fredag, november 10, 2006
VM i Italia 2004 (3)
I Bardolino
Den vesle landsbyen Bardolino hadde både start og mål for temporittene. Bardolino lå tre km fra campingplassen i Cisano, et foruroligende langt stykke vei for en som synes sofabordet er det eneste naturlige stedet å plassere et par føtter. Vi telte penger. Kanskje vi kunne leie sykler? Dersom vi sparte litt på maten? Jau, jau, vi var i hvert fall optimister. Det skal vi ha. Resultatet etter opptellinga var at vi definitivt måtte spare på maten. Selv uten sykler. Fra søndag til torsdag spiste vi ikke middag.
I Bardolino sto kvinner junior på programmet, og vi bestemte oss for å bivåne det hele fra målområdet. I tida før start vandret vi rundt langs løypas avsluttende kilometer og snuste på livet. Det var her det gikk opp for oss hvilken gigantisk betydning sykkelsporten har på kontinentet. Det var syklister overalt! Da mener jeg ikke elitesyklister som deltok i VM, men det mylderet av mangefarget lycra som strømmet inn til Bardolino på sine Cannondales, Bianchis, Looks, Colnagos osv. Vakkert!
Det myldret også av politi. Jeg hadde ikke sett et slikt oppbud av politi siden jeg befant meg på et bombetrua tog i Tyskland, og – i motsetning til de mer veldresserte tyskerne – nekta å gå av toget. Motorsykkel-politi i blanke støvler og ridebukser er drittstilig! Etter hvert skulle jeg oppdage at italiensk politi alltid tar mer hensyn til sine grunnleggende behov enn til en formell posititur på sykkelen. Hver syklist blir eskortert av minst én politimotorsykkel, og førerne av disse må være noe av det mest uhøytidelige jeg har sett. De slafsa i seg panini med mortadella, de røyka, de gjorde merkelige krumpspring på sykkelen og de prata, smilte og vinka til publikum. Og publikum elsket dem. Enkelte fikk mer applaus og tilrop enn syklistene selv. Det hendte likevel de ble litt vel ivrige i sitt publikumsfrieri. Da ”mistet” de syklisten de hadde fått i oppdrag å eskortere, og kjørte rett og slett fra vedkommende. Etter å ha oppdaga blunderen, kjørte de rødmende og beskjemmet inn til veikanten, mens de speida noe panisk etter reisefølget sitt. Og benytta pausen til å slafse mer mortadella. Og å røyke.
Etter at første mellomtid ble ropt ut over høytaleranlegget, durte vi ned til rekkverket som var satt opp i avslutninga av løypa og fant oss en plass 200 meter før mål. Som det meste annet i livet hadde denne plassen sine fordeler og ulemper. For to eksponeringskåte kjerringer var ståplassen vår in the middle of the blink; RAI (det italienske tv-selskapet) hadde heist krana si på motsatt side, og vi hadde sikra oss en rettmessig plass i italiensk fjernsynshistorie!
Ulempen var at Ristorante La Luna hadde hengt opp menyen sin på et stativ like ved siden av oss. Vi gnafsa tørr focaccia og slurpa mineralvann mens vi prøvde å la være å glo på menyteksten.
Førstemann var på vei mot mål! Høyttalermannen snakket høyere og fortere og begynte å surre med den franske oversettelsen. Stemmesurret i målområdet dempet seg, og enkelte klatra på rekkverkene for å få bedre utsikt. De samme rekkverkene fikk liv da folk begynte å dælje løs på sponplate-reklamen som var festa på utsida av dem. For å unngå blåmerker oppover hele underarmen, lærte vi etter hvert å avgrense hamringa til selve håndflaten. DUNK! DUNK! DUNK! Vengaaa! Alleeez! Daiii! Satan, hvor fort det går når en temposyklist raser forbi! Vi sto pal til sistemann var i mål. Innimellom dunking, brøling og hopping prata vi – ja, ikke Anja da – med folk om Cunegos sjanser, om dop-Tyler, om kanskje-dop-Lance og om Ullrich som er så glad i mammas bratwurst at han sjelden kommer ned i matchvekt før sesongen er over.
Hos Valentina
På vår jakt etter Bardolinos billigste cappuccino, og helst også en dass som var en smule mer sofistikert enn bare et høl i golvet, fant vi Valentina og snackbaren hennes. Ikke bare var cappuccinoen rimelig og dassen innen rekkevidde, Valentinas snackbar lå også midt i tempoløypa, på et hjørne med tempo-utsikt til to sider. Vi ble stamgjester. Hver dag hadde vi tisse- og cappuccino-pause hos Valentina på hjørnet.
I veikanten
Etter å ha sett VMs første temporitt fra det overbefolka målområdet, bestemte vi oss for å se resten fra veikanten. Mellom campingplassen og sentrum av Cisano – hvis man da kan kalle en bar, en grønnsaksbutikk og et busstopp for sentrum – fant vi DET perfekte stedet: I midten av en lang, slak bakke med utsyn på ca. 100 meter i hver retning. Der traff vi også Lauritz og hans følge av tyske sykkelfreaks.
De holdt til i en bobil som sto parkert på ei mark like over gata, men under rittene så rusla de over til andre sida av veien for å se bedre. Kona til Lauritz hadde en sånn snedig duppeditt i tre som laget høye knitre-smelle-lyder når hun svingte den rundt, og det gjorde hun hver gang en ny syklist dukka opp i svingen langt oppi bakken. Jeg ble fluksens dritmisunnelig på den dingsen. Kameraten til Lauritz hadde en sønn på 16 år hjemme i Tyskland som visstnok var et megatalent på sykkelen. Bare vent!, sa kameraten til Lauritz, Om fire år stiller han i VM! Husk navnet; Sascha! Jeg og Anja noterte oss vidunderbarnet Sascha, og jeg lurte på om det var på sin plass å hoste opp et beundrende Heil!
Det var i denne veikanten at Anja overraska med å bryte gjennom sine sperrer mot å snakke utenlandsk. Det skjedde da hennes mor, som for øvrig aldri har behøvd å ty til flaska for å oppvise rus-atferd, ble tilbudt rødvin fra Lauritz. NO, NO, NO! hylte Ellingen desperat, Please don’t give her wine! PLEASE DON’T! mens hun panisk rykka meg i t-skjorte-ryggen. Overfallet kom så plutselig, og var av en sånn intensitet at jeg nesten tok overbalanse, og jeg hadde utvilsomt ramla over det hysteriske spetakkelet bak meg om jeg ikke hadde hatt vært så fokusert på rødvinsflaska foran meg. Bomben und granaten! Bitte nichts höhren auf die verüchte frauentimmer! Ich will aber gern ein bischen wein haben! SEHR GERN! Jeg vant, og fikk overrakt et digert melkeglass med mørk rødvin. Wheeee!
Dai, dai, Bruseghin! Venga, venga, José! Allez, allez, Finot!
Som sagt, jeg trenger ingen alkohol for å bli høyrøstet, vill og totalt ute av kontroll. Gi meg et sykkelritt, og jeg overgir meg villig til den deilige og berusende galskapen det er å stå å bykse frenetisk langs veien, og hyle ut mer eller mindre oppmuntrende tilrop til de lycrakledde. Innimellom byksinga kryssa vi av på startlista, og forberedte oss på nestemann som snart ville komme susende rundt svingen. Tilropene ble nøye utvalgt etter syklistenes nasjonalitet, men selv om vi la hele sykkelsjela vår i å komme med de riktige oppmuntrende ord, og på riktig språk, så hendte det vi bomma. Dette skjedde når en av syklistene nådde igjen konkurrenten som hadde starta foran, og dermed forkludra hele rekkefølgen i startlista. Det var nemlig ikke alltid tid til å studere draktene før brølinga, jeg mener, det blir litt for dumt å vente med å rope til syklistene har kjørt forbi. Da får det heller stå sin prøve at Vinokurov får et Allez! ropt etter seg, eller at Peron får et entusiastisk Venga!
Aldo
Vi traff Aldo. Gamle, rare Aldo som var hyra av UCI til å holde sin del av veistrekninga kjemisk fri for over-ivrige sykkelfans. Disse som har en tendens til å bykse ukontrollert ved siden av syklistene mens de vifter sine fem kvadtatmeter store flagg opp i ansiktene på dem. Aldri har noen UCI-mann utført jobben sin med en slik grundighet og entusiasme! Aldo utviste en usvikelig tro på å lære folk opp fra grunnen av. Og så var han jævlig flink til å skjelle ut folk. På den sjarmerende italienske måten som kjennetegnes ved lange serier av religiøse vulgariteter. Kom det noen ruslende på feil side av veien, eller – Gud forby – de trådte over den hvite stripa langs veikanten, så ilte Aldo til, i sin umiskjennelige bredbente og sidrumpa stil, og kjefta dem huden full. Og vel så det. Etter ti-minutters uavbrutt overhøvling, tok han så fatt på sin pedagogiske oppgave: Signore, qui DESTRA! Signora, di lí, SINISTRA! Aldo gestikulerte og fekta, mens han etter beste evne forsøkte å forklare basic høyre- og venstreregler for gående. Teorien ble gjerne fulgt av praktiske øvelser hvor Aldo halte med seg sine sjokkskadde elever over gata for å se om de besto eksamen. Alt under en kontinuerlig strøm av fekting og brøling. Først da disse skjelvende nervebuntene var i stand til å gjenta Aldos høyre-venstre-regle, - på italiensk, mind you, helt uavhengig av hvilken nasjonalitet ofrene tilhørte – lot han dem slippe unna. Etterpå spankulerte han tilbake til oss som var fastboende i veikanten for å forsikre seg om at vi hadde fått med oss hele seansen. Han var alltid umåtelig stolt over bragden sin, og gjenfortalte den gjerne i dramatiske vendinger. Anja syntes selvsagt at han var både ekkel og fryktelig skummel, men jeg og Aldo fant tonen. Til de grader at vi begynte å hilsesmaske. Søte Aldo.
Den vesle landsbyen Bardolino hadde både start og mål for temporittene. Bardolino lå tre km fra campingplassen i Cisano, et foruroligende langt stykke vei for en som synes sofabordet er det eneste naturlige stedet å plassere et par føtter. Vi telte penger. Kanskje vi kunne leie sykler? Dersom vi sparte litt på maten? Jau, jau, vi var i hvert fall optimister. Det skal vi ha. Resultatet etter opptellinga var at vi definitivt måtte spare på maten. Selv uten sykler. Fra søndag til torsdag spiste vi ikke middag.
I Bardolino sto kvinner junior på programmet, og vi bestemte oss for å bivåne det hele fra målområdet. I tida før start vandret vi rundt langs løypas avsluttende kilometer og snuste på livet. Det var her det gikk opp for oss hvilken gigantisk betydning sykkelsporten har på kontinentet. Det var syklister overalt! Da mener jeg ikke elitesyklister som deltok i VM, men det mylderet av mangefarget lycra som strømmet inn til Bardolino på sine Cannondales, Bianchis, Looks, Colnagos osv. Vakkert! 
Det myldret også av politi. Jeg hadde ikke sett et slikt oppbud av politi siden jeg befant meg på et bombetrua tog i Tyskland, og – i motsetning til de mer veldresserte tyskerne – nekta å gå av toget. Motorsykkel-politi i blanke støvler og ridebukser er drittstilig! Etter hvert skulle jeg oppdage at italiensk politi alltid tar mer hensyn til sine grunnleggende behov enn til en formell posititur på sykkelen. Hver syklist blir eskortert av minst én politimotorsykkel, og førerne av disse må være noe av det mest uhøytidelige jeg har sett. De slafsa i seg panini med mortadella, de røyka, de gjorde merkelige krumpspring på sykkelen og de prata, smilte og vinka til publikum. Og publikum elsket dem. Enkelte fikk mer applaus og tilrop enn syklistene selv. Det hendte likevel de ble litt vel ivrige i sitt publikumsfrieri. Da ”mistet” de syklisten de hadde fått i oppdrag å eskortere, og kjørte rett og slett fra vedkommende. Etter å ha oppdaga blunderen, kjørte de rødmende og beskjemmet inn til veikanten, mens de speida noe panisk etter reisefølget sitt. Og benytta pausen til å slafse mer mortadella. Og å røyke.Etter at første mellomtid ble ropt ut over høytaleranlegget, durte vi ned til rekkverket som var satt opp i avslutninga av løypa og fant oss en plass 200 meter før mål. Som det meste annet i livet hadde denne plassen sine fordeler og ulemper. For to eksponeringskåte kjerringer var ståplassen vår in the middle of the blink; RAI (det italienske tv-selskapet) hadde heist krana si på motsatt side, og vi hadde sikra oss en rettmessig plass i italiensk fjernsynshistorie!
Ulempen var at Ristorante La Luna hadde hengt opp menyen sin på et stativ like ved siden av oss. Vi gnafsa tørr focaccia og slurpa mineralvann mens vi prøvde å la være å glo på menyteksten. Førstemann var på vei mot mål! Høyttalermannen snakket høyere og fortere og begynte å surre med den franske oversettelsen. Stemmesurret i målområdet dempet seg, og enkelte klatra på rekkverkene for å få bedre utsikt. De samme rekkverkene fikk liv da folk begynte å dælje løs på sponplate-reklamen som var festa på utsida av dem. For å unngå blåmerker oppover hele underarmen, lærte vi etter hvert å avgrense hamringa til selve håndflaten. DUNK! DUNK! DUNK! Vengaaa! Alleeez! Daiii! Satan, hvor fort det går når en temposyklist raser forbi! Vi sto pal til sistemann var i mål. Innimellom dunking, brøling og hopping prata vi – ja, ikke Anja da – med folk om Cunegos sjanser, om dop-Tyler, om kanskje-dop-Lance og om Ullrich som er så glad i mammas bratwurst at han sjelden kommer ned i matchvekt før sesongen er over.
Hos Valentina
På vår jakt etter Bardolinos billigste cappuccino, og helst også en dass som var en smule mer sofistikert enn bare et høl i golvet, fant vi Valentina og snackbaren hennes. Ikke bare var cappuccinoen rimelig og dassen innen rekkevidde, Valentinas snackbar lå også midt i tempoløypa, på et hjørne med tempo-utsikt til to sider. Vi ble stamgjester. Hver dag hadde vi tisse- og cappuccino-pause hos Valentina på hjørnet. I veikanten
Etter å ha sett VMs første temporitt fra det overbefolka målområdet, bestemte vi oss for å se resten fra veikanten. Mellom campingplassen og sentrum av Cisano – hvis man da kan kalle en bar, en grønnsaksbutikk og et busstopp for sentrum – fant vi DET perfekte stedet: I midten av en lang, slak bakke med utsyn på ca. 100 meter i hver retning. Der traff vi også Lauritz og hans følge av tyske sykkelfreaks.
De holdt til i en bobil som sto parkert på ei mark like over gata, men under rittene så rusla de over til andre sida av veien for å se bedre. Kona til Lauritz hadde en sånn snedig duppeditt i tre som laget høye knitre-smelle-lyder når hun svingte den rundt, og det gjorde hun hver gang en ny syklist dukka opp i svingen langt oppi bakken. Jeg ble fluksens dritmisunnelig på den dingsen. Kameraten til Lauritz hadde en sønn på 16 år hjemme i Tyskland som visstnok var et megatalent på sykkelen. Bare vent!, sa kameraten til Lauritz, Om fire år stiller han i VM! Husk navnet; Sascha! Jeg og Anja noterte oss vidunderbarnet Sascha, og jeg lurte på om det var på sin plass å hoste opp et beundrende Heil!
Det var i denne veikanten at Anja overraska med å bryte gjennom sine sperrer mot å snakke utenlandsk. Det skjedde da hennes mor, som for øvrig aldri har behøvd å ty til flaska for å oppvise rus-atferd, ble tilbudt rødvin fra Lauritz. NO, NO, NO! hylte Ellingen desperat, Please don’t give her wine! PLEASE DON’T! mens hun panisk rykka meg i t-skjorte-ryggen. Overfallet kom så plutselig, og var av en sånn intensitet at jeg nesten tok overbalanse, og jeg hadde utvilsomt ramla over det hysteriske spetakkelet bak meg om jeg ikke hadde hatt vært så fokusert på rødvinsflaska foran meg. Bomben und granaten! Bitte nichts höhren auf die verüchte frauentimmer! Ich will aber gern ein bischen wein haben! SEHR GERN! Jeg vant, og fikk overrakt et digert melkeglass med mørk rødvin. Wheeee!
Dai, dai, Bruseghin! Venga, venga, José! Allez, allez, Finot!
Som sagt, jeg trenger ingen alkohol for å bli høyrøstet, vill og totalt ute av kontroll. Gi meg et sykkelritt, og jeg overgir meg villig til den deilige og berusende galskapen det er å stå å bykse frenetisk langs veien, og hyle ut mer eller mindre oppmuntrende tilrop til de lycrakledde. Innimellom byksinga kryssa vi av på startlista, og forberedte oss på nestemann som snart ville komme susende rundt svingen. Tilropene ble nøye utvalgt etter syklistenes nasjonalitet, men selv om vi la hele sykkelsjela vår i å komme med de riktige oppmuntrende ord, og på riktig språk, så hendte det vi bomma. Dette skjedde når en av syklistene nådde igjen konkurrenten som hadde starta foran, og dermed forkludra hele rekkefølgen i startlista. Det var nemlig ikke alltid tid til å studere draktene før brølinga, jeg mener, det blir litt for dumt å vente med å rope til syklistene har kjørt forbi. Da får det heller stå sin prøve at Vinokurov får et Allez! ropt etter seg, eller at Peron får et entusiastisk Venga!
Aldo
Vi traff Aldo. Gamle, rare Aldo som var hyra av UCI til å holde sin del av veistrekninga kjemisk fri for over-ivrige sykkelfans. Disse som har en tendens til å bykse ukontrollert ved siden av syklistene mens de vifter sine fem kvadtatmeter store flagg opp i ansiktene på dem. Aldri har noen UCI-mann utført jobben sin med en slik grundighet og entusiasme! Aldo utviste en usvikelig tro på å lære folk opp fra grunnen av. Og så var han jævlig flink til å skjelle ut folk. På den sjarmerende italienske måten som kjennetegnes ved lange serier av religiøse vulgariteter. Kom det noen ruslende på feil side av veien, eller – Gud forby – de trådte over den hvite stripa langs veikanten, så ilte Aldo til, i sin umiskjennelige bredbente og sidrumpa stil, og kjefta dem huden full. Og vel så det. Etter ti-minutters uavbrutt overhøvling, tok han så fatt på sin pedagogiske oppgave: Signore, qui DESTRA! Signora, di lí, SINISTRA! Aldo gestikulerte og fekta, mens han etter beste evne forsøkte å forklare basic høyre- og venstreregler for gående. Teorien ble gjerne fulgt av praktiske øvelser hvor Aldo halte med seg sine sjokkskadde elever over gata for å se om de besto eksamen. Alt under en kontinuerlig strøm av fekting og brøling. Først da disse skjelvende nervebuntene var i stand til å gjenta Aldos høyre-venstre-regle, - på italiensk, mind you, helt uavhengig av hvilken nasjonalitet ofrene tilhørte – lot han dem slippe unna. Etterpå spankulerte han tilbake til oss som var fastboende i veikanten for å forsikre seg om at vi hadde fått med oss hele seansen. Han var alltid umåtelig stolt over bragden sin, og gjenfortalte den gjerne i dramatiske vendinger. Anja syntes selvsagt at han var både ekkel og fryktelig skummel, men jeg og Aldo fant tonen. Til de grader at vi begynte å hilsesmaske. Søte Aldo.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar