stedet mitt

Nytt overnattingstilbud
Torsdag var hviledag. Ikke for oss, da, men for syklistene. Temporittene var unnagjort, og nå flytta hele sirkuset inn til Verona hvor landeveisrittene skulle starte på fredag.

Jeg hadde forsøkt å ringe Gianni på mobilen, men de forsøka resulterte ikke i noe annet enn en trillende, italiensk ordstrøm fra en automatdame. (jeg hadde visstnok glemt den italienske prefixen) Gianni er min eksmann og han og familien hans bor i Lazise, vel tre km fra Cisano, men i motsatt retning av Bardolino. Der jobber han 12-timers nattskift på et av de mange hotellene, hver jævla dag gjennom hele turistsesongen, fra april til november. Planen nå var å legge igjen en beskjed til ham på hotellet om at vi kunne tenke oss å ta en kopp kaffe sammen dem en dag.

Etter å ha surra litt rundt i de trange gatene, bestemte vi oss for å finne hotellet der Gianni jobba, og la i vei oppover mot hovedveien. Vi var akkurat i ferd med å runde det siste gatehjørnet da vi kolliderte med en signora som runda det fra motsatt retning. Jøss! Det var jo Susan, jo! Susan er kona til Gianni. Long time no see, bla bla bla, og vi, dvs Anja, Susan og jeg, dro ned til sentrum igjen og fant oss en uterestaurat midt på piazza’n. Herregud som vi snadra. Vi fortalte at vi hadde booka oss inn på et hotell i Peschiera, enda en mil lenger sør, fra søndag av – da stengte nemlig Camping Cisano for sesongen – og at vi kanskje kunne finne på noe sammen på mandagen. Da var VM over. Susan fnyste. Vi skulle selvsagt flytte inn hos dem fra søndag av. Eller lørdag for den saks skyld. I samme åndedrag inviterte hun oss til middag samme kveld. Wheeee! Vi skulle få mat! Fytti grisen som vi åt den kvelden. Pasta, salami, parmesanstykker, oliven og hvitløktoast. Vin og noe gult, iskaldt og alkoholholdig. Paradise found.


På rekognosering i Verona
Fredag var den VM for junior damer i Verona. Det fenget ikke nok til at vi overveide å klatre opp Torricelle-bakken for å få best mulig overblikk, men vi ville gjerne skaffe oss litt oversikt over start/mål-området og snuse på stemninga i VM-byen.

Tobakkskiosken i Cisano solgte billetter til La Autolinea, Due biglietti per Verona, per favore! Vi bukserte oss inn på La Autolinea, og deisa ned i et par seter. Like foran Anja satt en UCI-mann. Han bladde konsentrert i VM-programmet sitt, og jeg skulte olmt på akkrediteringskortet som hang rundt mannehalsen. Dette var en helt annen versjon av UCI-personell enn den rasende Aldo. UCI-mannen på setet foran var meget pen i tøyet, holdt hårstråa samlet og dessuten lukta han godt. Altså, totalt ulik ekstremvarianten Aldo. Til tross for at jeg ikke hadde utsyn til rompa hans, - den satt han jo på – så visste jeg med 100 % sikkerhet at buksa satt som støpt rundt den. Rompa, mener jeg. Ingen sidrompa Aldo-utgave dette her, nei. Observant som jeg er, så la jeg merke til at mannen hadde en annen type VM-program enn det vi hadde. Det var både større og tjukkere, og åpenbart en ekslusiv utgave kun beregna på den akkrediterte adelen. Pampeutgave. Asshole.

Bussturen tok 40 minutter, og vi snubla oss ut på siste stoppested, busstasjonen i Verona. UCI-mannen gikk også av. Da vi ikke helt visste hvilken retning vi skulle velge for å komme oss ned til Corsa Porta Nuova, den breie gata midt i sentrum som danna oppløpet, valgte jeg å svelge min stadig økende motvilje mot alt med akkrediteringskort, og durte bort til UCI-mannen med Ellingen min på slep. Andare per il mondiale di ciclismo, signore? La Corsa Porta Nuova? Indeed he was. Vi hang oss på i beste iglestil og babla oss nedover mot sentrum. UCI-mannen sa med tydelig stolthet et eller annet om Silvio Fauner, og jeg fikk noen diffuse assosiasjoner til langrennssporten. Jeg klarte imidlertid ikke å erindre om Silvio gikk på ski med eller uten gevær, og det var jo ørlite grann flaut da jeg for øyeblikket åpenbart vandret side om side med denne berømtheten. Ah, tu e Silvio Fauner! sa jeg. Og sendte et beundrende blikk opp i UCI-ansiktet. Øhh..ikke det, nei. Nei, nei, alle kan jo ikke være Silvio Fauner, det sier seg selv. Eks-Silvio la i vei med en lang og komplisert utredning om sitt slektskap/vennskap/bekjentskap med den virkelige Signore Fauner, men da øynet jeg sirkuset et par hundre meter lenger framme og mistet øyeblikkelig all interesse for emnet. Vi tok imidlertid et hjertelig farvel, og jeg og Anja durte i vei mot målområdet for å ta fatt på den nærmest umulige oppgaven å sikre oss startlister.

Vi fikk med oss et par passeringer, og brukte ellers tida på å tusle litt rundt i Verona sentrum. En strek i regninga var at alt var sperra av på østsida av Porta Nova, dermed kunne vi plystre etter shoppingmuligheter. UCI-sjappa ble redninga. Da Gianni hadde bursdag 1. oktober var det på sin plass å sørge for gave.


Vi flytter
Lørdag – midt i Anita Valens bronseritt – var det tid for flytting. Ciao, ciao, plastikkhytte med dyr, vi skulle innta Villa Susan! Gianni henta oss om ettermiddagen og vi regga oss til i gjesterommet med utsikt til bambus- og oliventrær, lavendelbusker og en hel hekk av rosmarin. Vi fikk dyner! Slutt på klamme laken med edderkopper inni, slutt på enda klammere sovepose og slutt på BMX-baner. Vi var gråtkvalte av lykke. Da Anita spurtet inn til tredjeplassen sin på Porta Nuova hylte vi like høyt som grisen til Nordstoga. Livet var blitt enda bedre å leve. Noen kjappe sms til Geir, vår sms-kontakt i supporterklubben til Kurt Asle, og morgendagens planer var i boks. Vi skulle møte gjengen på Hotell Trieste kl. 9 neste morgen, for så å legge i vei ut av sentrum og oppover Torricelle. Vårt aller første VM! Jeezeez, som vi gleda oss!