi rede på hva som hadde skjedd.

Jan var blitt så kald og våt at han regelrett svimte av, og da han falt skadet han kneet såpass at han ikke kunne gå videre. At han ikke hadde spist nok og muligens heller ikke sovet nok bidro kanskje til generell utmattelse. Britt og Magne fikk i ham litt væske og næring i form av nøtter, men ellers var det bare å rigge seg til der oppe på 1000-meters høyde og kontakte redningssentralen. Igjen. Begge turlederne ble igjen oppe med Jan, pluss Helle og Magne som begge jobber på hjerteavdelingen. Greit med ekspertise.

Det Magne kom ned for å formidle var at Ingrid fra nå av fikk turlederansvar og oppgaven med å føre resten av oss ned fra fjellet. Ingrid er sprek som få, hun er medlem i fjellsportlaget og flink i kartlesing. Vi får umiddelbart tillit til vår nye turleder og vi er nesten lykkelige da vi endelig kan begynne å bevege de kalde, våte kroppene våre. Klokka er blitt 16.30 og vi har mange timers gange foran oss.

Shit happens i elva
Flere elver å forsere, vannføringa blir mer og mer ekstrem. Vi sliter med å finne et sted å krysse den til nå verste elva. Der det er litt roligere vann er det gjerne for dypt, det samme gjelder for de smalere partiene, men til slutt kommer Liv Jorunn og Vigdis seg over og signaliserer til oss andre at de har funnet en overgang. Jeg tråkker ut i elva, prøver å holde meg på beina ved å bruke armene som balansestang mens strykene fosser rundt meg. Det hadde nok vært lurere å tråkke mellom steinene, ikke oppå dem når de lå såpass dypt i vannet. Ssplaashh, der ligger jeg plutselig i vannet og ble ført nedover av strykene. Ganske så umulig å slåss mot alt det hvite skummet når hele deg, støvler, sekk og det hele, er fyllt med vann. Av og til er det lov å ha flaks, jeg havner mellom noen store steiner og klarer å ta spenntak med beina slik at jeg nærmest blir liggende i fødestilling mens jeg venter på forløsende hjelp. Sekken er fremdeles på, den fungerer som hodepute. Første forsøk på å få meg opp mislykkes, jeg er rett og slett for tung og for full av vann til at jeg klarer å dra meg opp ved hjelp av den utstrakte staven. Ved andre forsøk er jeg mer forberedt og klarer å karre meg opp og snuble over til bredden. Puh, snakk om å være gjennomvåt! Da jeg bøyer meg ned for å knytte den ene skolissa får jeg et fossefall av en dusj i hodet, det er vann som har samla seg i sekken! Jeg blir stående med hodet ned til fossefallet er blitt til dråper.

Mørkt i skogen
Videre. Over glatte berg, over store steinrøyser, på smale partier med mye luft rundt. Tåka truer innimellom, for så å trekke seg tilbake for en stund. Stien blir stadig mer utfordrende samtidig som det begynner å skumre. Stigningene er også mer av en utfordring enn jeg setter pris på nå da vannet bidrar til en ganske anseelig vektøkning. Styrketrening, tenker jeg. Gratis styrketrening. Og løfter beina. Vi er på vei ned et temmelig tricky parti da vi ser en mannsperson komme byksende nedover berget på andre sida. Det er Lars Erik. Han har vært på mange Fonnaturer og er en dreven fjellmann. Og kjempesprek! Han hadde ikke anledning til å være med oss hele helga, men ville gjerne ha med seg søndagen, og på plass i Lysebotn hadde Ingrid ringt ham og bedt ham om litt assistanse. Det viser seg å være pokker så lurt, stien ble etterhvert for jævlig; steinete og utydelig med trær og greiner som slo oss i ansiktet. At det etterhvert var blitt beksvart langt her inne i skogen var absolutt ikke en fordel, hodelykt hjelper bra, men det er noe med dybdesynet som ikke fungerer så bra med denne formen for lys. De siste par timene gikk vi i en bekk, all regnet de siste ukene - pluss de 19 mm som hadde kommet til siste døgnet - hadde oversvømmet den fullstendig.

Nesten nede ser vi en god samling hodelykter komme oppover, det er redningsmannskap fra Norsk Folkehjelp som er på vei opp i fjellet til Jan og de andre. Vi blir ganske forbausa, vi var sikre på at de hadde blitt henta ut med helikopter for lengs! Hadde jo hørt helikopteret for flere timer siden! Men nei, selv Sea Kingen hadde ikke klart å lande så både følget der oppe og redningsmannskapene må belage seg på en kald natt langt der oppe i Lysefjella. Fuck! Men de har i hvert fall med seg klær, mat og et lite telt. Vi misunner dem ikke turen opp.

Dusj og sjokolade
Etter 13 timers marsj er vi framme i Lysebotn og turisthytta. Da er klokka blitt 22.30. Dusjkrana ble skrudd på umiddelbart og den ble ikke skrudd av etter de vanlige to minuttene. Jeg skipper derimot middagen som egentlig skulle vært kl. 18.00, jeg har spist og drukket jevnt og trutt hele dagen så jeg er ikke særlig middagssulten. I stedet kjøper jeg to sjokolader som jeg gnafser i meg på senga oppe på hemsen. Hvilken nytelse!


Dag 3
Jeg sitter sammen med Eli i spisesalen. Klokka er 7.30 og vi er de første som forsyner oss av det himmelske brødet fra Jørpeland Bakeri, - ja, jeg måtte spørre hvem som hadde trylla fram denne magiske lysebrune drømmen - pålegg, syltetøy, juice og kaffe. Vi glor ut vinduet og blir ganske mismodige av tåka der ute. Flere i gruppa dukker opp etterhvert, alle kaster et blikk ut og opp og tenker på de fem der oppe på fjellhylla. Flere sliter ennå med å få varmen i seg, selv har jeg bare ei t-skjorte som ikke er gjennomvåt og den varmer ikke noe særlig. Vi oppdager Devoldhylla ute i resepsjonen og vi legger oss virkelig i selen for å lense Lysebotn Turisthytte for ull.

Tåka letter noe og det samme gjør helikopteret like utafor. Vi er dødsspente der vi sitter samla i spisesalen. Går det denne gang? Klarer de å få dem ut?

Det gjør de ikke. Ikke denne gangen. Klokka skal bli nærmere 12.30 før vi ser helikopteret lande nok en gang, og denne gangen er det ikke bare heli-mannskap som hopper ut døra, det er våre turvenner som litt stive og støle velter seg ut av kopteret og kommer mot turisthytta. Selv Jan halter i vei for egen maskin. ENDELIG. Etter 18 timer er de endelig hentet ut fra et kaldt, vått og meget ugjestmildt fjellandskap. Vi klemmer nesten lufta ut av dem.

Magne vel nede!

Og stemninga er på oppadgående

Helle, Magne, Lars Johann og Britt

Valborg, Marit, Signe

Fjellene går rett til værs like utafor turisthytta


Etter dusj, havregrøt og et raid etter alle fleecepledd som er å oppdrive i turisthytta sitter vi og fleiper om dagens etappe, den til Kjerag. Den er selvsagt avlyst, men jeg kan så levende se for meg uttrykket til vakta på redningssentralen da vedkommende løfter av telefonrøret denne siste søndagen i august:

Døh, det er oss igjen...


I bussen: Magne

I bussen: Vigdis

I bussen: Lars Johann

4 kommentarer:

Prada sa...

Du er G A L! KLin hakkende sprøytgal! *riste oppgitt på hue*

Og hvorfor tok ingen bilder mens du lå i elva? Det hadde vært noe å vist barnebarna sine. Hehe...

Anonym sa...

Heilt enige....va du me? Elle e det det at ingen får lov til å ta i kameraet ditt? Du vett vel det at der e nåke så jørr at det går ca 10 sekund, før bildet tas...det hette selvutløsar (tror eg).
Så forresten på elva du ramlet i. Huff og huff, vet hvor vanskelig en mye mindre elv/bekk kan være å komme seg over med.
NB! Blir du med til helg? Jeg kan love deg mange bekker/elver,hvis det er det som skal til. Gunhild

Agnethe sa...

Å for en spennende og utfordrende tur du og dine turkamerater hadde! Håper det gikk bra med alle skadde og at du får drømmen din oppfylt en gang :)

Mien sa...

Ja, det var et riktig eventyr av en tur! Hadde en helt annen opplevelse sist helg, nydelig sol og høstvær i Suldalsfjella gjorde fjellturen lørdag til en ren og skjær nytelse!