stedet mitt

VM i sykling i Bardolino/Verona 2004 ble avviklet mellom 27. september og 3. oktober. Vi dro nedover den 26. september og returnerte tirsdag den 5. oktober. Temporittene – ritt på 30-60 km hvor rytterne starter enkeltvis, og kjører mot klokka - skulle avvikles ved sørøst-sida av Gardasjøen, med start og mål i Bardolino. Landeveisrittene, hvor feltet starter samlet, var lagt til Verona i siste del av VM-uka. Der skulle verdenseliten kjøre en løype på 18 runder, en løype som inkluderte bakken Torricelle på nordsida av Verona.

Min eldste datter Anja og jeg dro ned for å feriere og oppleve VM. Vår destinasjon var Cisano, et lite sted som ikke en gang fortjener betegnelsen landsby, ca. tre km fra Bardolino.




Reisen ned
Selve reisen ble relativt lang grunnet et stadig skifte av transportmidler: Svigersønn Alfebassen kjørte oss standmessig til Sola i sin rosa Audi, en tur som også inkluderte en ferjetur over Boknafjorden. Inne på flyplassen var KLM-skrankene foreløpig ubetjente, så jeg durte i vei bort til den lange remsa med bagasjetraller, og startet den første av mange operasjoner som resulterte i hektisk rødming kombinert med hviskende fresing fra en ille berørt Anja. Ingen av trallene funka. Ikke en eneste av de fuckings trallene funka. De ville rett og slett ikke rulle skikkelig, som om bremsene var på eller som om noe hadde satt seg fast i hjulene. Etter ca. tre minutter var den ryddige remsa history. I stedet befant jeg meg midt i et kaos av 10-12 traller ubrukelige traller, spredd over en fjerdedel av avgangshallen. Da et glattsleika mannedyr, typisk business class snobbefaen, lempa kofferten sin oppå en av mine traller og rulla avgårde som på skinner, fikk jeg nok. Fiks opp i dette, beordret jeg min rødflammede datter, Jeg stikker ut og tar meg en røyk. Det er som kjent umåtelig viktig å fylle opp det indre lageret av nikotin før man overgir seg til de klamme og deprimerende røykfrie sonene som etterhvert forpester flyplasser verden over. For ikke å snakke om flyene. Imens hadde en observant Anja smugtittet på bagasjetralle-gribber inne i hallen, og klart å knekke koden: Håndtaket må holdes inne for at tralla skal rulle. Voila! Jeg måtte selvsagt feire med enda en røyk.


Jeg nekta å gå til gaten før i absolutt siste øyeblikk, og forsøkte etter beste evne å forklare mitt reisefølge at det ikke er nødvendig å surre seg inn dit før ved tredje gangs opproping. Ikke den generelle oppropinga, men den mer spesifiserte og litt strenge Passangers Mrs Mien and Mrs Anja please board immediately! Your plane are ready for take off NOW! Eller no'. Anja på sin side ville inn så snart gaten åpna. Etter å ha trua med å røyke på do dersom vi gikk for hennes forslag, kom vi fram til et kompromiss. Jeg skulle tross alt handle noen Petterøes, så litt tid var i grunnen greit.


Vi krangla om vindusplassen. Jeg vant. Etter å ha spilt på Anjas Elling-faktor og trua med å røyke på do. Da ville jeg bli arrestert og satt i politiburet på Schiphol, og hun ville være helt alene i verden og bli nødt til å formidle seg på utenlandsk. Det stuntet funka som bare pokker hver gang. Jeg passet også på å minne henne på den gangen jeg satt ved siden av Jon Eikemo på flyet og klarte å velte hele begeret med rekesalat på låret hans. Det er nok best at jeg ikke sitter ved siden av fremmede mennesker, sa jeg til Anja.


Schiphol er diger. Virkelig diger. Flyplassen har soner fra A til G, hvem med fra 10 til 87 gates. Vi jogga bortover rullefortauene fra D et eller annet til C et eller annet og brukte nesten et kvarter.


Digresjon: På Constellation Bar får man kjøpt lekre små hollandske fruktterter! De er laga enten av tertedeig eller mørdeig og fylt med vaniljekrem og jordbær. Gelé på toppen. De er sinnsykt gode og anbefales på det varmeste! Pss; På Constellation kan man røyke.

Vi hadde liten tid. Min datter var rørende takknemmelig for at hennes ellers så bedagelige mor satte alt inn på å rekke flyet til Milano. Det eneste riktige var å la henne beholde illusjonene sine. Jeg speida panisk etter røykesoner, mens nesa vibrerte i beste kaninstil for å spore eventuelle dufter av Marlboro, Prince, Petterøes eller Drum. En bar! En bar med askebeger! Like ved gaten vår til og med. Hallelujah! Praise the Dutch liberalism! Vi har ikke tid! Se mamma, alle har gått ombord i flyet allerede! Min datter, Elling, hadde utviklet en ytterst fascinerende pipestemme. Jeg peip tilbake: Vil du heller at jeg røyker på flydoet? Og blir arrestert av onde carabinieri i Milano? Og du er helt alene i et fremmed land og må snakke utenlandsk? Vil du det? Hæ?! Jeg fikk selvsagt røyken min. Vi rakk flyet. Alt vel med mor og barn. Wheeee!


Jeg er ikke av de mest ivrige lytterne når det gjelder gjennomgang av sikkerhetsrutiner ombord i fly, men reiser jeg med KLM så lytter jeg intenst og oppmerksomt. Det er det hollandske språket med sine interessante gurglelyder som fenger så vanvittig. Jeg fatter ikke at det er fysisk mulig å gurgle i vei på den måten, jeg mener, jeg har forsøkt. Jeg har virkelig prøvd å finne det området i munnen/ganen/halsen hvor disse lydene har sitt utspring, men ikke pokker om jeg får dreis på gurglinga. En gang hadde jeg en hollandsk elsker som het Geert. Ikke Geert med lang e, men med gurgle-G, i i stedet for ee og stum r. Jeg måtte dessverre dumpe ham etter kort tid. Det ble litt for sært å kalle elskeren sin for Sjit.


Malpensa, Milano. Vi skal ta flybussen inn til sentrum og Stazione Centrale hvor vi forhåpentligvis finner et tog til Peschiera del Garda. I Italia kjøper man bussbiletter i barer eller tobakkskiosker. Logisk nok. Buon giorno, Signore. Due biglietti per Stazione Centrale, per favore. Jøss, hvor kom det fra?! En gang i tida kunne jeg snakke et rimelig brukbart italiensk, men jeg har i årevis innbilt meg at hjernen hadde utsletta den siste lille rest av det jeg anser som et av de vakreste språk i verden. Det var 25 år siden jeg hadde praktisert det. Jøss.


Milano var deilig varm, rundt 25 grader med den karakteristiske disen - dis er et mye hyggeligere ord enn smog - som så ofte omslutter storbyer. Stazione Central var ganske lett å orientere seg i, og etter å ha sikra oss due biglietti per Peschiera del Garda, per favore, så vakla vi bort til rulletrappa med bagasjen. Det kom aldri på tale å utforske italienske bagasjetraller. Italienske tog er som regel noenlunde presise, men man skal aldri ta det for gitt at de går fra det sporet man får opplyst av mannen i billettluka, eller det som blir oppgitt på infotavla. Dette var et snilt tog. Det sto og venta på oss i sporet sitt.


På toget
Jeg liker tog. Det er koselig å reise med tog. Tog sier dunketi-dunketi-dunketi og står for noe traust og avslappende. Det finnes ingen bølger langs skinnegangen, og man behøver ikke gnafse i seg sjøsyketabletter av frykt for å spy i nakken på medpassasjerer. Det er god plass til beina og kort vei til bakken. Hvis man skulle være så uheldig å ramle av, mener jeg. Vi fikk likevel et lite problem da mørket falt på. Italienske tog har ikke noe display over døra som viser hvor det stopper neste gang, og det er heller ingen nasal togstemme som opplyser deg om hvilken stasjon du befinner deg på under stopp. Når man da sitter i en av de bakerste vognene og ikke har mulighet til å se stasjonsskiltet før toget er på vei ut fra stasjonen, så får man en smule mer spenning i hverdagen enn man setter pris på. Toget stoppet på et meget mørkt sted. Ingen skilt, ingen display, ingen togstemme. Jeg reiser meg, og stiller meg i midtgangen. Hvilken stasjon er dette? Er vi i Peschiera? Jeg får umiddlbar respons, bare synd mine medpassasjerer ikke er helt enige med hverandre om hvor vi er. Vi er i Verona, kvitrer en signora med ørten bæreposer i fanget. Ghulp! Verona er stasjonen etter Peschiera. No, no, no, protesterer en annen. Desenzano! Fordi alle er så opptatt med å krangle om hvor vi er, kommer ingen på å kaste et blikk på stasjonsskiltet da toget dunketi-dunker ut fra stasjonen. Desenzano vinner. Med om lag to tredjedels flertall, og med vår klokkertro på demokratiet – vi klamrer oss til det faktum at Il Duce er long gone - holder vi en knapp på Desenzano. E la prossima?, spør jeg. Peschiera?, og får et bekreftende svar av lederen for flertallet. Hjelpsomme og smilende italienere plukker ned bagasjen vår, og vi sier pent Ciao og Arrividerci og Grazie per ajutare da vi snubler oss ned togtrappa i Peschiera. Vinke vinke til alle de snille menneskene.

Vi ankom for seint til å rekke siste buss fra Peschiera til Cisano. I dette turistområdet innskrenkes bussavgangene radikalt etter 15. september, og da Anja hadde fått totalforbud av Alfebassen mot å haike langs italienske landeveier, - Herregud, snakk om å være undertrykka - så var det i praksis bare én mulighet som gjensto. Taxi. Sjåføren kunne opplyse om at den fornøyelsen ville komme på 22 – 24 euro. Jeg forsøkte å la være å tenke på hvor mange middager 24 euro utgjorde. Vi ankom Camping Cisano i 20.30-tida, og etter å ha utvekslet tanker og meninger om sykkelsporten med sjåføren, så sjekka vi inn i resepsjonen. En ansatt kjørte oss ned til hytta i en av disse åpne, lydløse golfbilene og vi begynte å ta det som skulle fungere som vårt hjem den neste uka i nærmere øyensyn.



Hytta
Camping Cisano er en to-stjerners campingplass. Her kan man leie bungalows og campingvogner i alle størrelser og prisklasser. Bungalow Plastica nr. 30 med plass for to personer var det absolutt billigste alternativet, 20 euro per natt. Utsikten var verdt en stjerne i boka. Min bok. Ikke den lille svarte boka hvor min datter Elling standhaftig førte opp alt som gikk galt i løpet av ferien. Ettersom 90 % av de oppføringene hadde noe med meg å gjøre, så ble jeg etter hvert bittelitt bekymra. Anja hadde nemlig fått i oppdrag av Piero å følge nøye med hvordan deres felles mor oppførte seg under denne utflukten, og den rapporten vil bli bestemmende for hvorvidt han ønsket å tilbringe to uker i bobil sammen med sitt moderlige opphav under neste års Tour de France. Mine barn Stasi-jævlene. Makan.

Men altså, utsikten. Disse hyttene ligger i en bratt skråning ned mot Lago di Garda. Fronten av hyttene hviler på høye påler, mens bakparten (hmm, det hørtes noe hestete ut, hva kaller man egentlig bakparten på ei hytte?) på et eller annet vis er festa i bakken. Fra balkongen går det trapper ned til veien og stranda.

Det er disse trappene firfislene gjerne ligger og soler seg i ettermiddagssola. Helt til noen kommer og forstyrrer dem. Da sier de swisj, swish og smetter lynkjapt inn i eføyen igjen. Mens noen – jeg skal ikke være så ufin at jeg nevner navn, Anja - står traumatisert igjen i trappa og kviner.

Oppholdsrommet, med sovesofa og kjøkkendel, var omtrent seks kvadrat. I tillegg fantes det et lite rom på ca. én kvadrat mellom oppholdsrommet og det knøttlille badet hvor vask, dusj og do var plassert med 20 cm avstand. Doen fikk stjerne i boka. Ikke fordi den var spesielt pen eller apetittelig, men simpelthen fordi den var. Anja felte noen gledestårer i ren og skjær lykke, hun hadde grua seg sånn til nattlig utetissing blant creepy, crawly creatures – for å sitere Steve Irwin – at hun knapt hadde sovet de siste nettene før avreise.

Senga, eller sovesofa’n, så ved første øyekast helt grei ut. I uttrekt posisjon ble vi noe betenkte da det som skulle forestille madrassen øyeblikkelig brakte assosiasjoner om terrengsykling og BMX-baner. Vi observerte også at det ikke var mulig å gå ut av hytta – i hvert fall ikke via golvet – så lenge sovesofaen sto i senge-posisjon. Min datters Elling-faktor nådde nye høyder hver morgen da jeg, med en kanne kokende vann i hånda, balanserte mer eller mindre grasiøst over henne og BMX-banen, for å nyte Nescafé og morgensol på balkongen. Til pass til henne når hun er så treig med å få ræva i gir og stå opp. Det var mange stenger i den madrassa. Enkelte hadde fremdeles antydning til polstring over seg, de fleste hadde det ikke. Bare tynt bomullsstoff. Jeg visste det ikke de første nettene, men de fleste av stengene holdt til på min side av senga. Det var først da Lille Petter Edderfant dukka opp seinere i uka – og Anja hulkende og hysterisk forlangte å sove på den sida som var lengst borte fra Petter, dvs på det som til da hadde vært min side – at jeg fant ut at noen sider er bedre enn andre. Eddekoppen kommer vi til seinere, tilbake til stengene. Det var særlig den stanga som boret seg inn i hofta som voldte problemer. Til tross for at jeg hver kveld prøvde å hoste opp kreative løsninger på problemet, som å synkronisere den fuckings stanga med ribbeina eller lårene, - om ikke annet som for variasjonens skyld - så våkna jeg hver morgen med ”stanghofte”. Jævlig vondt var det! Jeg takket legemiddelindustrien for Ibux.

Vi lo mye i den hytta. Særlig om kveldene lo vi. Lenge, støyende og hysterisk. Trøtte som vi var etter en lang dags ferd mot natt, og med et ikke ubetydelig antall km i beina, så kollapsa vi rundt norsk barnetv-tid hver jævla kveld. Og lo. Naboer med småunger slutta å snakke til oss etter få dager. Naboer uten småunger fikk nok etter den natta Anja så edderkoppen. Da slutta de også å snakke til oss.