stedet mitt

-
Første helga i februar var en riktig uværshelg og passet ikke til stort annet enn film, digg og strikking. En kollega hadde formidlet et ønske om babysokker til et tvillingpar, altså hvis jeg fikk lyst og tid, og da det var begredelig turvær fant jeg fram noe garn i ulik tykkelse. 

Resultat:
2 par sokker i Viking babyull, (grønne og lilla) pinner nr. 2.5
2 par sokker i Smart, (rosa og hvite) pinner nr. 3.5
ca. størrelse 6-9 måneder.
 

.
 

.
Bella er rollefigur i en av disse populære vampyrfilm-seriene, og det er denne rollefigurens votter som er blitt så mektig populære. I hvert fall her i Norge. Jeg hadde lenge hatt vottene på min lyst-til-å-strikke-liste, og åpnet det nye året med et besøk i byens mest koselige sybutikk, Sy med Oss, som etter hvert også har begynt å selge garn. Til Bella-vottene valge jeg Drops Nepal, en fin, myk ull/alpakka blanding som er en fryd å ha på pinnene. To vottepar er strikket i Viking Odin. Pinnenr 5 til begge garnkvaliteter. Veldig kjappe å strikke, og oppskriften er et herlig enkelt flettemønster. De fleste vottene strikket jeg i den korte versjonen, men tre av dem er de originale lange. Julia overtok de røde, og ytret temmelig umiddelbart et ønske om matchende lue. Tror det var jeg som utvidet til leggvarmere, uansett ble det et rødt sett bestående av votter, lue og leggvarmere til Julia.



Jeg tror jeg må ha en trekkopp-mekanisme i hjernen, eller kanskje strikkelysten drives av et duracelbatteri som legger inn litt ekstra turbokraft - eller manisk ensporethet - som trigges av enkelte prosjekter. For jeg klarte ikke slutte å strikke Bella's Mittens. La opp masker til par etter par etter par, og jeg som ellers nekter plent å strikke på bestilling åpnet døra på gløtt. Det ble i alt 13 par Bella's, men jeg hadde et lite avbrekk med to par av de alltid like populære Elgpulevottene. Strikket i Sandnes Alpakka, pinner nr 3.

Jeg er veldig fornøyd med januarproduksjonen. Om jeg skal si det selv.

.
En stund siden siste oppdatering fra meg, min eneste unnskyldning er at jeg har vært for opptatt til å blogge det jeg har vært opptatt med. En god del av førsjulstida gikk med til å strikke sokker som skulle være julegaver til familie og venner, men da julaften var vel i mål klarte jeg ikke helt den mentale omstillinga og fortsatte med sokkerstrikking hele romjula. Denne gangen har jeg ikke operert med intrikate mønstre over 5-6 sider og produsert lekre, tynne sokker i lukseriøse ullblandinger, men gode, gamle raggsokker som først og fremst har til hensikt å varme undersåttene.

Har ikke bilder av romjulsproduksjonen, men det meste av førjulsparene er med:



Jeg har benyttet Viking Sportsragg, 6-trådet Online og Järbo raggi. Pluss et par i restegarn av Wollmeise på pinner nr. 2.5.
Ellers pinner nr. 3 og 3.5.

 Eller rettere sagt fra Langfoss og opp til toppen på 640 moh. Denne turen hadde vært på min mentale liste over must-do toppturer en god stund, og da yr.no meldte om brukbart vær var det bare å kjøre innover til Åkrafjorden.

  Nå man står på parkeringsplassen og ser oppover fjellet virker det nesten umulig at det går en sti oppover fjellet. Det ser så vanvittig bratt ut! Kollega Fredrik var med på tur også denne gangen, og vi tok fatt på stien som startet like overfor parkeringsplassen. For første gang hadde jeg min nye høydemåler med, og selv om jeg ikke hadde satt meg nok inn i finessene til å kalibrere den, var den snill nok til å sette startpunktet på -100. Da ble det ikke så altfor vanskelig å regne ut differansene underveis. Og det er tross alt det som er det viktige, å vite hvor høyt oppe man er i forholde til målet.

Du har ikke gått langt før du blir belønnet med utsikt når du går opp Langfoss

Fredrik

Slike skilt dukket opp av og til

Total collaps

 Det var bratt oppover, men ikke så bratt som jeg hadde trodd og ganske lettgått på fin sti. Mye stein, noe skogsti, men for det meste tørt og fint. Jeg er ikke i verdens beste form for tida, så tempoet var rolig og jevnt. Vi klarte å miste stien, og brukte et kvarter på å finne tilbake til riktig kurs og sti. Om sommeren arragengeres det motbakkeløp til toppen, og det må være for å holde moralen oppe hos disse gærningene at arrangørene har festet lapper langs løypa med oppmuntrende tekst og antall høydemetre.

Mer utsikt

Veien er langt, langt der nede

Et tynt lag av is dekker dette lille tjernet på 640 meters høyde

Toppfoto 1

Toppforto 2

Turistforeningen estimerer tidsbruken opp til 1 - 1,5 timer, og vi brukte 1 time 15 minutter. Som sagt i rolig tempo med bare noen små pauser til foto og utsiktsnytelse. Nedover brukte vi faktisk 1 time, det er såpass bratt og ulendt at man må følge med hvor man setter beina.

Elva før den blir foss

Helga er ikke bare burdeburde med brunost og leverpostei, den er også sjokoladeboller fra Statoil :)

Fredrik nyter lunsjpausen

Furu

Jeg hadde ikke hele dagen til rådighet denne gangen, så noen langtur var ikke snakk om, men vi gikk litt videre innover etter at de obligatoriske toppbildene var unnagjort. Spiste nista vår i den bratte skråningene like overfor der hvor vi møter elva for første gang. Nydelig sted, og sola varmet virkelig denne novemberdagen!

Effektiv kjøretid til Langfoss: 1 time 15 minutter.
Beregn gjerne noe tid til kaffepåfyll og innkjøp av en stor pose sjokoladeboller på Staoil i Olensvåg.

.

 Sist lørdag bar det til fjells igjen, denne gangen med turistforeninga og kollega Fredrik. Vi skulle gå fra Øyno via Blomstølen til Sandvasshytta, ligge over til søndag og så dra ned igjen samme ruta. Værmeldinga var nesten for god til å være sann, det lå an til at lørdagen denne første dagen i oktober skulle blir sommerens flotteste dag. Vi kjørte fra Haugesund i 08-tida, og plukket opp en av turlederne, Øystein i Skjold. Veldig hyggelig gjensyn da Øystein var med på fjellturen i Italia i fjor sommer!

Første stopp: Ved elva

Oppover lia

Pirkko Lisa og Fredrik vel oppe på Bjødnå

Blomstolen i sikte

Vi gikk oppover fra Øyno i nydelig solskinn, og etterhvert skiftet bakken farge fra grønt til rødlig. Det var høst i fjellet til tross for 18-20 grader og den varme, gule skiva som strålte ned på oss. Det ble en god del fotopauser oppover, det finnes knapt noe som er så fotogent som høstfjellet! Ved Blomstølen tok vi en lang pause, det ble tid til bading, avslapning og selvsagt til å spise nistepakka. Steikje, så flott det er der oppe! Ruta videre inn til Sandvass er ikke mindre vakker, denne dagen lå vannene blikkstille i sola og rommet hele speilbildet av Etnefjalla i seg. Etter en siste stigning opp ura bar det et lite stykke nedover igjen før vi kunne skimte Sandvasshytta innerst ved Sandvatnet.

På Blomstølen

Fredrik og Ronja

Pause ved Tvitjørnene

Pust i bakken

Siste stigning før Sandvass

Snart helt oppe

Sandvatnet

Det går opp og det går ned

Sandvasshytta

Øystein krysser den siste elva

 Og det var virkelig tidenes utfart til Sandvass denne helga! Sikringshytta var stappfull av studenter, og i den flotte ny-hytta var det riktig livlig da 50-60 mennesker hadde valgt akkurat Sandvasshytta som overnattingssted denne lørdagen. Vi slo oss til ute på terrassen, og Øystein sjenket i "kåmadram" til alle som ville ha. Balder of course. Jeg innlosjerte meg sammen med fire andre turdamer, bl.a. Olga som også var med på Italiaturen året før. Kjøkkenet summet av aktivitet da det led ut på ettermiddagen, og det var temmelig kaotisk der til tider. Vi gjode det lettvint og åpnet noen poser Pasta di Napoli, mens andre grupper steikte biff, kantareller, laget saus fra bånn av og til og med pisket dessertkrem for hånd.

I solveggen

Her piskes det krem

Kaos på kjøkkenet

I kveldinga begynte jegerne å trekke innover igjen, de hadde vært ute fra tidlig morgen og vandret rundt på toppene på jakt etter fugl og småvilt. Og litt fangst ble det, da: to ryper og en hare. Da de skulle bearbeide byttet sitt fikk de imidlertid et problem for ingen av dem hadde husket å ta med tau til å binde opp viltet med. Jeg avså gjerne et par reservelisser til fjellstøvlene og hjalp dem ut av den lille knipa.

Et lite stykke jakthistorie

Søndag morgen lå skodda tjukk over Sandvatnet. Det regnet jevnt og stille og været viste i det hele tatt ingen tegn til å bedre seg ut over morgenen slik yr.no hadde lovet. For å slippe nedstigninga i ura valgte turlederne å ta en alternativ vei første delen av ruta til Blomstølen, dermed slo vi følge med jegerne et stykke oppover på stien til Markhus før vi svingte av til venstre et sted i lyngen og tåka. Vi så virkelig ingenting, men tempoet var det ingenting å si på for vi gjorde unna turen på godt under to timer. Alternativ rute til tross. Olga og damene dro videre umiddelbart, mens resten av oss tok en spisepause på Blomstølen. Innomhus denne gangen. Fikk også skifta ut den våte ullen i tørr, så da var vi klar for siste etappa ned til Øyno. Det var riktig sleipt og glatt hele veien, men så lenge man ser seg for og er noenlunde fokusert så går det oftest bra.

Sandvasshytta søndag morgen

I bilen lå det tørr joggebukse, tørr ullgenser, tørre sokker og tørre sandaler og venta på meg. Pluss en pose med en ikke uanseelig mengde fudge-karameller som jeg delte med resten av følget.

Jeg tenker vi gir denne turen terningkast 6.