stedet mitt

Buon giorno, signore! Bonjour, madame! Hello, Mister! PHOTO?

Jeg har lært, - etter å nærmest ha blitt mistenkt for industrispionasje av politiet i Essen i 1987 – at det kan lønne seg å spørre enkeltpersoner om det er greit at man tar bilder av dem. Fram til nå har jeg aldri fått et negativt svar.

Vi møter mennesker
På våre turer til og fra Bardolino treff vi alltid mange mennesker, især sykkelentusiaster som oss selv. Og syklister. En gang møtte vi Morten Hegreberg som øyensynlig var ute på treningstur. Jeg ble selvsagt helt vill, og veiva det jeg var god for med armer og bein mens jeg hylte Heia Norge! Da jeg snudde meg rundt for å se om Anja hadde fått med seg dette besnærende øyeblikket, var hun der ikke. Hun sto skeiv og skakk langt utafor veikanten som en vissen og begrederlig grøfteblomst. Og snurt. Meget snurt over å ha blitt veiva ut på sidelinja. Og jeg som ikke en gang merka at jeg traff.

Langs hovedveien inn til Bardolino passerte vi en parkeringsplass som med sine høye og skyggefulle trær gjorde dette til en perfekt samlingssted for bobilturister. Der holdt franskmenn, belgiere og hollendere til. Fra den andre sida av veien oppdaga jeg en fransk koloni. Bonjour, monsieur! Une photo, s'il vous plaît? Jeg hadde oppdaga en liten småtting i klovnedrakt, og serverte hennes far en variant av morsmålet hans som nærmest må betegnes som blasfemi rent uttalemessig. Une photo de moi?, smilte han og dro inn crossaint-magen. Non, non, d’elle! Votre fille! (din datter) Knips, knips. Merci, monsieur! Au revoir, á bientot! Jeg var inni granskauen stolt over det der bientotet på slutten.

Vi traff Djevelen. Alias Didi Senft fra Berlin. Han eier et sykkelmuseum i Berlin og har bygget verdens største sykkel. Han farter rundt på alle større sykkelritt og er en – ja, akkurat – djevel til å løpe ved siden av syklistene mens han vifter med høygaffelen sin. Didi Djevel er ikke alltid like populær hos produsentene, de er litt lei ham og byksinga og de siste årene har de neglisjert ham. Det sies at Didi bare har ett djevelkostyme. Det sies at Didi aldri vasker kostymet sitt under et ritt, selv ikke under de lange etapperittene som Tour de France og Giro d'Italia. Yuk. Ach, Herr Teufel! Ein Photo? Teufelen Didi stoppa opp og poserte som bare det for oss. Danke schön, Herr Teufel!

Møtet med Ekimov
En dag satt jeg og Anja og sløva på baren ”vår” i Cisano. I likhet med Valentinas bar i Bardolino var også Cisano-baren blitt et av våre stamsteder. Den hadde billige Panini Delicata; deilige, doble toasts med skinke, ost og soppsaus. Og den hadde tv. Med sportskanaler. I motsetning til
de mer turistprega restaurantene og barene som snobbet seg langs sjøsida, var denne mørke bula med sitt slitte inventar mer et tilholdssted for lokalbefolkninga. Den lå like ved hovedveien, og to medtatte bord var satt ut på fortauet. Det var som regel her vi inntok våre Delicati. En syklist i blå US Postal drakt triller inn fra veien, og parkerer sykkelen ved avisstativet. Jeg stirret. Ikke at det var noe oppsiktsvekkende å se en syklist i full USP-mundur, - de aller fleste av mosjonssyklistene freste rundt i lycra som var identisk med dem som profflagene brukte – men det var likevel noe gjennomført og seriøst med denne her. Hah! Ekimov, peip jeg til Anja. Det der var faen meg Ekimov! To ganger olympisk mester Viatcheslav Ekimov var inne i baren og kjøpte…røyk? Panini? Halspastiller? Han kom ut igjen, og jeg velta nesten vaklestolen i iveren etter å hykke tak i en intetanende ”Eki”. Oh, hello Mr Ekimov! How nice to see you! PHOTO?! Jeg skulle gjerne ha henvendt meg til ham på hans eget språk, men da mitt russiske ordforråd begrenser seg til Njet, Da og Vodka, fikk han nøye seg med engelsk. Han har tross alt holdt ut med cowboy-Lance i årevis, så noe engelsk må han ha plukka opp. Eki var ikke vanskelig, han stilte villig opp med både seg og sykkelen. Å dæver’n steikje som det ble fart i Anja! Et byks, og Ellingen min sto klint opp i Eki og framviste det mest fårete gliset jeg noen gang har sett. Mi tu, mi tu! Hvinte Ellingen. No way, protesterte jeg vilt, you will ruin the picture! Eki har åpenbart et varmt hjerte for denne verdens ellinger, han dro en skjelvende Anja inn til seg og smilte mot kameraet. KNIPS! Jeg takket selvsagt overstrømmende, og ropte et Gudd løkk! etter ham da han rulla ut på veien igjen.

Og vi møter dyr

Mamma! Du må våkne! SEEEE DÆÆÆÆR! En vrælende og panikkslagen Anja står og tripper i det hjørnet av senga som ligger nærmest ytterdøra. I min langt fra bevisste tilstand lurer jeg sløvt på om hun har fått myggstikk under føttene. Jeg mener, det ville jo vært en logisk forklaring på den merkelige trippe-atferden. Øhhrk, snøvler jeg grettent. Legg deg ned. Sov! Jeg hater intenst å bli vekka. MAMMMAAAA! Drep dææænn! Skrekkslagne, hikstende hulk får hele rekka av Bungalows Plastica til å vibrere på pålene sine. ”Dææænn” er en svart flekk på kortsida av den hvite kjøkkenhylla.

Mitt pingle-avkom hadde vrikket seg inn i soveposen igjen etter sin nattlige tissetur da hun ble oppmerksom på den svarte flekken på hylla. Etter å ha glodd nervøst på denne potensielt truende tingesten, vrikket hun seg ut av posen og slo på lyset. Joda, den var diger. Faktisk en av de største av arten ”hjemlige” arachnoider jeg har sett. Når vi ikke regner med disse svære pelskledde eksemplarene fra urskoger og sånn.

Mammaaa! Ta dææænn! UHUUUÆÆÆ! Føttene, de som likevel ikke er fulle av myggstikk, til Anja tramper med trommehvirvelfart i madrassa. Jaggu bra for edderfanten at den ikke befant seg under dem. Hylene fortsatte, og jeg tok en lynkjapp vurdering om hvor stor sjansen var til å treffe dyret med ett velretta slag med en slippers. Omtrent lik null, da en tredjedel av fanten var skjult bak en sprekk i hylla. Og hva ville skje dersom jeg ikke traff, og den smatt tilbake i sprekka si? Jeg kjenner Ellingen min. Hun ville bringe hysteriet til nye og desperate høyder, og i verste fall tilte helt, av skrekk for hvor edderkoppen befant seg akkurat NU. Visshet, om aldri så grusom, er alltid bedre enn uvisshet. MAMMAAA! Få den booort! Jeg funderte på hvor mange klager camping-ledelsen ville få dagen etter, og om vi heretter ville bli forvist til en grøft eller no’. Den er for svær, sa jeg. jeg tør ikke drepe den. Av og til er det greit å bruke argumenter som folk kan relatere til. Du må! Den er ikke for svær, den er bare litt stor og det går helt fint å drepe den med slippersen for det har du gjort mange ganger og det går helt fint og…DREP DÆÆÆNN! Nok er nok. Hold kjeft og sov! Hva tror du vår gode og nære venn Eki hadde sagt hvis han så deg nå? Trippende og vrælende av hysteri over et lite umælende kryp? Som attpå til er helt ufarlig! Eki som sikkert har fått hundrevis av vepsestikk på tissen sin på én gang under ritt, og som likevel står på helt til mål! Hva tror du han hadde sagt til dette? HÆ?!

Det tok noen runder med kjefting, jatting, sarkasmer og direkte trusler – den gamle leksa om det å være helt alene i et fremmed land hvor det myldra av skumle Aldoer som bare snakka utenlandsk osv osv - før situasjonen var sånn noenlunde under kontroll. Og Anja innså at slaget var tapt. Under snufsing og furten mumling så forlangte hun å skifte side i senga. Greit, freste jeg, og rulla over til eddefantsida. Oh lykke! Den var tilnærma stangfri!

Morgen

Dette er den beste natta jeg har hatt på lenge! Null vondt, se, jeg kan rulle med hoftene! kvitra jeg lykkelig.

Grmfr, sa Anja.