stedet mitt

Endelig – Torricelle!
Søndag morgen pakka vi med oss mat, mineralvann og norsk flagg, og dro nedover til busstoppet i Lazise. Prata litt piss med noen tyskere som også skulle til ”mondialen”, temaet var hovedsakelig Lance og dop vs Lance ikke dop.
Vi hadde satt av god tid til å finne hotellet, men da dette var lokalisert midt på Porta Nuova så fant vi kjapt fram. Vi rakk til og med å stikke innom en kiosk for å hamstre sigaretter, - ok, jeg hamstra – og ta en kombinert tisse- og espressopause på en av barene. Med det norske flagget dandert på ryggen dro vi så nedover til Hotell Trieste igjen. Og gjengen var på plass i lobbyen: Geir, Stig Arild, Nina, Jørund, Ellen m.fl. Geir hadde en diger bag full av supporter-t-skjorter, og vi slengte noen euro til ham i bytte med t-skjorter før vi la i vei mot Torricelle.


Det var en opplevelse å suge inn stemninga fra alle de forventningsfulle menneskene som hadde rigga seg til langs veikanten. Parkene nede på flata var fulle av folk med medbrakte kjølebager, - kjølebagene tok forresten aldri slutt, de snodde seg som en slange oppover hele Torricelle – medbrakte campingbord, tv, radioer, musikkinstrumenter og selvsagt sykler. Vi passerte Didi Djevel og vogna hans før selve bakken starta, vi så supportere iført mer eller mindre kreative kreasjoner og jeg gikk nærmest amok med kameraet. Buon giorno, signore! Photo? Bonjour, madame! Hello, Mister! PHOTO? Ciao bello! Photo? PHOTO? Selvsagt fikk jeg mine photos. Folk var ufattelig blide og de fleste også en smule hypomane. For et liv!


Vi hadde en avtale om å møtes på et sted i bakken hvor noen Kurt Asle supportere hadde rigga opp et svært norsk flagg på en fjellvegg. Jada, vi fant stedet. No problem what so ever, flagget var synlig på hundre meters avstand. Vårt medbrakte flagg ble dandert over rekkverket. Stig Arild – som allerede hadde kverka et ikke ubetydelig antall pilsflasker – og Geir delte ut øl. Skål, sa Stig Arild. Skål, sa Geir, for norsk gull! Det var da Stig Arild kom med følgende gullkorn; Drit i syklinga, bare festen blir bra!


For oss som aldri hadde sett verdenseliten samla i et landeveisritt, var det en ubeskrivelig opplevelse å se feltet suse forbi på første runde. Den første av 18. Kurt Asle kjørte på motsatt side av oss de første par rundene, men holdt deretter godt ut til høyre og smilte lurt til oss hver gang han sykla forbi.

Arvesen – DUNK DUNK DUNK
Arvesen – DUNK DUNK DUNK
Norge – DUNK DUNK DUNK
Norge – DUNK DUNK DUNK
Eresfjord – DUNK DUNK DUNK
Eresfjord – DUNK DUNK DUNK

Temaet kunne varieres i det uendelige. Gutta i følgebilen ble selvsagt også heia på. Og politiet. Og vi la oss ekstra i selen når det gjaldt å heie på syklister som var blitt hekta av.


Liv dukka opp! Jeg har kjent Liv i årevis. På en måte. Liv er norges største Kurt Asle-fan og har trolig også Norges høyeste mobilregning under Tour de France. ”Og så har vi et spørsmål fra Liv på Fagernes….” Kommentator Kjell Erik Kristiansen kjenner også Liv. Foran VM hadde Liv fått laga et stort norsk flagg med bilde av Kurt Asle, og det ble behørig hengt opp over det enda større norske flagget som allerede hang på fjellveggen. Stilig!


Mellom rundene lekte Stig Arild gateselger. Han solgte t-skjorter og snus med en pågåenhet og entusiasme som ikke sto tilbake for tyrkiske basarselgere. T-shirts anybody? Norvegian supporter t-shirts! Special price for you! Only 30 euro! Den egentlige prisen var 20 euro. Salget gikk strålende, det var verre med gangen til Stig Arild. Siste halvdel av rittet måtte Geir følge ham over gata til tissegrøfta.


Kurt Asle lå fint til i feltet under det meste av rittet, men da en tredjedel gjenstod var det tydelig at gutten var gira på gull. Han passerte helt i front, og på et par runder hadde han også en luke på resten. Vi var ville!

Eresfjord – DUNK DUNK DUNK
Eresfjord – DUNK DUNK DUNK
Eresfjord – DUNK DUNK DUNK
Eresfjord – DUNK DUNK DUNK

Kurt Asle brukte imidlertid opp lageret av krefter, og falt tilbake i feltet på de to siste rundene. Da siste runde var passert oppe i Torricelle falt det er spent stillhet over hele menneskemengden. Hvem kommer til å ta spurten? For på dette tidspunktet var det klinkende klart at VM kom til å bli avgjort ved et spurtoppgjør. Zabel? Valverde? Yndlingen Cunego? Hvem? Vi pakka sammen og begynte å dra nedover igjen. Langs hele løypa begynte folk å samle seg i små grupper, eller de gjorde som oss; gikk et stykke, stoppa opp ved en av gruppene og gikk videre. Til neste gruppe. Gruppene samla seg rundt dem som hadde tilgang til radio eller tv, og det hele var ulidelig spennende.



VINNER: OSCAR FREIRE, SPANIA!

Oops, he did it again!


Helt nede ved foten av bakken traff vi på en utkjørt, men stadig smilende, Morten Hegreberg. Vi samla troppene og ga alt:

MORTEN – DUNK DUNK DUNK
MORTEN – DUNK DUNK DUNK
MORTEN – DUNK DUNK DUNK

Morten ble nr. 88, den siste av de som fullførte rittet. Og det var flere som ikke fullførte enn som fullførte, bl. a. vår gode og nære venn Ekimov. Tøffe Morten!


Vi var blitt invitert med til middagen som skulle gå av stabelen om kvelden, med hele supportergjengen pluss kongen av Eresfjord himself, Kurt Asle, men måtte dessverre takke nei. For det første hadde vi små muligheter til å hoste opp 50 euro for den fire retters middagen, og dessuten hadde vi fått problemer med å komme oss tilbake til Villa Susan i Lazise så seint på kvelden. For ikke å snakke om at vi var trøtte! All tråkkinga inne i selve Verona og stigninga opp til Torricelle hadde gått overraskende greit, og det å stå rett opp og ned i sju stive timer oppi bakken var heller ikke noe problem. Adrenalinet hadde effektivt kvitta seg med en hver antydning til trøtthet. Da vi gikk nedover igjen etter rittet, satte imidlertid følelsen av melkesyre, sårhet og utkjørthet inn for fullt. Vi vandra som noen roboter det siste stykket fram til busstasjonen og sank sammen på setet som slakt. For en dag det hadde vært! For en opplevelse!


Prøvelsene var likevel ikke slutt med dette. Trafikkaoset ut av Verona var ubeskrivelig, og bussen som skulle brukt 40 minutter var over en time forsinka. Stop & go, mest stop. Samtidig var det drepende varmt både ute og inni bussen, og full buss med svette mondiale-freaks gjorde av vi ikke en gang kunne se ut vinduene pga av dampen. Ellingen min, som ufornuftig nok ikke hadde spist hele dagen, ble forvandla til en zombie. Med et tomt blikk satt hun som en potetsekk ved siden av meg og stirra apatisk rett fram på ingenting. Jeg var aldri så lite bekymra over at hun skulle svime av, og sa ikke et pip i frykt for at hun skulle poppe ut av sin zombietilstand og oppdage hvor jævlig hun hadde det. Av og til er apati en velsignelse. Da vi nærma oss Lazise var det blitt beksvart ute.


Da displayet på bussen viste neste stopp Lazise pluss et eller annet, trakk jeg i snora, og vi sjanglet av bussen mens vi forsøkte å holde trykket i blæra i sjakk. Helvete! Vi hadde gått av på feil busstopp! Som om vi ikke hadde tilbakelagt nok antall kilometer den dagen, så måtte vi attpå til belage oss på to-tre kilometer fram til Villa Susan. Jeg tror aldri at jeg har vært så sliten i hele mitt liv, og Anja var om mulig enda mer utmatta. Gå, gå, gå, ikke tenke bare gå, ett-to-ett-to, du må ikke tisse, du må ikke tisse, ett-to-ett-to, se rett fram, ikke tenke, ikke tenke, ikke tenke på senga, ikke tenke på doen, IKKE TENKE PÅ DOEN FOR FAEN! Jeezeez, for en marsj.

Villa Susan: Varm pasta, do, myk sofa, myk seng. Et lite under.