stedet mitt

Tina und Gaby

De var snille naboer. Da vi ankom Camping Cisano den søndagskvelden fikk vi ikke gassen i hytta til å funke. Jeg ropte på Tina og Gaby i hytta ved siden. Ja, jeg visste jo ikke at de het Tina og Gaby på det tidspunktet, og spurte om de hadde teken på dette gass-styret, og om de kunne vise oss noen nyttige knep for å blåse liv i denne djevelens innretning. Tina og Gaby var tyske. De forsøkte etter beste evne å trylle fram noen flammer på de to blussene, mens jeg sto på sidelinja med et glass nescafe og messet om hvor viktig det var at jeg fikk kaffe fluksens og med én gang. Gassen var like forbanna død. Messinga mi hadde likevel hatt sin virkning; og jeg, Anja og neskafe-glasset ble invitert over til deres balkong. Til kaffe. Og Whisky. Og rødvin. Snille Tina og Gaby! Vi babla i vei på en blanding av tysk og engelsk, dvs alle unntatt Anja. Hun snakker ikke utenlandsk, må vite. I hvert fall ikke med fremmede. I hvert fall ikke etter mørkets frembrudd. Jeg passet på å nevne, bare sånn i forbifarten, at vi ikke hadde mat, og jeg lurer på om jeg ikke også sneik inn en bemerkning om at vi var litt..*host*..fattige. Mulig jeg har glemt å nevne det, men vi reiste altså på budget. Very, very budget. Budget som i bare-spise-middag-hver-tredje-dag. Anja rødmet, og akkurat da var jeg meget takknemlig for den greia hennes med ikke å snakke utenlandsk til utlendinger. Hun hadde sikkert forkludra hele frokostinvitasjonen fra snille Tina og snille Gaby. Og tilbudet om å kjøre oss til Lidl neste morgen. Der kan dere handle svært rimelige matvarer. Sa en medfølende Tina. For en gangs skyld, i samvær med tyskere, avsto jeg fra å komme med mine påstander rundt temaet Hvor Mye Visste Det Tyske Folk Om Hva Som Egentlig Foregikk Bak Portene I Krigens Konsentrasjonsleire? De Visste Nok mer Enn De Ville Vedstå Seg, Tenker Jeg! Jeg nevnte ikke krigen.Jeg sa ikke så mye som et eneste lite Heil! en gang.

Til frokost neste dag fikk vi ristet brød, kokte egg, tysk skinke, italiensk mortadella og en drøss med tyske oster. Melk, juice og kaffe. Nydelig! Tina kjørte oss til Lidl like etterpå, vi måtte rekke dit før hovedveien stengte kl 11 i forbindelse med VMs første temporitt. Før vi freste ut campingporten stakk jeg innom resepsjonen og ga beskjed om at den forbanna gassen ikke funka. Vi handla brød, melk, juice, skinke og egg, og sendte like godt varene hjem med Tina fordi vi ville gå videre til Bardolino og se rittet fra målområdet.

To dager seinere fikk Tina solstikk og havna på sykehus. Anja påstår fremdeles at stakkars Tina sikkert fikk det på grunn av oss. Solstrålene Anja og Mien. Makan. Mens Tina pleiet solstikken sin på sykehuset i Breschia, pakka en fortumlet Gaby alle sakene deres inn i bilen før hun plukka opp Tina i Breschia. De kjørte hjem til Das Reich samme kveld. Med alle ostene sine. Arrividerci snille Tina og snille Gaby!