søndag, juni 01, 2014

Mormor og lillelappen på telttur

...


Lillelapp Nuuka er nå bare tre små uker unna sin første bursdag! Hun har utviklet seg til å bli et flott og elskelig eksemplar av en lapphund. Masse energi, men med en av-knapp som nå fungerer 100 %. Modig, utholdende og tilpasningsdyktig, og hun tar ståk og styr med fatning. Beste lillelappen!

 Siste lørdagen i mai kjørte vi inn til Øyno og parkerte bilen. På med sele på Nuuka, på med sekk på mormor. En sekk som forøvrig var strippet for alt unødvendig utstyr. Les: vekt. Det er tungt å drasse på 13-14 kg i de bratte stigningene opp til Etnefjella, og absolutt alt av utstyr ble veid før turen. Mye ble funnet for tungt, det ble hjemme eller skiftet ut med et lettere alternativ. Som hundefóret. En telefon til Buddy og jeg øynet en mulighet til å halvere dette ved å kjøpe frysetørka fór i stedet. Joda, man har lett for å få tunnelsyn og bli gramfreak når man først begynner å henge seg opp i dette, men samtidig tar en altfor tung sekk bort en del av turgleden så vekk med alt som tynger. Altså, rådyr, kanadisk frysetørka mat til lappefanten. 

En ny traktorvei var under bygging til venstre for stien mot Blomstølen, og til tross for tung sekk lot jeg nysgjerrigheten ta overhånd og begynte å gå oppover. Det var på ingen måte blitt vei av det ennå, stein og grus gjorde det vanskelig å gå, og det ble sykt bratt etterhvert. Dette var ikke noen parallell rute til stien og etter en halvtime snudde vi og gikk nedover igjen. Skled flere ganger nedover på grusen på det bratteste, og Nuuka måtte få streng beskjed om å gå pent og ikke dra! 

Vi ruslet innover den t-merka stien og nøt godværet og sola. Lillelappen nøt i tillegg de små, svarte delikatessene i form av sauelort som lå spredt rundt langs stien. Det var nytteløst å stoppe henne hver gang hun så sitt snitt til å gnafse i seg en munnfull. Urk, det kom ikke til å dufte roser i teltet i natt ...






 Ved elva før stigninga opp til Bjødno slo vi leir. Med tung sekk og  yr bikkje fristet det ikke å ta seg nedover fra Bjødno neste dag, - og forsåvidt ikke oppover heller - og dessuten var trolig hyttene på Blomstølene overbefolket denne inneklemte fredagen. Bilene på parkeringsplassen tydet på det. Og selv om vi hadde telt med og ikke hadde overnattet på hyttene, så var vi ikke ute etter den store sosialiseringa akkurat på denne turen. Campen vår var virkelig et nydelig sted med fine og teltvennlige plasser og vanntilgang like ved. Nuuka ble bundet til en brakebusk mens mormor slo opp teltet og plasserte de seks pluggene på strategiske steder. Supplerte med pinner et par steder. Brenneren ble pakka ut, og snart var det kaffe og få! Brødskivene med spekepølse og brunost ble delt med lillelappen som alltid når vi er på tur, og etterhvert dukket mormor ned i sekken og tryllet fram lappentrollets desiderte turfavoritt; ølpølsa.  





Åhh! Ølpølse jo!!!

Mmmmm!

Med sekken og liggeunderlaget som verdens beste lenestol ble vi sittende og nyte sola, fjellene, elvebruset og tilværelsen. Nuuka lå henslengt i mormorfanget og sovnet etter en stund. Livet var godt. 


Nyter sola


Nydelige lillelapp Nuuka


Lillelappen har funnet roen

Etnefjella sett mellom to lappeører

Kveldsmaten besto av Real kylling i karri til mormor og kanadisk gourmetmat til lappen. Enda godt at Nuuka visste å sette pris på det! Yummy! 

Telle 1-2-3-4 medaljoner, ha på vann, røre, vente 5 minutter, spise!
 En annen ting hun setter stor pris på er soveposen. Breier seg over halve posen med en gang vi trekker inn i teltet og er tydelig motvillig når mormor kommanderer henne bort. Men hun er velkommen til å krype tett inntil når bare mormorbeina har funnet stillingen inni posen. Og det gjør hun. Uansett når jeg våkner i løpet av natta så ligger lillelappen sammenkrøpet på det hun måtte finne av tilgjengelig sovepose, tett inntil mormor. Og bra er det for utpå natta kjennes sommerposen ørlite granne for kald. Noe som lett kunne vært fikset hvis jeg hadde tatt på meg ullongsen kvelden før eller stappet dunjakka nedi. Men det er bra med varme i en godlapp også! 



Alltid litt småkaldt med det samme man kryper ut av posen om morgenen også, og jeg lar den tynne turbuksa ligge og hopper i ullongsen. Iført dunjakke og lang undik fikser jeg morgenrutiner med kaffe, havregrøt og tannpuss. Lillelappen blir servert et par brødskiver, får vente med ordentlig hundefór til vi kommer hjem. Brenneren er treig og om det skyldes kulde - den sto ute i natt - eller lite gass vet jeg ikke, men jeg gidder ikke varme mer vann enn til kaffe. Sola sliter litt med å trenge gjennom skylaget denne morgenen, noen få stråler klarer likevel å lyse opp litt. Høyere opp i fjellene ligger imidlertid tåka ganske tjukk ennå. Typisk Etnefjella. 

På vei nedover treffer vi stadig på brekende og bjelleklingende sauer som gjør lillelappen helt yr. Det blir en god del brumming fra mormors side når hun stadig gjør utfall mot ulldotter vi kommer overraskende på. Kanskje hun vil takke for maten? Yækk, lille griselappen.



 

2 kommentarer:

Anonym sa...

For en utrolig fin tur du og Nuuka hadde - blir nesten misunnelig. Selv om jeg ikke hadde turt hverken å gå alene der, eller overnatte i telt.

Geita

Mien sa...

Veldig kos å dra på sånne turer med lillelappen! Gøy når du ser hvor greit hun tilpasser seg nye ting, og at hun trives så godt i telt. Og på sovepose, he he. Har prøvd kløv på henne også nå, (tom) og hun så faktisk kjempestolt ut der hun spankulerte rundt i nabolaget med den! Ingen tegn til å vri seg unna eller tegn på ubehag. Nuuka liker å jobbe. :)